Fata laguna :: del 2

Åtte komma tre mil. Åtte komma to. Åtte komma en. Ingenting klarte å overdøve lyden. Ikke radioen på fullt. Ikke å synge som en gal mann. Ikke at Inge trodde han var gal, bare at han kom til å bli det. Han var på vei og det var enda åtte mil igjen. Braaamv!

Midt i ingenmannsland måtte han svinge unna en gruppe joggere han tok igjen på en langstrekning. Inge slakket ned til 50. Det tok ham to fulle minutter å kjøre forbi rekken, der de i tids- og sportsriktige klær jogget to og to i bredden. Voksne menn og kvinner, ungdommer og barn. Uforståelig mange sprekinger midt i skogen. Noen kikket bak og vinket. Et par minutter var de der. Rundt neste sving var han alene igjen. Ingen joggere. Ingen biler. Bare et verksted, som i en lysning ved veien kunne skryte av døgnåpen betjening, syv dager i uken. Det virket som lyden hadde tiltatt, som om den visste den nå ville få profesjonell oppmerksomhet og tilsyn.

Den ene verkstedansatte etter den andre kom ut for å være nærmere dette vidunderet av et uforklarlig rabalder. De fire strakk og bøyde seg, pekte og ropte. Etter hvert gav de opp og gikk inn. Inge diltet etter.
– Tror dere det er fustasjopphenget, spurte Inge for å late som han tok seansen med godt humør.
– Ha-ha, ja, smålo en av de yngre smørningstilgrisede mennene. – Nei, riktignok er jeg bare lærling, men den lyden kan umulig komme derfra.
– Det han prøver å si, overtok den eldste av dem, Inge antok at han måtte ha passert normal pensjonsalder for lengst, – er overlat dette til oss. Det at lyden er der også når tenningen er av er et mysterium vi trenger tid på. Kan nok ta noen timer. Foreslår at du venter i baren så lenge.
– Dere har egen bar? Alle i verkstedet, også de som jobbet med de andre bilene tok pause fra det de holdt på med og stirret spent på ham. Den litt unaturlige oppmerksomheten gav ham følelsen å bli utsatt for en aprilspøk.
– Egen bar, ja? Alle byer og bygder med mer eller mindre respekt for seg selv trenger egen bar, sa den gamle.
– Men jeg kjører? Alkohol og bil passer liksom ikke sammen?
– Du kan jo ta en matbit og en kopp te eller kaffe mens du nyter utsikten, foreslo mannen rolig, mens han pekte bakover i lokalet.
Inge så dit armen pekte. På bakveggen, forbi to oppstilte biler, ved siden av reolene med verktøy og motorolje, var det en dør. ‘Fata Laguna’ stod det skrevet på et vakkert forseggjort skilt. Selv om Inge fant konseptet med egen verkstedbar absurd var han vant til å følge autoritet. Og det var lite som hadde så mye autoritet som et skikkelig skilt og menn som hadde levd lenge. Alle i verkstedet fortsatte i spent stillhet å følge hans nølende vandring gjennom lokalet, mot døren. I det han tok i den hørte han arbeidet komme i gang igjen bak seg. I det han gikk gjennom kom han inn i en annen verden.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *