Prikkedøden :: del 2

I det ordene fra Trude falt skjønte Jorunn at hun var avslørt. La to og to sammen. Eller 27 og én. Anne-Vera, dette sterke mennesket hun hadde beundret hele sitt liv måtte ha snakket. Innrømmet at hun hadde kjøpt strikkepinnene. Ingen andre visste om det. Ingen hadde noen sinne sett henne med verken garn eller strikkepinner mellom fingrene. Men hvorfor skulle ikke Anne-Vera si noe, de hadde knapt utvekslet et ord i butikken. Ingen skyldte den andre noe. Slengkommentaren fra Trude kunne for så vidt også være en tilfeldighet, men var ikke en sjanse hun kunne ta. Anne-Vera måtte skjønne at det hadde konsekvenser. Minuttet etter at Ingela og Trude gikk reiste hun seg rolig. Ville ikke vekke videre interesse blant de andre kafégjestene. Da hun snudde seg og forlot kaféen gjenkjente hun Anita Nielsen og Oscar Nissen, politibetjentene som hadde vært på tettstedet et par år og nå stod tause ved siden av disken. De så etter henne mens hun stille forbannet det hun nå visste måtte komme.

– Nei, ikke yes, gjess, som gås i flertall. Dere vil ha meg med på en vill gåsejakt? Cato Nilsen virket skeptisk.
– Hun er da ingen gås, protesterte Trude. – Bare la oss gå inn og snakke med henne først, så kan kanskje du liksom tilfeldig ringe på etter hvert, så kan vi liksom etterpå si hva hun har sagt til oss, kontra det hun forteller deg.
– Hva da med å plassere vaier på dere?
– Vaier? Mener du å dra oss ut av huset hvis noe skjer? Blir ikke det litt voldsomt, spurte Ingela.
– Altså engelsk. Wire. Tråd. Løs mikrofon. Ingen protest.

Jorunn fniste. Ikke bare fordi Anne-Vera hadde blitt overrumplet av det kraftige støtet og falt ristende sammen midt i en setning, men også fordi hun plutselig innså flerbetydningen av ordet ‘prikklik’. 1) Hun hadde gjort dette før. 2) Anne-Vera ville snart dø med en prikket konstellasjon av strikkepinner i hjertet. Ingen norsklærer hadde forberedt henne på dette. Men hun måtte være rask skulle hun slippe å gi henne flere støt. Dessuten tok det på å sitte på kne. På gulvet, ved siden av Anne-Vera, hadde hun lagt alt klart. 13 strikkepinner, en plankebit å lene seg på for å presse dem inn, Trudes visittkort og et kart over vannmannen. Det skulle ikke være tvil.
– Dette kommer til å være vondere for meg enn for deg. Selvsagt, siden du er helt sluknet, mener jeg. Du hører vel ikke hva jeg sier heller så jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg fortsetter å snakke. Men på en måte er jeg glad du ikke kommer til å føle noe. Men du skulle ikke ha sagt noe. Jeg har alltid beundret deg, men nå er det for sent. Jorunn tok opp en strikkepinne. Følte på den kvessede enden. Stakk seg. Sugde i seg bloddråpen som kom ut.
– Det er aldri for sent.
Strikkepinnen falt klirrende i gulvet. Jorunn måtte summe seg noen sekunder. – Hei, Ingela. Du fant meg, sa hun sittende med ryggen mot henne.
– Ja, du var ikke hjemme, så så vi lysene stod på her. Kom akkurat i tide, ser det ut til.
– Du er selvsagt ikke alene.
– Faen holder du på med, skvatt det fra Trude.
– Baker napoleonskake. Tok du med melis? Jorunn tok sats, hoppet opp og spant rundt.
– Er hun død?
– Ja, Ingela, kjempedød! Hvordan er det å ha det på samvittigheten? Jorunn visste ikke hvor den korte panikkartede latteren kom fra, bare at den ville ut. Det ble stille. Blikk ble kastet fram og tilbake gjennom rommet.
– Hæ? Trude avbrøt den spente stemningen. – Det er jo du som holder på her. Ingela skjønte jo også fort at det kunne være deg, så det må ha vært innlysende. Eller hva, Ingela?
– Ja eller hva, Ingela? Jorunn strevde med å holde latteren tilbake. Ingela la armene i kors og stirret olmt tilbake, uten å svare. – Greit Trude, jeg får si det selv. Grunnen er at Ingela har mobbet og trakassert meg helt siden vi gikk ut av skolen. Dere har begge fått mange flere kunder enn meg, selv om jeg var først ute på alternativmarkedet her, og ikke én dag har gått uten at jeg ikke har fått høre det. Ingela var nok av den oppfatningen at jeg skulle være så mye bedre enn alle andre siden jeg var først ute, og har vært litt for glad i å gni ansiktet mitt i hennes suksess.
– Men du sviktet jo akupunkturdrømmen vår! Vi skulle jo være sammen om dette! Men så ble du så forbanna opphengt i dette vanntullet og å komme fortest mulig ut i jobb!
– Å, hold kjeft, Ingela! Vann er det beste mediet! Vann husker. Vann er tålmodig. Det renner akkurat så fort det er ment til. Når først vann er i kontakt med deg blir en del av deg inni det for alltid. Dine egenskaper blir med på den videre reisen, på samme måte som de helbredende kreftene i medisinen min. Bare vann har de beste forutsetningene, de beste egenskapene, det rette eierskapet. Så bare kom med kommentarene dine. Dag etter dag. Stikk etter stikk. I den store sammenhengen blir alle til slutt redusert til en liten våt prikk likevel. Hvilket bringer oss tilbake til … hit. All min oppdekning til tross. Jorunn kikket ned på Anne-Vera. Sukket.
– Hørt et sånt vås, Trude?
– Vås? Ja, kanskje er det vås, men det er du som har drevet henne til dette!
– Å! Se, utbrøt Jorunn med barnlig glede. En rød prikk danset over henne. Fra et sted utenfor vinduene kom den inn og lekte og hoppet, for mellom overkroppen og hodet og ble til slutt værende i pannen. – Jeg elsker prikker! Og denne var rød! Jeg er så misunnelig på at dere får holde på med slike hver dag. Hva tror dere den betyr?
– Den betyr at lensmannen er utenfor, svarte Ingela kjølig.
– Nei! Trude stilte seg mellom Jorunn og vinduet slik at de stod ansikt til ansikt og hun fikk laserprikken i bakhodet. – Du burde bli skutt for dette, Ingela, ikke Jorunn. Du har drevet henne til dette!
– Håkan, han nye politimannen, ville gi meg to prikker, forklarte Jorunn. – Der kjørte jeg, 12 kilometer i timen over fartsgrensen og så kommer han og bare gjør jobben sin. Bra det var han og ikke Oscar eller Anita, de er så hyggelige. Så jeg gav ham et lite støt med strømpistolen, slik at han selv fikk to prikker. Og to til i hjertet for å sette punktum. Med Anne-Vera vil jeg gjøre ære på deg, Trude, og plotte inn vannmannen. Det er vel 13 prikker, ikke sant?
Trude svarte ikke. Stirret bare skeptisk på Jorunn. Tok en avgjørelse og et langt steg til siden.
– Å, der var den røde prikken igjen. Du er så snill, Trude. Mer rakk hun ikke å si før det gikk hull på vinduet og hun fikk et tilsvarende hull i pannen. Denne prikken ble værende, den var bare hennes, helt inn i døden.

~ ~ ~

«Lensmann tiltalt: En lokal lensmann som en tid har vært under etterforskning skal etter det avisen erfarer tiltales for drap etter å ha skutt det som skal ha vært en ubevæpnet mistenkt gjennom et butikkvindu i en ikketruende situasjon, samt samtidig for å ha satt andre i umiddelbar nærhet i unødig fare. Det er satt av to dager til rettssaken.»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *