Barskapssaken – del 6 :: Vennene

Vennene hadde vært nevnt flere ganger, men hvor var de? Hvem var de? Hadde de eget klubbhus? En rekke Rebekkaloger dukket med vennlig hilsen Google opp når hun søkte, men Trine tvilte sterkt. Hun trodde ikke de var så organiserte eller så langt fram i lyset. Hun formodet at de var mer lyssky og gikk ut ifra at de holdt til der solen aldri skinte. I følge kartet ville det si enten nede havnen nord i byen eller i skogholtet en halvtimes kjøretur unna.

Det var stille, mørkt og trist nede i havnen. Et par fiskeskøyter duppet ved kai. Vinden lusket rundt hvert hjørne og ikke en gang måkene hadde interesse av å være i utendørsaktivitet. Trine ruslet langs kaien, kikket inn vinduene, men alt virket forlatt for dagen. Fiskerne hadde gått hjem for å lade sine batterier og pleie sine redskaper. Bøtet de garn hjemme eller gjorde de det her i et skur på kaien, funderte hun. Det måtte da være mange rom å gjemme seg på for de som ønsket det. Bare et par hunder stod bundet i enden av kaien. Tydeligvis hadde de lagt merke til Trine for lenge siden, for de stod allerede med stramme bånd og snutene i været. De var helt stille. Trine likte det. Hun likte hunder som klarte å oppføre seg. Hun ønsket seg en hund selv, men klarte aldri å bestemme seg for hvilken rase som var søtest. Hun besluttet seg for å ilegge kennelen et besøk i løpet av uken. På vei tilbake mot bilen begynte hun å planlegge turen mot skogen. Hun var ikke kjent i området, men hadde GPS i bilen og regnet med den kunne veien. Hun visste selv bare deler av veien, men det var ikke før en av hundene bjeffet at hun våknet. Herregud, der det var hunder måtte det være folk. Hvor dum kunne hun være? Hun bråsnudde og fikk akkurat kastet seg bak hjørnet på et av byggene da hun så døren ved hundene gli opp. En kvinnestemme sa noe. En hund klynket svakt før det ble stille igjen. Trine hadde ikke hørt døren bli lukket, så hun ventet. Hun kjente hun burde kledd seg varmere, men det fikk så være. Enten var hun snart i bilen igjen eller så var hun innendørs, muligens i løvinnens hule. Men pokker, hvordan ville hun kjenne igjen Rebekka? Hun hadde aldri sett henne. Kanskje hun allerede hadde passert henne på butikken. Kanskje hadde…
– «Hei, Trine,» sa Anne lystig og avbrøt tankerekken hennes. «Hva gjør du her?»
– «Å, Anne? Hei. Jeg… har… gått… meg en tur?» Hvorfor sa hun det som et spørsmål? En gammel venninne som Anne ville garantert skjønne at noe var galt. Men hva gjorde Anne her?  Trine måtte prøve å finne på noe bedre å si. «Og så liker jeg ikke hunder. Og så gjemte jeg meg her. Hva gjør du her? Har du begynt å bøte garn?»
– «Jeg og noen venner møtes her av og til for å, eh, spille poker. Det er jo ikke lov så vi prøver å holde det skjult. Vil du komme inn? Ta en kopp kaffe? Få varmen i deg?»
– «Jo, kanskje det, men…»
– «Ikke vær redd, hundene bare varsler oss om noen kommer så vi får gjemt kortene. Og pengene. Kom,» sa Anne med verdens triveligste stemme og dro Trine i armen.
– «Ja? Så koselig, da.» Trine ville få det overstått så hun kunne komme seg videre. Hengende bak Anne fisket hun opp lommelerka og tok seg en kraftig støyt, uten å bruke glass. Hun følte seg tøff.
De hadde fyrt godt i ovnen inne i den lille bua, men Trine beholdt jakken på. Det hun regnet med var kontor så mer ut som et lagerskur med utrangert fiskeutstyr, båtmotorer og stabler med det som tilsynelatende var lakk, maling og annet skrot. Det var også en mann der som hun ikke kjente, som presenterte seg som Thomas. Det hun derimot ikke kunne se var kort og penger. Hadde de gjemt dem kunne hun ikke skjønne hvor, siden de bare hadde en hoggestabbe å spille på. Thomas virket anspent.
– «Anne fortalte meg at dere møtes her for å spille poker og det er greit for meg. Dere skal bare fortsette. Jeg er bare innom for å få litt varme i meg før jeg rusler videre.» Thomas svarte ikke, men festet blikket på Anne som fortsatt stod ved døren. Trine snudde seg mot henne. «Er alt bra, eller?» Det var det siste hun husket før hun våknet sittende i hjørnet ved malingen.
– «Tror du ikke jeg vet hvorfor du er her?» Anne satt på huggestabben med en øks i nevene. «Tenkte du jeg trodde det var en tilfeldighet at du dukket opp her samme dag som Rebekka ble arrestert? Og med sparkebuksene på?»
– «Hvorfor…» Trine var fortsatt omtåket. Hun regnet med hun måtte ha fått et slag i hodet av Thomas da hun snudde seg. «Hvorfor er alle i dag så ivrige på å fortelle meg ting?»
– «Hva mener du?» Anne jumpet ned. Ansiktet hennes så ut som om noen hadde fornærmet henne på det groveste. Trine kunne se hvorfor og lo for seg selv.
– «Du lovet meg en gang at du aldri igjen skulle spise Tante poses surlige. Hva skjedde med deg?»
– «Jeg havnet nok bare i dårlig selskap,» forklarte Anne bistert. Thomas tok et drops ut av posen, stappet det i munnen, grein på nesen, la posen på hylla og tok fram en stor kniv. «Etter 12 år i kassa på Rimi følte jeg meg utbrent, så for to år siden, da jeg var på søken etter noe jeg ikke visste hva, møtte jeg Rebekka. Hun introduserte meg til livets tilfeldigheter og å vokte moralen i dagens ødelagte samfunn. Men hvorfor er du her nå? Hvorfor er du ikke og feirer at Rebekka er fengslet?»
– «Jeg visste det ikke. Jeg var hos politiet i morges, men de nevnte det ikke da.»
– «Vel. De var ikke her før rundt klokken tolv. Det var sikkert hemmelig,» sa Anne og heiste på skuldrene. Det var som å få et nytt slag i hodet. Trine kunne spart seg hele denne runddansen hadde bare Tord kunne snakke normalt med henne. Hun måtte komme seg ut herfra.
– «Hva vil skje med meg nå?»
– «Hva tror du, din dust?» Anne dinglet øksen langs siden mens Thomas så ut som han slet med det sure dropset. Det fikk ham bare til å gripe hardere om kniven.
– «Jeg tror dere vil la meg gå ut herfra, bort til bilen min og kjøre til politihuset. Der vil jeg finne og drepe Rebekka og feire at hun er død. Så vil jeg gå til sengs, vel vitende om at det finnes rettferdighet i verden. Hva som skjer etter det gir jeg blanke faen i, men trolig går livet videre slik det var ment å gå. Kanskje jeg får meg mann og barn. Du vet; biologisk klokke og så videre.»
– «Helvetes kjerring!» ropte Thomas og tok et hardt og bestemt steg mot Trine. Lengre kom han ikke før han fikk en kule i kneet og veltet huggestabben.
– «Men for helv… sjekket du ikke lommene hennes!?» skrek Thomas der han lå på gulvet. Anne hadde ikke et svar å komme med. Hun hadde fokuset festet på et annet sted, der minner og drømmer møtte fakta og den harde virkeligheten. «Slå til henne med øksa, du er hennes venninne, hun vil aldri kunne gjøre deg noe! Ta og…» Et hull i panna sørget for at han ikke sa mer.
– «Kjerring kunne han være selv, men han får problem med å reise seg nå.» Anne svarte ikke. «Han ropte mye. Var han typen din? Har du sett Leobald?» Ingen reaksjon. «Anne!» Trine reiste seg oppgitt og tok øksa fra henne, fortsatt uten at hun reagerte. Trine tok fram lerka og gav seg selv en solid belønning, før hun tvang en på Anne. Anne nikket og klappet Trine forsiktig på ryggen, før hun sank sammen på en haug med fiskegarn. Der ble hun sittende med tomt blikk uten å si mer. Trine hadde aldri følt seg komfortabel i slike situasjoner og viste ikke hva hun skulle si. Det endte med at hun tok meg seg kniven og øksen og kastet dem på sjøen da hun gikk.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *