Barskapssaken – del 2 :: Trine, du lyver

Det var ingen som matet endene i parken, morgenen den 17. mars. I det lette duskregnet fikk de finne maten selv. Under det store treet var det tørt og de vagget rundt og nappet etter usynlige smuler som kanskje en gang hadde gjemt seg i grusen. Det var enda tidlig på morgenen så sjansene for å slippe å dykke etter gress og småfisk i dammen var enda stor. De skjønte nok ikke hvorfor menneskene som stod rundt dem ikke kastet smuler til dem slik de pleide. Heller ikke damen som lå i nebbhøyde så ut til å være innstilt på å gi fra seg mat. Ei heller virket hun være innstilt på å røre seg, selv om de andre dyttet på henne og klapset henne på kinnene. Det var nok derfor de tok henne med seg, slik at hun kunne få hvile ut på en hard madrass i stedet. Kanskje ville hun komme tilbake senere for å mate dem.

Det er få ting som kan sammenliknes med å ikke våkne i sin egen seng. Trine skjønte hvor hun var siden hun hadde vært innom et par ganger før, men hun ville helst våkne hjemme. Hun ble tatt godt vare på, men det var ingen trøst. Det var et nederlag.  Hun ville ikke være her. Ville ikke drikke. Hun ville unnslippe alkoholen like mye som hun ville unnslippe savnet av sin far og tanken på hva som hadde skjedd med ham.

Selv i bakrusens uendelige tørrhet, der sansene har stivnet, halvt kryper, halvt vil legge seg ned for å dø, vil små viktige ord røske i oppmerksomheten, si ‘takk for sist, din jævel’, og minne på at verden fortsatt eksisterer. Det var i det hele tatt mye som nektet å dø. I det Trine ble geleidet ut av de glatte cellene på politihusets overnattingsfløy, overhørte hun navnet ‘Rebekka Storstuen’. Skiltet på politijakken som uttalte navnet fortalte at han het Tord Gustavsen. Siden de bortimot bar henne ut på vei mot legeundersøkelse, var det vanskelig for henne å stivne til, men noe inne henne våknet og det før dagens første kaffe og akevitt. De siste seks månedene hadde hun drukket for å glemme savnet av sin far. Drept og funnet bak Rebekkas hus etter å ha vært savnet i nesten tre måneder. Rebekka selv var forsvunnet, politiet hadde gitt opp søket, trodde Trine, helt til hun overhørte navnet. En gnist ble tent og det er farlig i nærheten av alkohol.

– «Det er ikke blod, det er rust i dine årer. Som din lege vil jeg be deg være forsiktig. Spise mer jern. Holde deg borte fra akevitt.» Trine bad legen redde en liten landsby i Uganda eller et annet ukristelig sted der de brente alle som ikke spiller tromme. Resultatet var at han strøk over treukersfristen på giroen og satte dagens dato. Hun bad ham hilse fruen.

Trompeten i nabohuset sa det nærmet seg vår og nasjonaldag. Gjentok det, om og om igjen, til det satt. Før den spilte litt lengre strofer, gjentok dem sytten ganger og tok en pause. Trine skjønte han ville fortsette for han var bare seksten takter inn. Hun måtte stålsette seg, la trompeten øve, spise mat med sink, minske rusten slik at stålet ble sterkere og gjorde legen fornøyd. Dette var en kamp hun skulle vinne, etter å ha forsert siste skvetten som var igjen på halvflasken med Gammel Opland.

Trines far var selger og litt av en svindler. Han solgte blant annet private bilder av folk. Bilder han hadde stjålet, tatt i innbrudd fra profesjonelle fotografer. Noen hadde han selv tatt i smug med telelinse. Hvor han fikk ideen fra skjønte ikke Trine, verken da eller nå: selge bilder ved å ringe på en vilkårlig dør. Smilet hans fikk gamle damer til å vrenge lommebøkene sine for ham og stryke ham varsomt på kinnene. Trolig var det slik han møtte Rebekka Storstuen. Hun hadde ingen teori om hva som hadde ført til at han ble drept. Hun ville ha noe å støtte seg til, noe å tro på. En grunn til at liv går tapt. Dessverre hadde hun sterkere tro på norsk potetsprit, i slike mengder at det var problematisk å holde fokus lengre enn et par dager, før hun i et par uker ble sugd inn i sin lille hule. Trine ville aldri melde seg inn i norske akevitters venneforening; de var ikke venner. Ei heller anså hun dem som en forening, mer som et lag eller innretning. Men nå hadde snøballen begynt å rulle og en snømann formet seg. Politietterforskeren Tord Gustavsen hadde begynt å lete etter Rebekka, trolig for andre grunner enn henne. Men hun ville holde avstand. La det være en distanse mellom dem. Utenfor skuddhold. Gjøre sine egne undersøkelser. Fra tid til annen dukke innom for å høre hva de hadde funnet. Til de fant en løsning, sammen eller alene, som lempet Rebekka Storstuen minst seks fot under.

Hun tok Trine i løgn, enkefru Jacobsen i syv C. Hun var direktøren i styret, sjefspisker og regjerende mester i borettslagets årlige dugnadsånd. Hun ville rive Trine ut av sin trygge hule, plassere en hekksaks i hendene hennes og gav blaffen i hvilke konsekvenser det ville få.
– «Bare kom deg ut. Det er fint vær og vi trenger deg.» Trine tok på de ukomfortable, halvt utgåtte skoene og tilfredsstilte den gamle damens uttalte lyster.
Gresset er ikke nødvendigvis, til tross for det populære ordtaket, grønnere på den andre siden av gjerdet. Derimot finner man der oftere en pratsom nabo. En som, i hvert fall tilsynelatende, har grønne og mørkebrune fingre, etter å ha gravd opp ugress i egne og andres bed, som er vant til å hilse på og snakke med fremmede, som ikke bryr seg om den på andre siden er ukjent person entall, så lenge man er med.
– «Hei. Hanne. Hyggelig med nye fjes,» sa hun og rakte hånden gjennom hekken. Trine stakk seg på et par av greinene, men ikke mer enn at hun dreit i det. Dessuten var det hyggelig å snakke med noen som ikke kommanderte.
– «Trine. Gjør dere dette hvert år?»
– «Stemmer, du er hun nye? Flyttet hit i høst?» spurte Hanne og virket oppriktig interessert. Trine tok til seg hånden og ønsket seg bak gardinene igjen.
– «Ja. Ella Jacobsen sa du kunne med hekksaksen? Jeg er litt ny på dette.»
– «Du som har fått æren av å bruke den, ja. Sant og si gir hun vanligvis den til de som ikke er så ivrig på dugnaden, slik at de blir vist ansvar og tillit. Jeg har hatt den i fire år,» sa Hanne mens hun himlet med øynene og smilte vennlig. Hun tok i mot saksen over hekken, småløp bortover plenen og dro med tilbake en lang skjøteledning og en gardintrapp. «Det er håndlaget som er viktig,» forklarte hun en meter over Trine. «Og å ikke slippe, selv om du møter på tykke grener.» Trine flyttet seg et par meter tilbake idet Hanne satte maskinen i gang. Blader og småkvister sprutet rundt henne, mens toppen på hekken fikk en jevn overflate. Oversiktlig, tenkte Trine. Ryddig. Slik det skal være.
Inne i leiligheten igjen trakk Trine fra gardinene. Det måtte åpnes. Hun skulle være ærlig med seg selv og verden. Noe måtte gjøres. Skritt for skritt skulle hun lete opp Rebekka og nåde den som kom i veien for henne.

Trine ryddet. Fire bæreposer med tomflasker klirret i baksetet mens hun kjørte til butikken. Duken var ristet, oppvasken tatt. Alt det andre i leiligheten var som det pleide; rent og pent og lainet opp der det hørte hjemme. Selv om hun drakk og sjelen var en utvannet versjon av hva den en gang var, hadde hun kontroll på sitt hjem. I butikken kjøpte hun ‘Tante Poses vidunderligste pose’. For noe måtte overta og bære henne gjennom dagene når akevitten skulle vike. Som barn kalte hun det bare ‘tantepose’ når hun og søsteren fikk godteri på lørdagene, til barne-TV. Hun hadde elsket det siden. Variasjoner hadde kommet og gått, men den originale var best: litt lys- og mørk sjokolade, litt lakris, litt bringebærdrops og noen små pakker med hockeypulver.

(en liten digresjon, men etter at historien var ferdig fant jeg ut at tante poses godteri eksisterer)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *