Barskapssaken – del 8 :: Epilog

Det ble ingen akevitt på Trine da hun kom hjem. Hun følte ingen behov for å drukne noe, aller minst sine sorger. Skorpen på såret som Rebekka lagde da hun drepte faren ble på cella pirket av, men grodde raskt i frisk luft. Hun la merke til at fuglene sang når hun satt på verandaen og trompeten i nabohuset spilte nå fire hele sanger uten å gjøre en eneste feil. I tiden som kom ble Linie sin double cask-akevitt bare tatt fram ved behov, som for eksempel ved høytidsdager eller kongelige markeringer, og også da hun feiret sin fars bursdag. Hun hadde også skaffet seg andre flasker, både av vin og likør. Det hendte til og med at hun delte et glass eller to med enkefru Jacobsen. En kveld delte hun også en tantepose med Roar som takk for hjelpen.

Å spille på sex hadde feilet henne. Det var tøys. Skittentøys. Det skulle hatt sin egen kurv der det kunne legges for å bli renvasket, for å deretter kun tas fram igjen når det virkelig var behov for det. Men trolig var det bare skikkelige menn som kunne forstå meningen av skikkelig skittentøys. Som kunne rettferdiggjøre den. Utnytte den til det beste av dets potensiale. Hun fant et par slike og en av dem så ut til å bli værende.
Rebekka våknet på sykehuset noen uker etter at hun ble lagt inn. Under fortsatt politiovervåkning ble tilstanden stadig bedre i ukene som kom, men legene insisterte på å fortsette å ha henne til behandling og observasjon. Tord hadde visst gjort en grundig jobb.

Det var flere som matet endene i parken, morgenen den 17. juli. I den vakre sommersolen vagget de rundt og spiste seg mette og dovne på alt brødet som dalte rundt de mange menneskebena. Glade og fornøyde lå enkelte og bare duppet i vannet, andre dykket etter gress og småfisk. Menneskene så ut til å være vennlige denne dagen. Men ikke alle. En person gikk i så raskt tempo gjennom mengden at enkelte måtte flakse for å komme seg unna.
En enslig politibil kom kjørende langs veien fra sykehuset mot fengselet. Selv om klimaanlegget stod på fullt var temperaturen vanskelig å få ned. Rebekka satt med håndjern bak gitteret og slet med å tørke svetten. Hun sa ingenting. De to politifolkene var også stille. Bare radioen lagde lyd. Ingen ville høre at ‘we’re all going on a summer holiday’, aller minst mens de var på jobb. På en langstrekke skiftet de kanal, blinket ut til siden og stanset. De så på klokken. Bruce Springsteen sang om en elv. I skogbrynet kunne de se en bevegelse og gikk ut. De tok opp hver sin strips som de strammet i cirka dobbel håndledsstørrelse, fant så fram kniven fra beltet og spratt dem opp. Da personen fra skogbrynet nærmet seg ble bakdøren åpnet og politimennene stilte seg bak bilen. Rebekka kunne nå se hvem som nærmet seg, fikk panikk og ålte seg ut. Hun landet på ansiktet, men var raskt oppe og begynte å løpe. Det gikk bra noen meter, til en kule suste inn i låret hennes. Hun falt og rullet ned i grøften. Hun prøvde å reise seg igjen, hun hylte og bad, men lite setter en så effektiv stopper for menneskelig lidelse som en Tanfoglio Combat Sport. To fulle magasin var ikke nødvendig på denne avstanden. Det var heller ikke supersight-siktet. Det eneste som trengtes var et innbitt krav om hevn.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *