Menn som mater kvinner – del 2 :: Teiwas

teiwas

Det var en sånn dag derpå der kroppen føltes som den hadde gått i oppløsning. Enkelte indre organer hadde da også i all tydelighet gitt opp. I frykt for å bli blind satt Gunnar på toalettskåla med lyset av og angret på de syv siste drinkene. Hadde han hatt mer væske igjen i kroppen skulle han i tillegg ha felt en tåre. Når i helvete hadde Hallgrim oppstått og hvorfor fikk ikke Janne hjelp av han i hagen, i stedet for å gi Gunnar falske forhåpninger? Det fantes ingen finere enn Janne, i hvert fall på utsiden. På innsiden hadde hun frekkhetens nådegave og en skitten sjel. Men det var en frekk og skitten sjel Gunnar hadde villet takke ja til om den ville ha ham. Hun måtte ha blitt blendet av at han var en eksotisk utlending, noe nytt og spennende som liksom garantert måtte være bedre enn det trauste norske. Gunnar ville ut av skyggen og den eneste måten å gjøre det på, måtte være å rydde det blendende lyset av veien. Før han reiste seg visste han hvordan det gapende hullet på baksiden av huset skulle fylles.

‘Kjenn dine fiender, kjenn deres vaner, så kan du lettere lure dem i fellen.’ Gunnar innså at han ville vært en dårlig spion. Dessuten var han redd for å bli sett av de andre naboene dersom han snek seg rundt husene. Da han var liten var de mange barn som lusket rundt hjørnene og gjemte seg bak busker for å se hva de andre drev på med. Men barn er små og voksne menn har større problem med å beholde sin tilstedeværelse skjult. Skulle han bli oppdaget var det ingen andre voksne som ville se på det som søt lek og snu seg for å gjøre middagen ferdig. I stedet ville de anta han var en pervers overgriper, ringe politiet og i mellomtiden ta med balltre for å ha en alvorsprat med ham. Så hvordan Gunnar skulle bli kvitt Hallgrim var ikke bare et spørsmål, det var et ganske solid utropstegn: Skaffe pistol og storme inn ville neppe gjøre Janne imponert, kniv samme resultat, leie noen til å kidnappe ham og grave ham ned i skogen ville innebære å kjenne noen som gjorde slikt og passe på at ingen sladret i ettertid, få de underjordiske til å skremme ham ut ble ikke engang vurdert, lure ham i en felle slik at politiet tok seg av ham ville kreve både mye forarbeid og ta tid, jage ham ut av byen ved å uavbrutt snakke om hvor dyrt Norge er ville også ta uforholdsmessig lang tid. Hva med å ta seg en prat med Janne? Møte henne ærlig, ansikt til ansikt, for å snakke ut? Gunnar gikk på Facebook og avtalte å treffe henne.

Kvelden kom. Gunnar hadde ingen forhåpninger om å overbevise Janne om noe som helst. Hva hadde vel han å stille opp med mot en som Hallgrim, i hvert fall når det gjaldt fysikk. Intellektuelt og hvordan Janne ble behandlet var en annen sak. Kaffen og en skål smågodt stod på bordet da han kom.
– «Så det er bare oss her?»
– «Jeg skjønte det slik at det var bare meg du ville snakke med. Nå er han gått på jobb på Prikken. Hva var det du ville snakke med meg om?»
– «Egentlig om deg og meg.»
– «Hva da om meg og deg?» spurte Janne i en vennlig og avventende tone.
– «Jeg trodde jo at vi kanskje hadde noe. Noe annet enn vennskap. Sånn som da vi jobbet her ute i hagen og du ble så glad for å få hjelp. Gav meg en så hjertelig klem. Du vet at det smilet du har kan få en mann til å gå til krig for deg.»
– «Gi deg nå.» Janne tygde ettertenksomt på en lakrisstang. «Hvis jeg har gitt deg inntrykk av noe mer enn normal vennlighet og takknemlighet så beklager jeg det. Du er jo Gunnar, den gode naboen! Jeg er utrolig takknemlig og setter stor pris på at du finnes og kommer hit og gir meg hjelp. Men det vil aldri bli noe annet enn vennskap mellom oss. Du er rett og slett bare ikke typen jeg faller for.»
– «Skjønte jo det etter hvert,» svarte Gunnar likegyldig. «Men er Hallgrim snill mot deg? Jeg vil ikke du skal være redd for å si fra om du trenger hjelp. Jeg kan få ham til å forsvinne om du vil. Trenger ikke få noe igjen for det, så lenge jeg vet du har det bra.»
– «Nå gjør du meg redd. Slapp av! Herregud… Ja, han er en snill mann, jeg ville ikke vært sammen med han hvis han hadde mishandlet meg. Han er jo typen som hjelper gamle damer over gaten. Han er dritflink til å lage mat, takker ja til overtiden han blir tilbudt på jobben, i tillegg til at han trener guttelaget i fotball og…»
– «Men hjelper ikke til i hagen.»
– «Nå roer du deg. Han har nettopp kommet tilbake etter å ha vært tre uker hjemme i Hafnarfjörður. Det var første gang han var hjemme på nesten to år. Og vet du hva, nå oppfører du deg svært sjalu og det er det jeg finner aller minst attraktivt med en mann. Og du oppfører deg rart og gjør meg redd. Jeg vil du skal gå nå.»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *