Punktert – del 5 :: Skogens ro

I enden av en sti, i enden av en landevei, i enden av all veifarende tålmodighet stod jeg og myste på den laftede hytten et par hundre meter unna. Lyng og åpent ulendt terreng spredte seg så langt øynene kunne se. Kunne de ikke hatt klubbhuset i Thormods kjellerstue? Og hva forventet jeg skulle skje? På kjøreturen hadde jeg tenkt på hva jeg ville si, eller burde si for at de skulle slippe meg inn. Jeg luftet Løvinnen og gikk meg tilfeldigvis på dem? Jeg føler meg alene, kan vi leke sammen? Jeg synes det dere gjorde var skikkelig bra likevel, kan vi være venner igjen nå? Kan dere snakke tydelig slik at politiet får tilståelsen på tape? Det ville sikkert komme noe smart når vi først begynte å snakke. Kameraet jeg hadde i skjorta så ut som en ekstra knapp. Jeg sjekket at det fortsatt satt fast før jeg fortsatte å gå.

Løvinnen virket å ha mer spenst i stegene enn normalt. Det så ut som landskapet passet henne bedre enn å trave langs veiene inne i byen. Kanskje var det luften. Jeg tenkte vi fikk ta flere turer ut hit framover. Rundt hundre meter fra hytta hørte jeg dem rope et eller annet. – Hei, ropte jeg tilbake og fortsatte å gå. Det kom nye rop med ugjenkjennelige ord. Jeg løftet en arm i været. – Vent til jeg kommer nærmere, gaulet jeg. Tretti meter senere hørte jeg en dump lyd av noe som traff, brøkdelen av et sekund før jeg hørte skuddet og stoppet.
– Jeg sa stopp! Det var Dag som ropte, lent ut av vinduet. – Hva vil du? Jeg kjente etter om jeg var truffet. Jeg kjente ingen ting. Nummen. Skjøt de virkelig på meg? – Hva vil du, ropte han igjen.
– Snakke!
– Hæ!?
– Snakke!
– Vent! Dags hode forsvant inn. Fem sekunder etter spratt døren opp. Med en rifle høyt hevet kom han marsjerende mot oss. Pinnestiv ble jeg stående og stirre panisk mot geværløpet som stadig kom nærmere. – Så snakk!
– J-jeg tror dere hadde rett, stammet jeg. – Sånn likevel. Fabrikken må blø. Eierne må blø. Og betale for at de tar fra oss jobben. Og de som kjøper maten og støtter dem må også blø. Dere gjør det som er rett. Har dere det fint her på hytta? Dag stirret meg rakt inn i øynene med rifla hvilende mot skuldra.
– Gå, sa han. – Ta med deg bikkja. Jeg klarte ikke å slippe kontakten fra det harde blikket hans. Jeg rygget og dro i båndet. Hun rikket seg ikke. Jeg dro hardere og kastet et glimt ned. Jeg glemte rifla. Løvinnen lå livløs i lyngen. Fra hodet rant det en stripe blod. Jeg så opp igjen. – Du trodde det var et skremmeskudd, sa han og smilte.
Bena gav etter og jeg falt på kne. Far var borte. Jobben var borte. Nå var også min eneste følgesvenn tatt fra meg. Verden var punktert. Luften gikk ut av den og jeg fikk ikke puste. Alt svartnet, men da jeg kom til meg selv igjen stod jeg med rifla i hendene mens jeg holdt den i feil ende. Dag lå svimeslått på bakken og så ikke ut til at han kom til å reise seg på en stund. Foran hytta på stod de andre ute på treplatten og så på, så jeg gikk mot dem. De begynte å gå mot døren igjen.
– Bare hold dere ute så jeg kan se dere! Rifla ble nå holdt måten den var skapt for. Det manglet en. – Hvor er Geir?
– Han er ikke blant oss lengre, sa Bjørn.
– Dag som har tatt seg av han også? Bjørn nikket. – Fordi han lot meg gå? Bjørn heiste på skuldrene. – Sett dere. De satte seg. – Det jeg vil dere skal gjøre nå er å forklare meg hvem som gjorde hva. Hvem foreslo at dere skulle ha all den dritten i maten, hvem skaffet det.
– Jeg. Thormod holdt ublygt opp en hånd. – Jeg overbeviste de andre før du kom hjem til meg på fredag. En lærer fra yrkesskolen skaffet meg jernspon, det knuste glasset fant André da han var på miljøstasjonen for å dumpe noe.
– Gavepakke, smilte André.
– Du sa jo selv du ville at fabrikkeierne skulle betale for seg, fortsatte Thormod.
– Ja, men faen, ved å skade uskyldige folk som bare vil ha billig mat på bordet?
– Vi ville jo ha stoppet det eller gjort noe før det kom så langt.
– Hvordan da? Ved å gjemme dere her?
– Nei… Thormod ble alvorlig i blikket og så ut til å tenke seg om. Det ble stille. Jeg snudde meg og kikket på Dag. Han lå fortsatt i samme posisjon. Hva skulle jeg gjøre nå? Bare gå? Jeg hadde fått tilståelsen jeg kom for. Og jeg hadde rifla så de kunne ikke gjøre meg noe.
– Hvilken ost da? Gauda, liksom, spurte Tore med ett Bjørn, og var tydeligvis midt inne i en samtale som hadde blitt avbrutt.
– Muggost, svarte Bjørn. – Type skikkelig blåmugg. Sånn som sikkert bare gamle damer liker.
– Og hun danset du med? Tore kikket skeptisk på ham.
– Jo, men jeg visste jo ikke at hun luktet mugg da hun bydde meg opp. Jeg var jo motvillig med ut på gulvet siden jeg overhodet ikke kan danse. Og da vi satte oss etterpå skulle jeg bare klø meg litt i ansiktet; roquefort. Bjørn gjorde rocketegnet. – Resten av kvelden ble i hvert fall bra. Hyggelige folk.
– Så hvor har dere gjort av Geir, spurte jeg for å få avsluttet.
– Bahamas med dama, svarte Thormod. – Dag ville ha han så langt unna som mulig så han ikke skulle føkke opp noe mer.
– Ja vel…
– Hva vil du gjøre nå, spurte Bjørn og holdt opp en hånd for å skygge for solen som hadde kommet rundt hjørnet. Hva skulle jeg gjøre? Hva kunne jeg gjøre? Jeg tenkte på det som allerede hadde hendt og det som ville bli avgjort i dag, på hva som var riktig. Jeg tenkte på Løvinnen. Hun burde få en verdig begravelse.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *