Punktert – del 3 :: Støkk

Et lett regndryss gikk over til å bli sol før klokken passerte ni. Sittende ved kjøkkenvinduet var jeg allerede godt i gang med å koble skikkelig av med en rolig lørdagskaffe. Løvinnen hadde vært unormalt ivrig etter å komme ut, var usedvanlig opptatt av bilen og snuste iherdig rundt hele. Prikkbelastningen ville hagle som kistespiker dersom hun kom til å markere bilen som sitt territorium. Hun kikket opp på meg, på bilen og ut på gaten, snuste opp i luften, før hun etter hvert dumpet ned på en solflekk på plenen. Først da oppdaget jeg at dekkene var flate.

Barn? Ville de gjort slikt? Det ene reservedekket var lite hjelp i og den lokale bil- og dekkforhandleren åpnet igjen mandag. Jeg gjentok Løvinnens bevegelser, kikket meg rundt, så om noen kunne ha mistet noe avgjørende bevis. Ingen ting, ingen gjenglemte lommebøker, ingen gjørmete fotavtrykk, ingen fremmede lukter i luften. Politiet kunne heller ikke se noe, men de noterte min forklaring, tok bilder, nevnte et eller annet om å holde øynene oppe og lovte å ringe om de hørte noe.

Ingen fra kvelden før svarte. Hva enn de var opptatt med måtte det være viktigere enn å være i nærheten av telefon eller andre sosiale medier. Drosje var utelukket dersom fabrikkreisen skulle være usynlig for omverdenen. Halvannen mil å reise så jeg ikke fram til å bruke den rustne sykkelen som stod lenge ubrukt i garasjen, selv om det var flat vei. Dessuten var protesen grunnen til at den ikke ble brukt. Ingen umulighet, bare fantastisk klossete. Likeså hadde kroppens kondisjon fått være uutfordret noen år. Geir bodde bare to kilometer fra meg, så sykkelen ble smurt og dens og min helsetilstand testet ved å oppsøke huset hans. Ingen svarte da jeg ringte på.

Hva skjedde i går? Jeg klarte ikke fri meg fra følelsen av å være holdt utenfor, selv om jeg var bedt inn. Var det en test? Måtte jeg bevise min lojalitet etter å ha blitt invitert?

Jeg beregnet nitti minutter. Jeg klarte turen på førtifem og belaget meg på å vente like mange på de andre. Til min overraskelse og smått ergrelse kjørte bil etter bil opp en halvtime før tiden. Mens de steg ut stod jeg ved porten og ventet. Bagasjerom og bakdører ble åpnet. Thorgeir sa navnet mitt. Da jeg kom bort gav han meg en tyngende pappeske med innhold som hørtes ut som grus, tok selv en bag og ledet an mot fabrikken. Bortsett fra raslingen var det stille.
– Hva er det vi har med oss, hvisket jeg. Ingen svarte.
– Straks tilbake, sa Geir med det samme vi var innenfor døren. Han satte ned det han hadde med seg og småløp ned korridoren og inn på toalettet. Ytterdøren smalt igjen bak oss. Jeg fikk et slag i bakhodet som la meg i bakken.
– Hva faen gjør du, Dag? André var den eneste som reagerte mens de andre så på.
– Hold kjeft. Hvordan i helvete kom du deg hit uten bil? Dag virket personlig fornærmet og det gikk et par lys opp for meg. Jeg ble tørr i munnen og tiden kjentes ut til å stå stille.
– Syklet.
– Protesen kunne ikke ha gjort det enkelt for deg. Dag tok fram en kniv fra beltet. Som en jeger som skal flå sitt bytte bøyde han seg ned, skar opp buksene mine, løsnet protesen og røsket den av. – Du får bli her til vi finner ut hva vi skal gjøre med deg.
– Vi må skynde oss, sa Thormod. – Vi har ikke hele kvelden. Gi foten til Bjørn. Bjørn, når Geir kommer ut sender du han opp. Du blir her og passer på Arnfinn.
Thormod, Dag, André og Tore gikk med fulle armer opp til fabrikklokalene i andre etasje.
– Hva skjer, spurte jeg da vi var alene.
– Metallspon og glass knust i småbiter. Homseforslagene dine med å stikke kjepper i hjulene på bilene kommer aldri til å funke om vi vil ha skikkelig virkning.
– Men i helv… metall og knust glass i maten? Det rammer jo ikke akkurat fabrikken!
– Joda. Hvem tror du vil tørre å spise lapskaus og joikakaker igjen? Ingen. Noensinne. Fabrikken går konk. Og ingen kan bevise hvem som stod bak.
Geir kom ut fra toalettet og tørket hendene på buksen. Bjørn gav ham protesen.
– Jeg går opp. Bli her med Arnfinn, sa han, tok den siste esken og løp. Geir kikket storøyd fra protesen og over på meg. Jeg øynet en mulighet.
– Det klødde, sa jeg og strakte ut en arm. Geir gav meg protesen tilbake.
– Okay..? Så vi står her og passer døren?
– Noen må gjøre det også. Tror for så vidt jeg klarer det alene om du ville ta en tur opp.
– Det tror jeg også. God vakt, sa han og begynte å gå. Jeg belønnet ham med å stjele hans ulåste bil. Gode råd var nå ikke dyrere enn at jeg fant skjul i mitt fars tomme hus.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *