Barskapssaken – del 5 :: Sønnen

Etter å ha sittet hjemme i leiligheten med bena på bordet noen timer, tømt en halv tantepose og tenkt og fundert over saken, hvordan oppgjøret ville bli om hun noen gang møtte Rebekka, spist middag og sett de siste nyhetene, først da plukket hun opp telefonen. Sjefssønnen, som nektet å si hva han het, var forskrekket, nærmest i panikk fordi en fremmed hadde fått hans telefonnummer. Da hun fortalte at hun også hadde fått navn og adresse ropte han ukvemsord til henne, før han slengte på røret. Hun fikk ikke en gang nevne hvem som hadde gitt informasjonen til henne. Så ringte han tilbake et halvt minutt etter, forsøkte å være rolig, men før hun fikk sagt noe endte det igjen med at han lærte henne ord hun aldri hadde hørt uttalt, i hvert fall ikke på norsk, snarere i dårlige amerikanske filmer. De avtalte å møtes 30 minutter senere, før han igjen slengte på røret.
Trine parkerte i utkanten av den åpne plassen. Hun trodde bilen 20 meter foran henne var feillastet og det var den for så vidt også. Den var skjev og lavere på venstre side, som om den kjørte veldig fort i en krapp venstresving. Men den stod parkert med motoren av. Da mannen gikk ut rettet bilen seg igjen. Trine var glad hun la igjen tanteposen hjemme.
– «Trine!» ropte han i det hun steg ut av sin bil. «Trine!»
– «Det er meg,» sa hun og rakte en hånd i været, som om hun måtte skille seg ut i mengden. Han gikk overraskende fort mot henne mens han fingret etter noe på innsiden av jakken. Trine ble stående ved bilen sin og posere. Hun hadde parkert under en gatelykt og håpte lyset gav henne en aura av mystisisme og erotikk. Men han hadde en pistol i hånden og virket ikke glad for å se henne.
– «Hvordan vet du hvem jeg er?» spurte han med skarp stemme.
– «Burde ikke du snakke nynorsk?» spurte hun selvsikkert for å hinte om hvordan hun hadde sporet ham opp. Hun beholdt posituren. Han ville da ikke skyte en forsvarsløs dame? Burde hun hatt pistol selv? Å være slank, vakker og ha på sitt beste skjørt gjør en ikke skuddsikker.
– «Hva!? Å. Per Bjørnar Danielsen, det forbaskede inkompetente krypet!» Han senket pistolen og prøvde å roe seg ned, puste med magen, men endte opp med å puste med hele seg. «Nynorsk.» Han uttalte det som enkelte uttaler ‘surstrømming’. «Som om et skriftspråk skulle kunne…» Han slo oppgitt ut med armene. «Da hadde det vært bedre med kråkespråket eller røverspråket.» Han lo og la pistolen i jakkelommen igjen. «Roar». Han ristet hånden hennes kjapt.
– «Trine. Hvis vi kan være litt kjappe; jeg leter etter Rebekka Storstuen som forsvant sammen med Leobald Trygvesen for ca. et halvt år siden, etter å ha etterforsket mordet på din far og to av hans agenter.»
– «Henriette og Nils-Otto. Måtte de hvile i fred?»
– «Godt mulig,» svarte Trine usikkert.
– «Og Rebekka drepte din far, Trine. Så nå er du ute etter hevn. Å reise kjerringa. Men jeg vet ikke hvor hun er. Har du hørt med vennene hennes? I følge hennes profil tar hun ingen viktige avgjørelser uten deres råd.»
– «Med tanke på hva hun har gjort tviler jeg på at jeg ville vist henne den høfligheten å reise henne om hun lå nede. Jeg ville trolig bare la henne ligge og kave. Men hvordan vet du så mye om meg? Og har du bevis for at hun faktisk drepte min far?»
– «Etter at vi la på i sted søkte jeg opp navnet ditt og mobilnummeret i de 17 databasene jeg har tilgang på. Jeg trengte ikke en gang legge to og to sammen, programmet gjorde utregningen for meg. Og jeg har mer enn bevis – jeg har dokumentasjon.»
– «Men… hv…»
– «Hvordan? Det politiet ikke vet er at Rebekka hadde en hemmelig videoblogg som ble slettet før hun giftet seg. Uten at jeg vil gå i detalj får vi der høre og se mer enn enkelte har lyst til. I hvert fall ikke du.» Roar virket svært stresset, som om han måtte skynde seg til noe viktig.
– «Slettet? Men da…» begynte Trine skuffet.
– «Jeg har lastet den ned. Kan vi ha sex nå? Jeg ser du prøver å spille på sex og det hjalp veldig for meg. Spydde jo ut informasjon verre enn en idiot, uten at du trengte å røre deg. Vakre legger. Pent skjørt. Du stod i en flott positur med en så selvsikker holdning at jeg angret på pistolen med det samme jeg tok den opp. Nå er det noe annet som er oppe.» Han fingret med buksene så de falt i bakken. Trusen ble med letthet viklet ned. Han overdrev ikke. Det stod, skrevet. Hun skimtet den under resten av kroppen.
– «Jeg…» Skulle hun vise takknemlighet for informasjonen han hadde gitt? Hun trengte dokumentasjonen for å kunne fortsette. Han virket som en hyggelig mann når han bare klarte å være rolig, om enn litt stor. Faktisk svært stor. Det kunne da umulig komme noe godt ut av dette. Hvordan skulle han i det hele tatt kunne nå henne med så mye i veien? Kom hun fysisk uskadet fra dette trengte hun virkelig en akevitt etterpå. «Hvordan…»
– «I baksetet,» avbrøt han. «Jeg har alltid drømt om det. Sett det i så mange kule filmer.» Han åpnet bakdøren på bilen hennes. «Vær så god, skjønne dame,» sa han og gestikulerte mot de myke setene. Trine skjønte hvor det bar og virket med ett mer optimistisk. Hun smøg inn og la seg på rygg. Dette kunne bli morsomt.
Selv med forsetene dratt helt fram klarte ikke Roar å trenge seg inn i bilen. Han forsøkte. Han stønnet og bannet, måtte ut for å trekke frisk luft, før han forsøkte igjen. Bilen gynget så Trine måtte holde seg fast. Håpet dalte for Roar. Så gav han endelig opp.
– «Kan vi ikke si at det er tanken som teller?» spurte hun. «Du kan ta meg i fantasiene dine.»
– «Vi sender deg en e-post med det du trenger av dokumentasjon.» Roar brydde seg ikke om å skjule skuffelsen og skammen. Han lusket tilbake til bilen sin med klærne i hendene. Hun syntes nesten synd på ham og funderte på om hun senere skulle gjengjelde på en annen måte.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *