Prikkedøden :: del 1

Hun likte ikke deLillos og slo av radioen, selv om de spilte ‘Suser av gårde’ og det nettopp var det hun gjorde. Suste av gårde. 12 kilometer i timen over fartsgrensen. Dagen var ung. Natten hadde vært lang. I bakspeilet kunne hun endelig se blålysene nærme seg. Hun følte det var lite som kunne stanse henne nå. Til det var alt alt for godt planlagt, til punkt og ikke minst prikke.

«Politimann funnet død. Politiet mistenker mord.» Avisen åpnet ikke for å lese mellom linjene når de fortsatt med: «Funn på åstedet har ledet politiet til å anholde en lokal akupunktør». Det var et svært lite tettsted som bare hadde én akupunktør, og siden alle faktisk kjente alle gav det en solid giv til kaffe- og lefsesalget på samvirkekaféen. Og var det ikke det gjestene der visste, at denne alternativbransjen var noe tvilsomme greier. De som hadde bare positive opplevelser fra bransjen holdt klokelig kjeft, for å ikke måtte drikke kaffen på den nye kaféen som ingen brukte.

– Men hvorfor strikkepinner? ville Cato Nilsen vite. Rettsmedisineren, som nettopp hadde ringt ham med den foreløpige obduksjonsrapporten, kunne ikke svare.
– Det er vel din oppgave å finne ut. Men de er uten fingeravtrykk. Og de to prikkene vi fant på låret stammer trolig fra et elektrosjokkvåpen på rundt 50 000 volt.
– Så, for å oppsummere. Cato trakk pusten raskt. – Gjerningsmannen lammer Håkan Nilsson med strømpistol før han presser to strikkepinner gjennom hjertet hans.
– Inn i, ikke gjennom. Størrelse to.
– Størrelse to, gjentok Cato Nilsen rolig. – Up close and personal. Etter 17 år som lensmann var det fortsatt et og annet som overasket ham. Det bestialske drapet på Håkan Nilsson gjorde det ikke, til det hadde han sett for mye på C.S.I. Rettsmedisineren la på uten å si ‘farvel’.
– Nielsen! ropte han og hørte kontorstolen i naborommet lydig sprette opp.
– Ja, Nilsen, sa Anita med hodet gjennom døråpningen.
– Vi må ha en ny runde med Ingela Lycke, vår herværende akupunktør. Jeg har nye spørsmål til henne.
– Men, sa hun før resten av kroppen kom inn, – det er bare to timer siden Oscar Nissen og jeg avsluttet forrige avhør. Og da holdt vi på halve natta. Fortjener hun ikke litt søvn?
– Nei, smilte Cato Nilsen fornøyd.

– Jeg vil at alle skal ha en lykkeligere hverdag. Derfor står det på visittkortet mitt, også på det som var på tredd på strikkepinnen, forklarte Ingela.
– Men hvorfor akkurat størrelse to? spurte Cato Nilsen.
– Si det. Lettere å presse inn enn størrelse tre? Hva vil du jeg skal si? Ingela klarte å forholde seg rolig. Holde pusten jevn. Tankene klare. De siste to timene hadde hun sittet med bena i lotusstilling på den tynne madrassen i cella og meditert.
– Så du innrømmer at du ikke hadde problemer med å presse dem inn i brystet hans!? freste Cato mens han strakk seg over bordet mot henne.
– Jeg innrømmer at jeg forstår enkel fysikk.
– Men for faen! Han slo hånda i bordet så de tomme pappkoppene hoppet og veltet. – Jeg vil at du skal innrømme det! Ingela og Anita så på hverandre med hvert sitt Mona Lisa-smil.
– Strikkepinner er ikke det jeg bruker under akupunktur. I vår terminologi er nålene vi bruker «kjempetynne». Ingela brukte hermetegn da hun sa det. Anita Nielsen fniste. – Dessuten har jeg alibi siden jeg stakk disse kjempetynne nålene i det jeg kaller «pasienter» i hele går.
Cato Nilsen trakk pusten dypt før han slapp den sakte ut igjen. – Hele saken stinker, sa han endelig. – Det er så opplagt at noen prøver å sette deg opp.
– Sette meg opp? spurte Ingela og rettet seg i ryggen.
– Set you up. Lure deg. Lure meg til å tro at det er deg. Noen tanker om hvem det kan være?
– Nei, hvem skulle det være, sa Ingela uten å tenke seg noe særlig om. – Hvem i helvete, sa hun plutselig med blikket festet hardt i Cato Nilsen og tankene fokusert helt andre steder. – Kan jeg gå nå?
– You are free to go, svarte han. – But don’t leave town.

– Ascendanten i hva for noe, spurte Trude. – Og hvem sin?
– Ascendanten i hva som helst, argumenterte Ingela rastløst. – Er det ikke slike ord du bruker å lire av deg når du leser av folk? Ingela Lycke var svært frustrert, men hadde bestemt seg for å ikke bli hysterisk.
– Siden jeg kjenner deg vet jeg at du ikke mener noe vondt med det du sier, men skjerpings, ellers skal jeg få Jupiter til å dra ned livskvaliteten din så mye at du ønsker du var født i tyren!
– Men Trude, du vil vel ikke … kan du virkelig … er det virkelig mulig? Ingela kunne legge nervøs og lettskremt til listen over dagens følelser.
– Jepp! Trude lo godt i telefonen. – Neida, Ingela. Det er bare sånn jeg bruker å si for å sette en liten støkk i folk som ikke forstår hva som egentlig foregår der ute blant planetene. Vi kan ikke påvirke dem, kjære, bare gjenfortelle det de meddeler oss.
– OK, lo Ingela litt mindre nervøst.
– Men hvem? spurte Trude.
– Hvem hva?
– Nei, hvem person? Hvem er det du lurer på hva om?
– Vel. Jo, sa Ingela og visste ikke helt hvordan hun skulle begynne.
– Begynn gjerne med navn, fødselstidspunkt og fødested, bad Trude rutinemessig.

– Burde du ikke sagt noe til politiet mens du var der?
– Nei? svarte Ingela nølende. – Hadde det ikke vært bedre om vi hadde mer å gi dem først?
– Jeg kan uansett ikke tro at du mistenker Jorunn. Er liksom litt søkt, selv om hun er vannmann, sa Trude i det de gikk inn på lokalgarnbutikken. Det plinget i dørklokken, men butikken virket forlatt.
– Det er det vi skal finne ut nå. Jeg håper jeg tar feil, men du vet hvor merkelig hun oppførte seg på skolen. Ingela tok opp et lyseblått nøste med babyull og luktet på det.
– Ja, jeg husker hun hoppet av akupunktørstudiene etter en uke, før hun begynte på homeopati.
– Ja, men jeg skjønte aldri hvorfor. Å utdanne seg til homeopat er vel greit, men hun snakket nesten ikke om annet enn å bli akupunktør hele siste året på ungdomsskolen.
– Men du må innrømme at det tok betydelig kortere tid å bli homeopat og at Jorunn var mye raskere ute i jobb enn dere begge, sa en plutselig stemme. De skvatt slik at strikkepinnene i hyllen foran dem skramlet dissonerende i gulvet.
– Verdande! sa Ingela og Trude i kor, selv om hun egentlig het Anne-Vera.
– Plukk opp pinnene og legg dem tilbake, sa Anne-Vera tålmodig.
– Hyggelig å se deg igjen, sa Trude etter å ha ryddet.
– Men du må også innrømme at det var vi som fikk de fleste kundene, sa Ingela. Hun holdt fortsatt en pinne i hånden. Størrelse to.
– 14 kroner, svarte Anne-Vera.
– Skal ikke kjøpe. Ingela la strikkepinnen på disken.
– Har du annet nytt å fortelle, spurte Anne-Vera ironisk.
– Kan du huske om Jorunn sa hva hun skulle bruke dem til? Ingela håpte på et svar hun kunne leve med. Anne-Vera gransket øynene deres, så fra Ingela til Trude og tilbake igjen. Åpnet munnen for å si noe, men lukket den igjen før noe kom ut. Hun slapp pusten hardt, kom fram fra bak disken, låste inngangsdøren i det en eldre dame tok i den, kikket opp og ned gaten utenfor vinduet og gikk ut på bakrommet.
– Kom! ropte hun endelig.
På bakrommet var nyfarget garn drapert over en takbjelke. I et hjørne hang en skog av det som så ut som trådprøver i ulike lengder fra taket.
– Da jeg overtok denne butikken fra Unni Renate Dale ble jeg advart. ‘Tråkk forsiktig rundt de skjebnene du møter’ sa Anne-Vera. – Jeg skjønte aldri den fullstendige dybden av hva hun mente. Det eneste mine kunder vil er å strikke, tenkte jeg. Kvinner, og faktisk enkelte menn, med fabelaktig tålmodighet. Utføre denne magien der pinner og tråd lager klær. Strikke slik det har blitt gjort i tusener av år.
– Men hva har det med Jorunn å gjøre, spurte Ingela utålmodig.
– Alt, nærmest avbrøt Anne-Vera, som om hun visste at spørsmålet kom. – Du skjønner, det er ikke bare selve strikkingen som drar folk til denne butikken. Det er også tanken bak. Følelsen, sa hun energisk med knyttneven på brystet. – Jorunn har total mangel på tålmodighet. Slik som deg, bare verre. Det var trolig også derfor hun valgte en raskere vei ut i arbeidslivet. Da hun var her for en uke siden var det ikke strikking hun hadde i tankene, selv om hun kjøpte alle toerne jeg hadde. Alle 27. Det var noe med det målrettede blikket. Og hun kjøper aldri garn. Aldri! I mangel på noe bedre å kalle det virket det … personlig.
– Ups, sa Trude plutselig. Ingela og Anne-Vera snudde seg mot henne der hun stod midt i trådskogen. – Denne tråden røk visst. Anne-Vera styrtet til og tok garntråden fra henne. Hun studerte resten av den som hang fra taket inngående noen sekunder.
– Dere må gå nå, sukket hun oppgitt. – Går dere bakveien slipper dere kanskje unna den sivile politibilen som står utenfor.

– Men tror du de jobbet sammen, spurte Oscar Nissen før han drakk kaffe av koppen fra den medbragte termosen.
– Sannsynligvis, svarte Anita Nielsen. – Free supplies fra garndamen, akupunktøren er fagekspert, astrologen utførte drittarbeidet.
Oscar nikket sakte. – Men hva skulle motivet være? spurte han. – De slår meg ikke akkurat som dine hverdags politihatere. Ingen av dem har noen forhistorie hos oss, Håkan var splitter ny i byen og jeg kan ikke tenke meg til at han hadde terget på seg noen etter å ha vært her i bare to dager. Jeg tror vi følger feil spor.
– Mulig, hvisket Anita mens hun så i taket på bilen. – Men det er det eneste vi har.
– De går inn på samvirkekaféen, sa Oscar monotont.
– Fint, svarte Anita. – Vi må på do.

Etter å ha vært på do ruslet Anita og Oscar rolig inn på kaféen med hver sin lille kopp kaffe og lefse. De ble møtt av øredøvende stillhet, bare avbrutt av kakking og falling av mynt fra kronesautomaten i hjørnet. De andre gjestene stirret stivt foran seg, som frosset i tiden. Anita og Oscar fant det eneste ledige bordet, ved siden av kronesautomaten. Herfra hadde de oversikt over hele lokalet og til og med litt vindusutsikt. En hostekule fra dype lunger, som trolig hadde sett mer enn sin rettferdige del av tjære, fylte rommet og skremte den gamle damen på automaten til å kakke ekstra hardt. Mynten fikk sprette fram og tilbake så mange ganger at Anita rakk å snu seg og se at den til slutt ramlet ned og gav toppgevinst. Uten at penger kom ut.
– Så du det? spurte den gamle damen med store øyne rettet mot Anita, som nikket til svar. Den gamle damen prustet med leppene snurpet sammen, snudde på hælen og marsjerte rett inn bak disken, der hun høylytt krevde å få de syv kronene hun hadde rett på. Og at hun hadde politiet som vitne. Hele seansen så ut til å ha livnet de andre gjestene, slik at praten igjen var i full gang. Oscar dultet til Anita slik at hun mistet lefsen. Han nikket diskret utover folkemengden. Etter å ha plukket den opp igjen og tatt en bit kunne hun skimte Ingela og Trude på det nederste bordet i motsatt hjørne. Slik satt de og stirret på dem, tenkte og observerte mens lefsene ble spist og kaffen drukket opp.
– Hva gjør vi egentlig her, spurte Oscar.
– Ikke så veldig mye, svarte Anita og kikket på klokken. – Svært lite og vi nærmer oss overtid. Hun tørket seg rundt munnen med servietten og skulle til å reise seg i det Oscar holdt henne igjen.
– Vent. Se, sa han med blikket igjen rettet mot motsatt hjørne.

– Nei, ikke gjør det nå som alle ser det. Vær så snill og vent, hvisket Ingela uten at Trude brydde seg.
– Jeg skal være forsiktig og diskret, sa hun beroligende og gikk sakte mot et av de runde bordene i midten av rommet. Det ble igjen stille blant de andre gjestene.
– Jaså, du liker ikke lefse?
– Hva mener du, spurte Jorunn med blikket flakkende mellom Trude og Ingela.
– Hva har du spist? Trude pekte raskt på det tomme fatet med rester av ketsjup.
– Karbonadesmørbrød.
– Pass på saltinnholdet, da. Husk at det er vanndrivende, sa Trude med et lurt flir.
– Er det din tur nå? Jorunn sukket.
– Min tur? Hva mener du? Trude tok et forsiktig steg bak.
– Du får spørre hun som kommer her. Virker som stikkende kommentarer er noe dere har til felles.
– Vi går, sa Ingela og tok Trude i armen.
– Lykke til videre med strikkingen, sa Trude litt for høyt i det hun ble geleidet ut.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *