Menn som mater kvinner – del 5 :: Kano

kano

Drevet fram av solvarme i ryggen og kjærtegnet av en følsom bris, hermet Gunnar etter fuglene mens han spankulerte mot byen. Han smilte til blomstene og biene, forbigående skolebarn, til den søte, ukjente, sannsynligvis sommervikarierende postdamen som passerte i sin elektriske mopedfarkost.
– «Hei,» sa hun.
– «Hei,» svarte han, enda de ikke kjente hverandre. Smilet hennes varmet mer enn solen. Hennes øyne sa ham mer enn hun forstod. Han måtte gripe sjansen, nå eller aldri, begynte å si noe til henne, men aldri før hadde en lyd blitt så oppslukt av en annen. Aldri før hadde Gunnar blitt så brutalt revet fra Disney til Grimm. Aldri hadde så mye ondskap blitt spredt av en hund som mer enn noe annet ønsket å drepe. Før Gunnar fikk summet seg hadde postdamen forsvunnet rundt svingen og resten av dagen føltes som om det lå et lavt skydekke rundt hodet hans. Dyret som hang mot nettingen fortsatte å kaste sikkel i alle retninger. Den ble aldri lei av å gjø aggressivt mot alt som var utenfor den rekkevidde. Et par minutter ble Gunnar stående og stirre dypt inn i de intenst rødglinsende øynene, til han merket at eieren gløttet bak gardinene. Dagen som hadde sett så lys ut etter det forløsende besøket av Hallgrim hadde med ett blitt et monster. Han fortsatte etter hvert på sin bytur, men over alt hvor han kom møtte han sure mennesker. Den frekke ekspeditrisen på kafeen slang ut en nedverdigende versjon av ‘ha en god dag’, i kassen på matbutikken fantes det ingen form for høflighet. I stedet følte Gunnar på hatet han mottok og gjengjeldte det med et olmt blikk. Resten av veien hjem var det ingen som turte å møte øynene hans.

Gunnar var svak for kvinnelige musikere, både de som hadde en tydelig mening med tekstene sine og de som var lekne med instrumentene. I så måte falt Regina Spektors sanger ofte i begge kategoriene og var en dame han kunne høre på om han trengte tilgang til et smil om munnen. Men denne ettermiddagen bestemte han seg for å høre på musikk med aggressive gitarer og pågående rytmer som kalte på urinstinktet. Skulle noe gjøres, skulle det gjøres skikkelig. Kaffetrakteren ble fylt og tømt to ganger. Notater ble tegnet og skrevet, flere forkastet, noen godkjent. Slik holdt han på, kikket ut vinduet, pønsket og planla, til mørket hadde falt på og det var helt stille utenfor.

Han var ikke stolt av det, men han skjemtes heller ikke. Hvorfor skulle han det når ingen visste at han hadde rohypnol gjemt i skapet. Gunnar mente å huske at han fikk det av en kompis en lørdag som bikket over mot søndag, for å kunne ‘få seg noe’. Sikkert godt ment, men Gunnar hadde lagt det i lommen og gjemt det lengst inn i klesskapet da han kom hjem. Nå hadde han brukt det som krydder på en biff og håpte hunden fortsatt var sulten. Kjøttet hadde han skåret opp i biter slik at det skulle komme gjennom nettingen. Kledd i svart fra topp til tå var han for en gangs skyld glad for at kommunen var treig med å skru på gatelysene. Han stanset noen meter fra buret og håpte ikke hunden ville lage lyd. På trygg avstand kastet han de fem kjøttbitene mot buret, men tre av dem traff stålstrengene og falt på plenen utenfor. Gunnar lyttet. Var hunden der? Han hørte den ikke. Pokker. Eieren hadde sikkert tatt den inn for natten. Han lusket bort til buret, lyste med lommelykten og fant bitene som hadde falt utenfor. Han begynte å dytte dem gjennom nettingen og håpte i det minste den fikk seg en overdose av stoffet i morgen tidlig. Men så skjedde alt veldig fort. I ettertid kunne han ikke huske å ha hørt hunden de første sekundene, bare sett de rasende øynene, kjeften som hogg etter ham og kjøttet som blodig ble maltraktert i gapet. Da han lå i grøften forsikret han seg lykkelig om at alle fingrene var i behold før han spratt opp og løp hjem.

Han leste på nettet at det kunne ta to timer før sovemedisinen hadde full effekt på et menneske. Hva da for et muskuløst lite beist? Han ville vente de to timene og gå bort og se. Å ha kastet i seg mengden med kaffe kom nå godt med. Det samme gjorde The Expendables 2 som fikk tiden til å gå med latter og action. Da rulleteksten kom stålsatte han seg. Gunnar skjønte at ikke alt var mulig å planlegge og at enkelte ting aldri ville gå etter planen. Det fikk gå som det måtte. Det han var bekymret for var om hunden i det hele tatt hadde tatt agnet. Resten fikk han ta på sparket.

I mørket listet han seg langs asfaltkanten med avbitertang og avslått lommelykt. Etter hvert som han nærmet seg eiendommen prøvde han å puste kontrollert og passe på at skrittene ikke lagde lyd. Da han nesten var framme hørte han en stemme og en gitterdør som ble lukket.
– «Hva er det de har gjort med deg, Buster? Faen…»
Faen var det rette ordet. Gunnar var rådvill et øyeblikk, før han bet tennene sammen, spratt som en katt over gjerdet og ødela lommelykten i bakhodet på den jævla naboen. Både mannen og Buster var helt stille der de lå på plenen. Gunnar rettet seg opp og strakk på ryggen. Kjente til sin overraskelse at pulsen var rolig. Lommelyktbiter fikk være lommelyktbiter, de var uansett umulig å finne i det svake lyset fra halvmånen. Omrisset av dyret var tydelig nok. Han løftet opp hunden. Kunne ikke veie mer enn 20-25 kilo. Til alt hell møtte han verken folk eller biler på vei hjem.

For å i det hele tatt kunne se noen ting, hadde Gunnar hentet den lille led-lampen han en gang kjøpte som leselys. Innendørs, under strømbrudd kunne den skjære i øynene når han prøvde å lese. Her ute, med den svarte jorda, var det som om mørket slukte lyset. Men det holdt. Han resonerte seg fram til at hullet måtte bli dypere, så ikke andre dyr fikk teft og ville grave. Idet lyset begynte å blinke faretruende følte han at hullet var klart. Han la en hånd på hunden. Kjente hvordan kroppen hevet og senket seg når den pustet. Den burde selvsagt ikke graves ned levende. Kanskje den ikke hadde vært menneskets beste venn, men den fortjente bedre. Dessuten ville ikke Gunnar risikere at den klarte å grave seg ut i løpet av natten. Han tenkte på hvordan det føltes å skulle drepe et annet levende vesen. Burde han gjøre det? Ville han havne i Helvete? Ville det tømme karmakontoen? Gi syv års ulykke? Han sukket tungt og skulle til å strekke på bena idet hunden rørte litt på seg. Gunnar slengte ut med armen, nådde øksen og deljet stumpenden i hodet på hunden. Den gav med det samme fra seg et lite klynk. Han kunne ikke ta sjansen på at det holdt, snudde skarpenden til og tok i. To. Tre. Fire ganger. Hodet ble skilt fra kroppen. Hunden var ferdig. Med adrenalinet rasende gjennom kroppen pustet Gunnar raskt. Nesten ærbødig la han dyret ned i hullet og gravde igjen. Han fikk planere og gjøre det finere i dagslys. Nå var det nok. Nå var det natt.

Neste morgen spiste Gunnar frokost ute på terrassen. Han hadde smurte seg rundstykker, kokt egg og helt seg et stort glass appelsinjuice. Det var en rolig lørdag og humøret var lett etter en god natts søvn. Han hørte barn leke et sted i nabolaget, gamle jazzklassikere kom gjennom det åpne vinduet, men ingen hund var å høre. Ingen skremte barn. Ingen sinte voksne som kranglet. Gunnar kjente sommerfuglene kile i magen.

Etter frokosten, da han satt med bena høyt og leste i en bok kom endelig politibilen. Det var den han hadde ventet på og ville ha med seg spetakkelet. Den tidligere hundeeieren kom ut på gaten for å møte betjentene. Så hadde han i hvert fall ingen fysiske mén, observerte Gunnar. Naboen tok med seg politifolkene inn i hagen og forsvant bak trærne. Selv om Gunnar aldri så mye ville, turte han ikke gå bort. Fem minutter senere kom herr Pedersen gående forbi med sykkelen. Med den gamle melkekassen på bæreren var han et kjent syn i byen. Etter at han ble pensjonist hadde han som hobby å vite mest mulig om flest mulig, og var ofte observert i ivrig samtale, hengende over et gjerde. Uten blygsel parkerte han sykkelen ved politibilen og ble en stund stående og stirre. Han snakket uten at Gunnar kunne høre, men plutselig skar stemmen til hundeeieren gjennom nabolaget:
– «Nei, de er ikke her for ‘å endelig ta hunden’, noen har allerede tatt den!»
Den gamle mannen sa noe, fant rolig sykkelen igjen og ruslet videre. Da han passerte Gunnar kikket han opp og smilte. Gunnar hilste og fikk et lurt blunk og hevet tommel som svar, før herr Pedersen forsvant bak hjørnet. Gunnar ble nervøs et øyeblikk. Hadde han sett noe? Selvsagt hadde han det, Pedersen så alt. Gunnar satte likevel sin lit til at han hadde Pedersen på sin side. Tommel opp betydde gjerne det.

Da politiet hadde vært på stedet en halvtimes tid begynte flere nysgjerrige naboer å samle seg. Gunnar tok sjansen og gikk bort, han også. Han fikk ingen flere lure blink eller andre indikasjoner på at noen visste noe. De færreste enset en gang at han var der. Politiet hadde plukket opp bitene fra den knuste lommelykten. Gunnar kom på at han fortsatt hadde resten av den ødelagte lykten hjemme og bestemte seg for å kvitte seg med den, så fort som mulig. Den var vel umulig å reparere uansett. Han skulle til å gå da hundeeieren, kona hans og politiet kom ut av huset.
– «Vi skal få tak i en leser til sporingsbrikken, men vi må også vite konkret hvor vi skal lete. Jeg tror rekkevidden på en sånn leser bare er noen centimeter.»
– «Fint. Bare gjør det. Så skal vel jeg finne ut hvor dere kan lete.»
– «Ikke gjør noe før vi er tilbake. Husk at det fortsatt er noe som heter ‘skjellig grunn til mistanke’. Og at det ikke bare er å invadere folks privatliv,» formante politiet.
– «Å ja? Slik som ikke mitt privatliv ble invadert i går kveld? Dere kan jo begynne med å arrestere og avhøre de som står utenfor. Dere sier jo at den skyldige alltid vender tilbake til åstedet.»
– «Det har vi aldri sagt. Det er bare sånt de sier på film. Vi er straks tilbake med leseren.»

I det politifolkene satte seg i bilen løste mengden seg opp. Gunnar fant det også lurest å gå hjem.

Helvetes sporingsbrikke! Var det sant eller var det et triks for å se hvem som fikk panikk og løp hjem for å grave? Gunnar kunne ikke ta sjansen. Hagen på baksiden var likevel diskret nok skjult for innsyn. Han fant raskt de blodige restene i den løse jorden og begynte å føle seg fram til sporingsbrikken. Brukte de ikke å sette den i nakkeskinnet? Han undersøkte først hodet. Det var det mest ekle han hadde gjort siden… han kunne ikke komme på noe han hadde gjort som var verre. Fant ingenting. Gravde så opp kroppen og kjente langs kanten der hodet hadde vært. Han fant noe hardt, avlangt og smalt. Endelig. Han la brikken fra seg på en stein, gravde ned hunden igjen og planerte med riven så det så fint ut, i tilfelle noen skulle komme. Men hva hvis de oppdaget at plenen var gravd opp og ville grave i jorden? ID-brikke eller ikke, et dekapitert hundelik var et dekapitert hundelik. Han gikk med raske skritt inn og fant en svart søppelsekk på kjøkkenet, gikk ut igjen og la hunden oppi. Men hva nå? Han kunne ikke bare vandre gjennom nabolaget med den. Hadde han enda hatt en bil…
– «Trenger du hjelp?» hørte Gunnar bak seg og kjente hjertet stoppe noen sekunder. Han tenkte på et par ukvemsord, men klarte ikke uttale dem. Det var uunngåelig; han måtte snu seg. «Det kunne se ut som du har problemer. Noe jeg kan hjelpe med?» spurte Pedersen. Han stod på plenen, lent opp mot sykkelen sin. «Bruk melkekassen min så går vi til vannet.»
– «Jeg… herregud. Enda bra jeg er ung og har godt hjerte. Takk. Vent her, jeg må inn og hente noe.» Gunnar løp inn og hentet lommelykten. «Jeg må ha med denne også.»
– «Må si du har gjort et kunststykke. Riktignok dumdristig, men alle naboene ville ha takket deg om de visste hva du hadde gjort. Vel, alle utenom en. Var jeg ikke lur som hadde med et pledd og litt jernrask for å dekke over?»
– «Skulle tro du hadde forberedt dette bedre enn meg.»
– «Trolig har jeg det. Legg et par steiner i sekken og riv et par hull i den, så den synker når vi kaster den uti.» Han rotet i kassen og fant en taustump. «Knyt igjen med denne også.»

Sammen gikk de, som to gode naboer, til vannet 20 minutter unna. Det lå akkurat passe kronglete til så de fikk være uforstyrret. Sekken ble kastet uti og sank, og ville forhåpentligvis aldri dukke opp igjen. Om så var hadde i det minste fingeravtrykkene forsvunnet.

Da Gunnar kom hjem møtte han politifolkene og hundenaboen, på vei fram fra den oppgravde plenen. Hundenaboen marsjerte rett forbi uten å si noe.
– «Som du sikkert har hørt er vi på leting etter en antatt kidnappet, muligens drept hund,» sa den ene politimannen. «Et tips førte oss til hagen din, men vi kan vel trygt fastslå at ingenting kan være nedgravet her, siden all jorden likevel ligger spredt utover.»
– «Absolutt. Her er det ingenting å se,» svarte Gunnar uten å tenke seg noe særlig om. «Bare… løs jord. En litt flau historie, men jeg har gitt bort noen lass til en dame jeg liker godt lenger nedi gaten. Men så hadde hun type, gitt.» Gunnar lo en uvant latter. «Dere kan få navn og adresse hvis dere vil.»
– «Gjerne. Like greit å ha alle historier bekreftet.» Da politiet hadde fått sitt takket de for seg. Gunnar takket stille alle de han kunne, både i den fysiske og åndelige verden. Herr Pedersen måtte få hva enn han ønsket seg.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *