Fata laguna :: del 4

Det gikk noen sekunder før verden kom tilbake. Det skjedde like plutselig som den forsvant, og Inge fant seg selv sittende i en stol ved et bord, en salat i en dyp skål i fanget og lo hjertelig av noe en annen ved bordet nettopp hadde sagt. Han drakk av vannet som stod på bordet, innså nølende hva han gjorde og hvor han var, og tok et forvirret farvel med smilet. Han satte glasset ned og kikket på de andre. Sprekinger i tids- og sportsriktige klær lot praten gå og latteren ligge løst mens de gaflet i seg salatene sine. De var ikke bare rundt bordet. Lokalet var fylt til hver minste krok, i begge etasjene. Hadde han kollapset av matmangel? Var han dopet ned? Det ene øyeblikket … og det andre … Hadde han sovnet bak rattet? Salaten var god og vannet friskt. Menneskene virket tilsynelatende ekte, samtalene mange og stemningen så høy at han ikke klarte å skille stemmene fra hverandre. Inge prikket forsiktig den venstre sidekvinnen på skulderen, men kjente samtidig det prikket på sin egen høyre. Han snudde seg brått og stirret inn i det smilende ansiktet til en forklekledd kvinne. Samtidig forsvant spisegjestene og stillheten sang i ørene. Bare den velmenende musikken var tilbake.
– Smakte maten, spurte kvinnen med forkleet.
– Hæ!? ropte Inge før han nektende innså at det ikke var andre å overdøve. – Hva? Ja da, maten var god tror jeg. Hans vidåpne øyne holdt kontakten med kvinnens. – Hva i all verden er det som skjer?
– Bli med meg, sa hun og rakte ham hånden. Inge begynte å reise seg, men ble dratt tilbake.
– Pass deg for henne! Venstresidekvinnen måtte rope for å overdøve folkestøyen som også hadde returnert. Øynene Inge nå møtte smilte ikke.
– Hva er det som skjer?
– Jeg tror hun vil ha deg, men hun er ny og vet ikke hva hun gjør, så det er mulig det vil gå bra.
– Ha meg? Hvordan da? Som i bordell?
– Nei, som …
Lengre kom hun ikke før Inge var tilbake i stillheten, og denne gangen satt han fast. Han røsket og dro og ville tilbake til den andre kvinnen. Det kjentes som han satt i et jerngrep selv om forklekvinnen bare tilsynelatende holdt ham varsomt rundt håndleddet. Han hadde gått slik før, men denne gangen var han redd. En kvinne på hennes størrelse burde ikke så anstrengelsesløst kunne ta med seg en mann på hans størrelse. Inge tok springfart mot døren til verkstedet, men ble tålmodig leid videre. Forbi baren der Geir og en annen forklekledd kvinne forberedte mer salat. Geir kikket raskt opp og smilte før konsentrasjonen igjen falt ned på kniven. Hun tok ham med, rolig opp trappen og Inge kjente han ble sliten. Klarte ikke kjempe mer. Visste ikke hvor han var eller om han var. Ingenting var som det skulle være. Han antok det ikke ville være lenge før han måtte erkjenne det, men hvis dette var dødens forgård var den svært merkelig. Øverst i trappen kom de til en dør. Hun låste opp og geleidet ham inn.

– Hva har du tatt med til meg i dag, Rita? sa en grov mannsstemme.
– Det var Geir som fanget den, jeg bare tok den med opp. Litt av en rugg, hva?
– Det må jeg si. La meg få se. Nei, har du sett … Ser du forskjellen? Se de som henger på veggen, det er en grunn til at de ble stoppet ut. Tydelige definerte muskler, ikke for mye fett i buken.
– Ja, jeg ser. Ikke noe å samle på? Hva om vi beholder den nede i førsteetasjen en stund? Den gjorde en del motstand så det er sikkert litt futt i den og kanskje mulig å trimme den litt?
– Kjempet den mye?
– Vet ikke? Tretti sekunder kanskje?
– Så ikke så veldig lenge, da. Ser du dette som henger rundt midjen? Dette tar år å bygge opp. Trolig et helt liv. Selv om du kunne få til en forbedring … nei, ikke noe å samle på.
– Merk den og slipp den ut? spurte Rita.
– Merk den og slipp den ut, svarte mannen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *