Menn som mater kvinner – del 1 :: Gebo

gebo

Det som hadde vært en lys og varm sommerdag i midten av august gikk etter hvert over. Ut over kvelden drev blåsvarte skyer inn over fjellene i øst og da den svarte natten omsluttet ham begynte å lyne i det fjerne. Få minutter senere hamret regnet mot verden. Likevel våt av svette brydde han seg ikke. Spadetak fulgte spadetak mens den sterke lommelykten gav akkurat tilstrekkelig med arbeidslys. Den herlige, hyggelige, sexy damen skulle tilfredsstilles, først på den ene måten, forhåpentligvis senere på den andre. Han hadde sett det i øynene hennes, den ektefølte takknemmeligheten over å få hjelp i hagen sin til å fjerne store steiner og røtter. I timevis holdt de på med spett, hakke, sag og øks. Da hun etterpå snakket lenge og varmt om å kunne fullføre sine plenplaner, hvordan bedene skulle se ut, hvor mye ekstra jord hun trengte og penger hun behøvde for å dekke over grus og småstein, skjønte han hva som måtte gjøres. Visst skulle hun få det grønt fram til innkjørselen sin. Hans eget lille jordstykke bak huset lå likevel ubrukt. Hva skulle vel han med femten kvadrat plen som likevel ikke fikk føle kjærtegn av nakne tær? Nei, med Moder Jord skulle kjærlighet bygges. Lass på lass ble i ly av mørket trillet de firehundre meterne gjennom nabolaget, kjærlig dumpet foran huset hennes og varsomt raket utover med jernriven. Vasstrukken ruslet han etterpå glad og fornøyd hjem, tok en etterlengtet dusj og var spent på hva morgendagen ville bringe.

Det intense lyset vekket ham. Siden det var mørkt da han fant sengen glemte han å ta ned persiennene og trekke for de tykke gardinene. Han gledet seg ikke nødvendigvis til mørkere årstider, men sommerens lys og varme kunne være utfordringer når det gjaldt søvn. Det samme kunne nabohundens intense, hissige bjeffing være. Klokken fortalte at han bare hadde fått ligge fire timer i fred for omverden, likevel følte han seg uthvilt. Lys våken nærmest spratt han opp av sengen. Dagens viktigste måltid ble flyktig inntatt over brødfjølen. Stolt som en hane tok han lange skritt gjennom nabolaget, kastet et skjult glimt rundt et hushjørne og så at hun stod oppe på verandaen. Hjertet hamret i det han stilte seg opp nedenfor.
– «Hva synes du? Ble det greit?»
– «Hei! Hva har du gjort? Det ble jo kjempefint!»
– «Jeg håpte du likte det.» Han hadde på sitt bredeste smil. «Så nå kan du få den plenen og blomsterbedene du snakket så mye om.»
– «Jeg skjønte jo ingen ting da vi stod opp i morges og så ut kjøkkenvinduet. Du er så snill, Gunnar.»
– «Joda…» Sa hun virkelig ‘da vi stod opp’? Hadde hun søsteren på besøk? Eller… han ville ikke fullføre tanken, men hjernen jobbet for raskt. «Skulle jo bare mangle. Hva gjør man vel for en god nabo.»
– «God dagen.» En høyreist, veltrent, fremmed, kaffedrikkende mann stod plutselig i døråpningen. «Du som har fikset dette?» Mannen snakket med en litt merkelig aksent uten å ofre Gunnar et blikk. Tok bare en solid slurk av koppen og så ned på de mørke områdene på den utvidede plenen.
– «Er visst det. Gunnar.»
– «Hallgrim.» svarte han og løftet koppen.
– «Island,» sa Gunnar etter å ha tenkt seg kort om.
– «Det er rett.» Hallgrim ofret et smil til Gunnar.
– «Vi må vel gå nå om vi skal rekke…» sa Janne.
– «Jeg må bare finne et par sokker,» sa Hallgrim og forsvant inn.
– «Du er kjempesnill, Gunnar. Du får si hva du skal ha for jobben. Vi må gå. Tenk på det og send meg en melding på Facebook.»
– «Det er greit, det var en gave,» svarte Gunnar og angret med det samme. Janne la hodet på skakke, hånda på hjertet og smilte rørt, før hun gikk inn og lukket døren bak seg. Gunnar var igjen alene.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *