Barskapssaken :: Interlude

Å få en pistol pekende mot seg var et lite sjokk for Trine, men hun innså at hun hadde gitt seg ut på en farlig vei. Like det eller ikke så ville hun trolig snart komme opp i mer trøbbel. Vennene av Rebekka var trolig av samme ulla, morderiske sjeler som levde av å snylte på andre og ta seg til rette i samfunnet. Hun trengte mer enn et pent skjørt. Det begynte å demre for henne hvor lett hun hadde tatt på oppgaven. ‘Se, jeg er pen, si meg hva du vet’ holdt ikke i denne bransjen. Og Tante poses vidunderligste kunne bare hjelpe henne en gitt lengde på veien. Den var kos. Den var ikke alvor. Da måtte det sterkere lut til. Og om ikke lut så i det minste akevitt. Og et skikkelig våpen. Men hvor ville hun få tak i det, på denne tiden av døgnet? Polet hadde vært stengt i ti minutter, hjemme i skapene var det tomt. Kanskje hun kjente andre som hadde noe stående. Tanken slo henne: Gamle damer hadde alltid noe gjemt unna, i tilfelle bursdager, høytidsdager og kongelige markeringer. Dermed satte hun kursen hjemover mot enkefru Jacobsen i syv C.
Til alt hell delte hun veranda med Ella Jacobsen, det var bare en liten vegg å forsere. Til gjengjeld viste den seg være godt beplantet på Ellas side. Einar Skjæraasen ville snudd seg i graven om han så hvordan Trine skamferte blomsterkassene. Velberget over på den andre siden sopte hun opp jorden, rettet på plantene og blomsterkassene, før hun som en katt smøg seg bort til verandadøren og kikket rett inn i Ellas årvåkne øyne. Med armene i kors og en streng mine bad hun Trine sette fra seg skoene utenfor og komme innenfor.
– «Nå? Vel? Har du en forklaring? Ble dugnaden for mye for deg?» Trine ble bare stående og stirre på henne uten å vite hva hun skulle svare. Hvordan skulle hun forklare dette? Skulle hun stikke av og finne det hun trengte et annet sted? Hun hadde ikke tid. Skulle hun gråte som et barn for å kjøpe seg sympati? Skulle hun slå ned den gamle damen før hun søkte gjennom skuffer og skap? Eller skulle hun D; være ærlig?

Det viste seg at ærlighet varte lengst, også denne gangen. Mens Trine forklarte hele saken, hva hun hadde vært gjennom denne dagen og sin desperasjon over hva som måtte gjøres, gikk Ella rolig til sitt vitrineskap, tok ut en Graham’s Vintage Port 2011, sa at denne skulle spares til spesielle anledninger, hentet flasken som gjemte seg lengre inn – en Linie double cask, sa at denne kunne hun få. Trine felte en tåre av glede og forventning. Hun hadde hørt mye om denne, men aldri fått tak i den på polet. Ella bad henne vente et øyeblikk og gikk inn på soverommet. Hun kom straks ut igjen med en liten koffert, la den på bordet og åpnet lokket.
– «Dette er en pistol fra Tanfoglio, en Combat Sport. Den kommer med supersight-sikte, både double og single action avtrekk, to fulle magasin, har polygonalpipe og enkeltsidig sikring. Denne vil jeg gjerne ha tilbake når du er ferdig. Akevitten beholder du.»
– «Hvem er du egentlig?» Trine måpte og kunne ikke tro det som skjedde. Alt hadde gått så fint. Hun hadde bokstavelig talt gått skritt for skritt gjennom dagen, luket vekk blindspor, på et innfall dratt hit og nå fikk hun alt dette. Var det en dypere mening bak det som skjedde? Var det en høyere bevissthet som dro i trådene? Og hvem var egentlig Ella Jacobsen?
– «Jeg kunne si det, men da måtte jeg faktisk drepe deg. I film sier de slikt på tull, men jeg har det fortsatt i mine instrukser. Gå nå, før det blir for sent.»
Tilbake i egen leilighet fant Trine et shotglass. ‘Man kan da ikke drikke rett av flasken’, hadde mor og far formant henne. Hun hørte fortsatt på dem, selv om de ikke fantes lengre. Hun tok en shot. Rund og fin sildret den over smaksløkene og var ulik alle andre akevitter hun tidligere hadde smakt. Var den ikke et flytende mirakel sendt fra gudene, følte hun i det minste at hun kom til å tale i tunger senere på kvelden. Noe av akevitten ble helt over på en lommelerke slik at den ville være lettere å ha med. Som et lyn fra klar himmel husket hun de blå sparkebuksene sine. Hun fikk dem av sine venninner noen år tidligere, da de hadde øvd seg på tullekarate og holdt på å le seg i hjel. Det virket som en god ide å ta dem på igjen nå. Mulig det var færre planker å kjempe mot i kveld, men hun ville tro buksene hadde sin misjon. Etter å ha skiftet tok hun en ny shot, skvatt til da hun klikket på plass et magasin i pistolen og fylte jakkelommene med det hun skulle ha med. Hun var klar.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *