Barskapssaken – del 7 :: Døde menn synger stille

På sensommeren fem år tidligere hadde bygartneren fått nok. Dråpen hadde fått begeret til å renne over og ubetydelig liten tue hadde veltet et betydelig stort lass. Ikke bokstavelig talt, men noe hadde rast sammen i hodet hans. Nok var nok. Han var forbannet. Byen. Var. Stygg. En gang en grønn perle hadde den nå blitt kjent for å være grå og kjedelig. De grønne områdene som en gang prydet byen var enten asfaltert eller bebygget med store kontorlokaler. Riksavisen hadde til og med tatt seg bryet med å lage sak om det. Spesielt politistasjonen ble trukket fram som et grelt eksempel på hvor galt det kunne gå. De hadde ikke eget fengsel, den tre etasjer høye betongklossen nesten uten vinduer så bare slik ut. Han hatet det. Han brydde seg om byens renommé og sitt eget omdømme som gartner. Han hadde ikke lengre bruk for grønne fingre og han kunne ingenting om forskalinger eller betong. Politikerne trengte arbeidsplasser, ikke en forbasket grønn og ubrukelig gresshaug, ble det sagt. Han hadde mer enn én gang grått i konas fang fordi han ikke visste sin arme råd. Men en dag, mens kona stelte sine kasser på verandaen, slo det ham: hva om han bygde mange store blomsterkasser i passe høyde og plasserte dem rundt i hele byen? Han hadde fortsatt noen venner, egen hage og en stor garasje. Der bygget de, der slet og bannet de, fikk fliser i alle fingre og grønske på de fleste klærne, før de en morgen kunne juble svært stille. For dette ville de gjøre i all hemmelighet, slik at overraskelsen skulle være størst mulig. Den vakre solskinnsdagen våknet innbyggerne opp til det nydeligste de hadde sett. Gamle folk som husket hvordan byen en gang så ut kunne igjen nyte vakre farger, trekke inn duftene av nydelige blomster og høre suset fra ivrige bier som på ny kunne bestøve det som falt dem inn. Dette var fabelaktig. Dette var noe alle elsket. Selv politikerne måtte innrømme at de hadde tatt feil; det var slik byen burde være. Det var derfor ekstra ergerlig at Trine smadret en av kassene da hun, med litt under en halv lommelerke igjen, forsøkte å parkere utenfor politistasjonen.

Trine regnet med hun nå ville få oppmerksomheten deres. Ta henne med inn. Nærmere Rebekka, sin nemesis. Hun tok pistolen ut av jakken, sjekket at sikringen var på og tok ut magasinet. Så gikk hun ut av bilen.
– «Hei, Trine.» Kveldsvakten møtte henne på trappen. «Bygartneren kommer ikke til å like dette.»
– «Hei, Torgeir. Trengte bare litt oppmerksomhet. Tror jeg trenger å sove ut i kjellerstua di i natt.»
– «Nå igjen? Er jo ikke mange dagene siden sist. Går det bra med deg?»
– «Har bare noe jeg må ordne opp i.» Trine tok ut våpenet og magasinet og la de på trappen. «Vil også gi deg dette.»
– «Å dæven. Hvorfor går du med pistol? Helvete Trine, hvorfor holder du deg ikke bare til drikkinga? Blir ikke bare en klaps på lanken nå, vet du.»
– «Er Tord på i kveld?»
– «Tror ikke han er ført opp på senvakter hele denne uka. Snu deg rundt, så kan vi gå inn,» sa Torgeir og tok fram håndjernene.
– «Er ikke det litt drøyt?» Trine snudde seg ikke rundt.
– «Er redd det er rutine når det er våpen inne i bildet. Kom igjen, så blir ferdige med det.» Trine sukket og etterkom pålegget fra politiet.
– «Håpte det var Lise som var her. Kanskje hun er mer hyggelig.»
– «Hun er ute og patruljerer med Arne. Må kalle henne inn uansett så hun får gjort kroppsvisitasjonen.»
– «Kunne jo tatt den du, da? Lenge siden jeg har spredd rumpeballene mine for en mann nå.»
– «Hadde det ikke vært for alt dette helvetes regelverket…» Hun kunne høre Torgeir smile mens han førte henne inn.

Etter å ha blitt sjekket inn, fratatt både pistol, akevitt og litt mer av verdigheten og fått et blankt blikk som svar da hun spurte etter Rebekka Storstuen, befant Trine seg igjen på glattcella. Akevitten suste fortsatt og hodet spant. Hadde de enda kunne sette en radio på cellene hadde kanskje tiden gått eller hun kunne sovnet fortere. Trine lurte på om hun skulle invitere Lise med seg ut en gang på middag. Hun var den personen hun hadde vært mest intim med på det som nærmet seg et år.
Trine trodde hun hadde en plan. Da Anne fortalte at Rebekka hadde blitt fengslet var det naturlig å komme hit. En rask plan. Planer laget av brun potetsprit kunne være svikefulle. Trine syntes hun burde ha lært det nå. Hadde Rebekka enda vært her var det likevel tonnevis med betong og metall mellom dem. Hun ville ut igjen. Hun var sulten. Hun kom på at Tom Waits synger om en som bryter seg ut av fengsel ved å dirke opp døren med fiskebein. Skulle hun be om fisk? Det var vel etter serveringstid uansett. «The bars are iron, the walls are stone. All I need me is an old fish bone.» Trine manglet den grove stemmen, men hun tok det igjen ved å synge så høyt kun kunne. «You can bet your freedom I’m gonna clean my plate. They’re serving fish in the jailhouse tonight.»
– «Men for faen! Kan du holde kjeft!?» skrek en damestemme som måtte komme fra nabocella. Trine holdt brått kjeft.
– «Hallo? Hvem har jeg gleden av å synge til?» ropte Trine tilbake.
– «Noen som har vært terrorisert under avhør i hele dag. Kan du holde kjeft nå, så får jeg sove.»
– «Rebekka?» Trine smilte. Var hun virkelig her? «Din hund! Jeg håper du ligger vondt!» Trine gav fra seg en kort hard latter som hun håpte Rebekka kjente gjennom veggene. «Er det ikke morsomt at vi endelig, vel, nesten møtes?» Det kom ingen svar. «Er vi alene? Eller har du Leobald med deg?» Trine var stille et minutt mens tankene raste. Hva nå? Hun innså at hun måtte legge vekk tanken på hevn. De ville aldri møtes, ikke slik det var nå. Med litt flaks ville Rebekka aldri puste fri luft igjen, men Trine ville heller aldri kunne gjøre tilværelsen verre for henne, i hvert fall så lenge politiet hadde henne under oppsikt. «Jeg heter Trine Eberson og du drepte min far Jo for ni måneder sider. Han kom til deg som dørselger.»
– «Jeg er glad jeg gjorde det også,» kom det kontant fra den andre siden. Trine ble overrasket over den raske responsen. Visste ikke hva hun skulle svare. «Vil du ikke vite hvorfor?»
– «Ja.» Trine kunne høre stemmen var svak og nølende, men jo, hun trengte svar på det. Hun trengte å få fred snart. «Ja. Hadde du en grunn vil jeg høre den,» svarte hun på ny med tydelig stemme.
– «Har du hørt historien om Johnny Midtskill? Der folket tok til gatene når de hadde fått nok? Det er sånn det burde være. Der loven ikke strekker til bør vi ta saken i egne hender og gjøre opp. La rettferdigheten seire.» Rebekka ble stille en stund før hun fortsatte. «Jeg mistet min mor til kreften for noen år siden. Vi hadde alltid vært nære og gode venner. Gjorde alt sammen. Jeg fikk mange gode råd av henne livet gjennom. Vi reiste på turer. Hadde det fint. Til kreften kom og rev henne med seg. Det tok bare tre måneder fra hun fikk diagnosen til vi hadde begravelsen. Etterpå gikk det meste i svart for meg. Så da din far i fjor sommer ringte på og spurte om jeg ville kjøpe et bilde, og det viste seg å være av henne – gud vet hvor han hadde fått det fra – så rant det over for meg. Han visste vel ikke en gang at det var min mor han hadde blant bildene sine. Jeg hadde bare tenkt å skremme han litt, men så slo han over på noen helt forferdelig nedlatende vitser om gamle mennesker. Men du som kjente ham vet vel hvordan han kunne være.» Trine ville ikke tro det hun hørte. Var et liv virkelig så billig? Skulle det ikke mer til før det klikket for enkelte? Hun hadde hørt det. Hun måtte tro det.
– «Så fordi min far solgte et bilde av din mor og kom med dårlige vitser, drepte du ham? Hvilken vektskål var det du brukte da du bestemte deg for dette? Du tror ikke du tok det litt langt dette prinsippet om rettferdighet? Historien om Johnny Midtskill er forresten ikke sann. Jeg har hørt den før. Det var en pizzabaker som skrev den, for å skape sympati for alle de rare oppskriftene sine. Han gav blant annet ut en bok der historien var med. Jeg prøvde til og med pizzaen med lungemos. Var slettes ikke så verst.» Rebekka svarte ikke «Hvem med vettet i behold ville tro på navnet ‘Johnny Midtskill’ uansett? Du hører jo at det er et tullenavn? Og hvorfor skulle det være rettferdig å lynsje noen, korsfeste og brenne en mann, bare fordi han lagde pizza? Eller drepe ham fordi han solgte bilder av din mor og slo av en dårlig vits? Tok du virkelig dine valg basert på en ironisk barnefortelling, fortjener du ikke annet enn det verste norsk lov kan gi, men den er faen meg basert på så mye tilrettelegging og underarmsputer at…» Trine klarte ikke si mer. Tårene tok overhånd. Det forble også stille fra Rebekka. Etter hvert ble lyset i cellene slått av.
Trine visste ikke hvor lenge hun hadde sovet, men da hun våknet var lysene på igjen. Hun hørte nabocella ble åpnet og noen stille ord ble utvekslet. Cella ble smekket igjen og låst før to par sko knirket over betongen, ut en annen dør og forsvant. Så ble det mørkt igjen. Utenfor det tykke vinduet kunne hun se blålys komme og gå. Ble Rebekka fraktet til et større fengsel nå, midt på natten? Trine gadd ikke spekulere. Hun hadde innfunnet seg med at hun ikke kunne gjøre noe likevel. Måtte, selv om det enda var tungt, innrømme at å få både en innrømmelse og forklaring fra Rebekka var bra. Hun forstod den ikke, men det fikk være opp til psykologer å… hun visste ikke. Rebekka var vel en tapt sak. Trine ville ikke tenke mer på det. Bare komme seg hjem til akevitten når det ble lyst.

Trine våknet neste morgen da døren ble låst opp. Det hadde som normalt vært en tung natt på den harde madrassen. I det skarpe lyset kjente hun igjen Tord Gustavsen.
– «Morn, Trine. Kan vi ta en prat?» Hun fikk på seg sko og jakke og fulgte etter Tord inn på hans kontor.
– «Vil du ha klem igjen?» spurte Trine og smilte. Det måtte være lov å spøke litt, en tidlig… hun husket med det samme ikke hvilken dag det var. Men Tord smilte ikke. Svært alvorlig satt han igjen på den andre siden av bordet og stirret på bordplaten.
– «I natt ble Leobald Trygvesen funnet drept. En av våre egne. En god kollega. Han var en av dem som lærte meg om denne byen da jeg flyttet hit.»
– «Det var trist å høre.» Trine kjente akevitten lokke. All denne elendigheten var ikke noe hun behov for. Den trengte å pakkes vekk.
– «Jo. Takk. Drapet virket svært personlig. Noen hadde rispet ‘utro jævel’ over mage og brystet på ham. Resten av mannen var nesten til å kjenne igjen. Han ble funnet i skogen på alteret der han og Rebekka Storstuen giftet seg i sommer. Derfor var vi nede og hentet henne i natt, som du sikkert hørte.» Tord ble stille. Kikket ut vinduet, men det virket ikke som han var ferdig å fortelle, så Trine ventet med å si noe. «Du kan si det gikk litt over styr da hun ble konfrontert med funnet. Prøvde ikke å nekte en gang. Virket stolt av det hun hadde gjort. Og jeg har fått høre du fikk samme behandlingen tidligere på kvelden.»
– «Stemmer. Jeg… fikk en forklaring på hva som fikk henne til å drepe min far.»
– «Beklager at du måtte høre det.»
– «Nei. Jeg valgte det selv. Takket til og med ja til det.»
– «Dessverre er det slikt vi må tåle som en del av jobben, men når det blir noen som du kjenner og har et nært forhold til… vet ikke om du la merke til at Rebekka ikke kom tilbake på glattcella igjen. Men uansett så ble hun kjørt til sykehus i natt.»
– «Hva skjedde?»
– «Siden Rebekka og Leobald er en del av det jeg jobber med for tiden ble jeg ringt opp da han ble funnet.» Han trakk pusten dypt. «Så gikk det litt over styr da jeg skulle være med å forhøre henne. Hun er visst lagt i kunstig koma, men kommer trolig til å overleve.»
– «Å, faen…» Trine kjente hun ble litt glad.
– «Jeg skjønner at du smiler, men det var på ingen måte rett av meg. Selv om det var litt godt.»
– «Men…» Det summet seg for Trine. «Burde du fortelle meg dette? Dette høres ut som noe som burde holdes internt hos dere.»
– «Ja. Det er mange ting som ikke gjøres rett i dag. Det blir vel min tur til å sitte på nabocella til Rebekka, skulle hun en dag bli bra nok til å komme ut fra sykehuset.»
– «Ville det hjelpe på saken din om du hadde bevis for drapet på min far?»
– «Han ble funnet bak Rebekkas hus, på et sted man ikke kommer til uten å først gå gjennom huset. Men vi har ikke beviser på at det var hun som… gjorde det som ble gjort.»
– «Hvis jeg får låne din PC… jeg venter en e-post. Det viste seg at Rebekka hadde en hemmelig videoblogg. Har du hørt om ‘Dei hemmelege hjalperane’?»
– «Tullinger,» brøt det ut av Tord.
– «Det har du nok rett i, men Roar, deres o store leder…» Tord lo. «…ville sende meg kopi av bloggen.» Trine fikk låne PCen og logget inn. Fire e-poster hadde hun fått, alle fra Roar. Hun nølte. Ville ikke åpne dem i frykt for hva hun kunne se. «Kan vi ikke bare gjøre det slik at jeg lar deg være innlogget. Så henter du ned det han har sendt mens jeg finner noe i kantina?»
– «Det kan vi.» Tord fikk stolen sin tilbake. «Men du kan ikke bare gå rundt alene. Siden du hadde med pistol i går kveld kan vi ikke risikere at du bare stikker.» Tord ringte opp en kollega som hentet Trine.
På vei tilbake fra kantina møtte Trine en tilsynelatende morgenfrisk Ella Jacobsen.
– «I all verden, Ella, hva gjør du her?»
– «Der var du jo. Jeg har vært i et lite avhør og mottatt en aldri så liten bot for å ha lånt deg pistolen min. De søkte meg opp på serienummeret. Går det bra med deg i dag?»
– «Nå har jeg fått en god frokost under politieskorte, så det kan ikke bli bedre. Noen ganger er det godt å kunne gi pålegg til politiet også. Lei for det med boten, håper den ikke var stor?»
– «Å, jeg klarer meg. Du kan visst forvente en du også, men ikke noe annet, siden den ikke var avfyrt. Snakkes når du kommer hjem.» Ella smilte lurt, snudde på hælen og gikk ut. Trine ble stående noen sekunder uten å vite hva hun skulle si eller gjøre. Pistolen hadde jo vært avfyrt, hun hadde jo til og med drept en person! Men hun fant det best å holde klokelig kjeft. Være glad og fornøyd for at hun hadde en nabo som henne, hvor enn hun hadde sine forbindelser.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *