Punktert – del 1 :: Arnfinn

Jeg hadde hatt Løvinnen i fjorten år. En lubben, stadig mer subbende, langhåret og uinteressert hund som luktet rart. Tankene hadde begynt å helle mot å la henne få subbe og lukte rart i det hinsidige, men ikke enda. Virkeligheten hadde forandret seg og verden blitt utydelig, og inntil det klarnet ville jeg ha henne ved min side. Jeg trengte støtten selv om hun ikke sa stort. Det som i ni år hadde vært en trygg og stabil hverdag ville nemlig ubønnhørlig bli røsket vekk når arbeidsplassen snart ikke fantes mer. Psykologen hadde anbefalt mer sosial omgang og nære venner å prate med om følelser og tanker, men hvem det skulle være visste jeg ikke. For tre uker siden ble jeg foreldreløs i en alder av førtito da min far gikk bort. Mine kolleger hadde jeg ikke for vane å snakke så mye med. De var greie nok, men de hadde sine liv, gjorde sine ting, hadde sine hobbyer. Når vi noen ganger møttes på fritida var det likevel for å snakke om dagens jobb, framtidens jobb eller stereotypisk drukne oss i øl og fotball.

Jobben var ikke noe jeg skrøt av i sosiale sammenhenger, men det var ikke stort annet å få i denne byen for en tidligere yrkesmilitær infanterist med benprotese. Å fylle- og pakke hermetikk med lapskaus og joikakaker var en ærlig jobb. Noen måtte gjøre den og arbeidet fikk dagene til å gå. Det meste var automatisert og på samlebånd, men noen måtte trykke på knappene og dra i spakene og kjøre bort paller og klargjøre for videre transport. Gjenta med de samme knappene, de samme spakene, den samme kjøreruta, time etter time, uten å kunne snakke med noen gjennom øreklokkene som holdt fabrikkstøyen ute. Jobben var et nødvendig onde og gjorde sin misjon som pengekilde. I løpet av de ni årene jeg var ansatt hadde over halvparten blitt oppsagt etter hvert som maskineriet ble oppgradert. Pauserommet ble stadig tommere og vanligvis var vi bare to som spiste samtidig. Og nå skulle fabrikken flyttes til Slovenia, selvsagt på grunn av millionene som ble spart i lønninger og skatt. Eierne hadde allerede ridd av stormen i media om all maten som måtte transporteres ut av landet og importeres igjen ferdig pakket. De fikk det til å høres logisk ut, som om det var til alles beste og hadde til og med fått takkekort fra det slovenske sentralskattekontoret for utenlandssaker.

Byen var inneklemt mellom høye fjell og hadde fra før måttet se store deler av sine innbyggere bli tiltrukket av større byer. Byer som ikke var inneklemt mellom noe som helst. Der husene bare dekket for hverandre. Byer der det fantes mer å ta seg til. Men jeg vegret meg for å emigrere. Størrelsen på hjembyen var akkurat passe og mengden mennesker mer enn stor nok til å tidvis mate fobien. Men hvem behøvde vel nå en ettbent tjenesteudyktig uutdannet blikkbokspakker med dysleksi? Flyttingen av fabrikken kom til å fjerne stabiliteten i livet mitt. Framtiden ville bli ubetydelig. En ting var opplagt. Jeg ville ikke være den som tapte på dette. Det skulle fabrikkeierne.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *