Barskapssaken – del 4 :: Dei hemmelege hjelparane

Tord Gustavsen hadde rett: ‘Dei hemmelege hjelparane’ var ikke vanskelig å finne. De hadde mye nyttig informasjon på gulesider.no; tre telefonnumre, et kart og til og med link til en hjemmeside, som blant annet forklarte at de skrev og snakket på nynorsk, siden stadig færre nordmenn ville ha noe med skriftspråket å gjøre. De mente det gjorde dem mer utilgjengelig og hemmeligere. Hun ringte og avtalte et møte, og fikk beskjed om å komme ‘dit folk forferdast’. Da hun ikke visste hvor det var fikk hun en adresse.
Per Bjørnar ville ikke si hva han het til etternavn, bare at han var i a-gruppa. – «Det er ikkje alt vi kan vere så open om, frøken. Det skulle tatt seg ut.»
– «Men dere innrømmer at Leobald Trygvesen og Rebekka Storstuen møttes etter drapet på to av deres agenter?»
– «Det er riktig, men meir kan vi ikkje seie. Berre at sjefen vår blei drepen saman med dei.»
– «Kan eller vil ikke si mer?»
– «Vil. Vi har ganske strenge reglar på kva for informasjon vi kan buse ut med til framande. Dessutan har eg hysjbuksa på.»
– «Du vet ikke tilfeldigvis hvor det ble av Rebekka og Leobald etter at de giftet seg?»
– «Har dei gifta seg? Eller… nei, det veit eg ikkje.»
– «Er du sikker?» Trine smilte og løftet skjørtekanten noen centimeter.
– «Eg er aldri sikker før eg har lest meg opp på det.»
– «Helt sikker?» Skjørtet var ikke lengre enn at Trine håpte han snart tok hintet.
– «Akkurat det er eg svært sikker på. Eg les mykje. Sist no las eg ‘Der draumar snur’ av Ingolf H. T. O.-Vinje. Men sei meg, har du alltid hatt så fine lår?»
– «Helt siden jeg kom i lovlig seksuell alder.» Trine kikket forførerisk på ham og presset leppene forsiktig sammen.
– «Sei meg… Prøver du å mute meg med sex?»
– «Si meg noe om hvor Rebekka er så får vi se.»
– «Sei meg, er du tullerusk, frøken? Eg kan da ikkje ta hysjbuksa av! Då kunne jo kva som helst av informasjon sleppe ut.» Trine slapp skjørtet så det blafret. Det var da som pokker. «Men eg kan seie at etter at dei fann ut kven som drap agentane våre, så…»
– «Og sjefen deres,» kvitterte Trine.
– «Og sjefen, så hadde vi ikkje meir kontakt med dei. Vi fekk berre eit brev i posten frå politiet då saken blei lukka. Vi hadde då heller ingen personleg kopling til agentane, dei var jo berre kollegaer. Då trur eg det er betre om du kontaktar sonen til den gamle sjefen vår.» Fabelaktig. Enda en mann, tenkte Trine bittert da hun fikk en lapp med navn, adresse og telefonnummer, men takket pent og høflig slik hennes mor hadde lært henne.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *