Menn som mater kvinner – del 4 :: Hagala

hagalaz

– «Vet du hva som er galt med deg? Du er faen meg blind for det som skjer rundt deg! Hva skal du med en slik kamphund uansett? Kan ikke være for kosens skyld!»
– «Det kunne jo være for å holde naboene unna!»
– «Den klarer jo ikke det en gang! Hadde du bare klart å ha litt kustus på den hund-djevelen hadde du både latt oss få sove skikkelig om morgenen og unngått å skamfere barna våre!»
– «Skamfere? Hun fikk jo knapt et skrubbsår! Hadde bare de teite ungene dine hatt litt vett til å holde fingrene unna gjerdet når hunden bjeffer etter dem, hadde de sluppet dette!»
– «Holde fingrene unna, du vet selv hvordan den hunden er! Dette er ikke første gang den glefser etter folk! Først er den helt stille så folk kommer bort for å hilse på, før den bare plutselig hopper opp og glefser til! Hvordan i all verden er det du behandler hunden din som gjør den så mannevond?»
– «Nå er det faen meg like før du får deg en på tryne!»
– «Å, kom igjen, det vil være meg en glede å knekke nesen på deg!»

Gunnar lå i sengen og hørte på nabokrangelen. Han ble vekket av sint bjeffing tjue minutter tidligere, raskt etterfulgt av barnehyl, gråt og nå en opphetet diskusjon mellom hundeeier og barneforeldre. Og ja, det var ikke første gang den hunden hadde lyst på småbarn til frokost. Et par måneder tidligere hadde også politiet vært innom uten å gjøre stort. ‘Forsvarlig sperret bak nettinggjerde, kun adgang for eier med nøkkel. Har hengt opp skilt som advarer mot hunden. Barn som stikker inn fingrene bør få formaning av sine foreldre. Andre voksne i nabolaget er av den formening at hunden er mordlysten, men at små barn også er nysgjerrige. Intet straffbart forhold.’ Fastlåst situasjon. Ingen var lykkelige.

Gunnar hadde våknet til krangling, hørt på den mens han lagde kaffe og prøvd å ignorere den da den skulle drikkes. Han var søvndrukken, anspent og morgengretten. Uten forvarsel banket noen hardt på døren, samtidig som ringeapparatet ble satt på en krevende prøve, noe som resulterte i at Gunnar sølte småvarm kaffe på låret. Rolig reiste han seg, bestemte seg for ikke å skifte før han åpnet, så den djevelen fikk se hva den hadde stelt i stand.
– «Jaha? Hallgrim? Ser du hva…»
– «Hva i helvete fikk deg til å skremme Janne i går kveld? Vet du hvor bekymret hun var da jeg kom hjem etter jobb og hvor lang tid det tok før jeg fikk roet henne ned?» Hallgrim holdt døren oppe og satte foten innenfor.
– «Hvis…»
– «Har jeg virkelig fremstått som en brutal type som mishandler kvinnfolk? Hva? Var det derfor du kom ned til puben i går kveld, for å se hvordan jeg virkelig oppførte meg når ikke Janne var i nærheten? Hva fant du ut? Fant du en skikkelig grunn til bekymring?»
– «Jeg gjorde det jeg mente var rett overfor henne! For alt jeg visste kunne du være en slesk, innpåsliten kar som klarte å skvise seg inn, som hun ikke turte å si nei til. Hun har jo til og med holdt deg hemmelig!»
– «Så du tror ikke hun klarer å bestemme selv, at hun ikke kan stole på sine egne avgjørelser?»
– «Jo, men… Gå inn.» Gunnar flyttet seg så Hallgrim, om enn noe nølende, kunne komme inn i huset. «Vil ikke stå i døråpningen, det har vært nok offentlig skittentøysvask i nabolaget denne morgenen.»
– «Det er greit, jeg har hørt dem selv. Noen burde gjøre noe med den hunden. En dag kommer det å forsvinne et barn.»
– «Tenkte det samme. Men… hvis jeg kan få forklare meg: Janne har lenge være spesiell for meg. Hun har vært en venn når jeg trengte det, grei å snakke med og sjeldent sagt nei til en kopp kaffe. Dessuten er hun så pen at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg syntes det var rart hun ikke nevnte at dere hadde blitt sammen. Har møtt andre som har vært i et voldelig ekteskap, men klart å holde det skjult i frykt for hva mannen ville gjøre om noen fant det ut.»
– «Skjønner hva du sier, men… ja, det er rart at hun ikke har sagt noe til deg. Kanskje hun bare trenger litt tid før hun gjør det offisielt. Noen damer er sånn. Vi har bare hatt besøk av et par av hennes venninner siden vi ble sammen.»
– «Skjønner. Det kan jo godt være.» Gunnar var glad det roet seg. Morgenen hadde vært nok høylytt. «Kan jeg vise deg noe?»
– «Hva da?»
– «Bare bli med ut på baksiden.»

Gunnar lurte på om han skulle være stolt eller flau, men tenkte at ærlighet, som vanlig, ville vare lengst. Skulle han komme videre var det ingen vei utenom. Hallgrim betraktet den maltrakterte plenen med et smil om munnen.

– «Så det er slik kontroll Janne har over deg.»
– «Ja. Vel, ikke bare Janne, men damer som viser meg oppmerksomhet. Ikke at alle får noen lass med jord, men tror jeg har en tendens til å gå litt for langt. Det er første gang jeg har gjort dette.»
– «Du merket det vel ikke, men vi stod i vinduet og så på da du kom med de fem lassene med jord.»
– «Seks.»
– «Seks? Uansett; da det lynte og regnet som verst var det som å se Igor jobbe for dr. Frankenstein, slik du holdt på. ‘Must find brain for master’,» mimet Hallgrim og krøket seg sammen som en med pukkelrygg.
– «Å ja?» Det var da ingen hyggelig kommentar, tenkte Gunnar. Han så spaden stod reist opp etter veggen og vurderte et øyeblikk å gjennomføre planen med å fylle hullet med islandsk fyllmasse, men slo det fra seg. Mannen var jo egentlig hyggelig og det eneste han gjorde var å ta vare på Janne. Han innså at det ikke var sunt å holde på slik han hadde gjort og at han, for å komme videre, måtte legge Janne bak seg. «Heller en Igor enn en ond vitenskapsmann.»
– «Tulling.»
– «Takk. Uansett trenger dere ikke bry dere om meg mer.»
– «Vi kommer fortsatt til å lage kaffe.» Hallgrim var stille en stund før han fortsatte. «Du må slutte å sette damer på en pidestall. Der oppe blir de bare uoppnåelige.»
– «Du har vel rett.» Gunnar kjente på den friske morgenluften, trakk den dypt ned i lungene. Det begynte snart å gå mot høst.  «Apropos kaffe…»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *