Punktert – del 4 :: Bitter

Min far hadde alltid vært stor fan av Tanita Tikaram, hadde alle hennes utgivelser på vinyl, CDer var bannlyst. Helt siden en eller annen musikkjournalist på grunn av hennes utseende omtalte henne som Elvis’ ukjente datter, var hun arvtakeren til toppen av kransekaken. Alt utenom, bortsett fra Elvis selv, ble annen- og tredjerangs. Han fikk se henne live fire ganger. To uker før han la inn årene, bukket under og takket pent for seg gav jeg ham hennes siste plate og en ny stift til spilleren. Det var regelen hans. Den gamle gikk i arv.

Nå skulle også resten gå i arv. Jeg utsatte i det lengste å gjennomgå huset. Gamle minner dukket opp over alt. Mye fra et langt liv, mye kjøpt av min mor, mye de hadde kjøpt sammen. Mye fra min barndom. Fotoalbum med bilder i papir, kaffekvernen, sofagruppen fra førkristen tid, broderier på veggene, suppeskåler og nips. Som enebarn var jeg ikke vant til å dele, men noe kunne risikere å bli donert til bedre formål. Det eneste jeg for øyeblikket følte for å annektere var barskapet med Gammel dansk. Siden min far ikke var en bitter mann ønsket han å ty til remedier for å fremstå så sur som er forventet av en enkemann. Han ble det aldri, bare lykkelig. Det jeg trengte var å koble av, roe ned og tenke.

Med den gjensatte sykkelen registrert i Falch sykkelregister ville det være kort tid før jeg ble koblet til sabotasjen mot fabrikken. Medvirkning til drap kom til å stå skrevet i panna mi og i alle landets aviser. Med seks personer mot en i odds hadde jeg ikke mye å stille opp med uten å kunne ty til våpen. Men hva kunne jeg ha gjort? Ringt politiet, selvsagt, men det ville vært ord mot ord om hvor involvert jeg var. Men det ville ha forhindret utsendingen. Men jeg kunne risikere samme straffen som de andre. Men det ville kanskje være en liten pris å betale med tanke på de som ble spart for mage- og tarmsår. Men hvis jeg delte fengsel med de andre ville de kunne hevne seg. Det kunne komme til å gjøre vondt.

Ettersom natta gikk ble jeg stadig mer bitter, selv etter et par øl. To timer med filmen Synecdoche New York fikk dreid meg over til depresjon og inn på ideen; fuck everything. Og ideen føltes god. Til helvete med alt. Jeg kjente en som hadde tilgang på dynamitt. Blås det til himmels. Med et smell kunne alt løses, både hevnen mot fabrikkeierne og den stygge sabotasjen til mine kolleger. Yes! I morgen søndag skulle det skje. Ingen på jobb, ingen ville bli skadet. Ett smell. Ferdig.

Neste morgen våknet jeg inntullet i gardinene jeg hadde vokst opp med på gutterommet. Med angeren herjende legemlig og rasjonelt ringte jeg politiet og fortalte alt. Tre timer senere var jeg påført skjult kamera og mikrofon, og ble sendt ut i verden for å jakte tilståelser.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *