Ryk og reis

Som det meste som tåler dagens lys er denne historien en blanding mellom virkelige egenopplevde opplevelser og, primært, løgn.

del 1 – preteritum

For ti år siden havnet vi i Reykjavik. Planen var å reise dit, før vi på grunn av bankkrisen og ustabile valutakurser i stedet kjøpte billetter til New York. Likevel gikk flyet ned på Keflavik internasjonale flyplass, med blinkende varsellamper. Vi måtte vente på nytt fly og ble busset inn til byen for å overnatte. Men unge menn på tur vil aldri kaste bort en god natt. Dessuten måtte den økonomiske kompensasjonen fra flyselskapet utnyttes, i et kriserammet Island med sårt behov for å få tilført nye midler. Noen timer på hotellet ble det, før vi neste morgen ble busset tilbake til flyplassen.

De samme ti årene senere mottok jeg et postkort, med mitt navn i elegant håndskrift, gatenavnet, og hvilken by jeg bodde i. Ved siden av var det påført en adresse i Reykjavik og en kommende dato og klokkeslett. Hva i all verden det skulle bety hadde jeg ingen aning om. Skulle jeg bli far var det litt sent i svangerskapet å si fra (oppholdet var litt tåkete i hukommelsen). Hadde jeg avtalt med noen å møtes igjen? Hadde jeg møtt min bortkomne søster? Hadde jeg en bortkommen søster? En som ikke hadde lært seg å bruke facebook? Ville det å reise dit gjøre meg glad eller skuffet? Bare én måte å finne det ut.

del 2 – rom uten utsikt

På pur faen tok jeg fly. Hadde Island virkelig ønsket klimavennlig besøk av meg hadde øya ligget nærmere, eller elektriske ferger gått i skytteltrafikk. Videre fabulering fikk meg til å innse at ferger ville økt biltettheten på øya, noe de sikkert heller ikke ville sette særlig pris på. Ferieplanene kjente uansett ikke på plikten til å redde planeten. Dessuten var temperaturen steget for høyt, isen smeltet for mye og majoriteten av befolkingen for opptatt med det de hadde rett foran nesen, til å virkelig bry seg. Meg inkludert. Jeg var fortsatt tørr på bena og fly går skammelig mye fortere enn båt.

Med dårlig korresponderende fly begynte jeg turen med å ta en natt et flyhopp unna, nærmere bestemt på Værnes. Sove er for øvrig en overdrivelse, duppet av passer bedre. Fristen for innsjekking var kl fem på nattmorgenen, noe som betydde opp før halv fem. Noe som betydde å være bekymret for å våkne i tide, som betydde dårlig søvnkvalitet. Men det gikk bra. Rakk flyet til København. Flyfrokosten jeg hadde bestilt var skuffende mye bedre enn den der hjemme. Reisens tredje fly tok meg endelig over Nordsjøen, tre timer og 15 minutter fra Kastrup til Keflavik. Lurte meg til noen minutter med lukkende øyne og bøyd nakke. Gjorde ingen underverker for ryggen. Landet litt før kl ti lokal tid, i byen før kl 11. Fant Leifur Eiriksson både på sokkel og med reservert rom.

Hotellet var passe praktisk plassert i bybildet, passe praktisk innredet med passe mikroskopisk bad og hadde et passe praktisk prisnivå, i forhold til sammenlignbare bo-alternativ. Da jeg booket kunne jeg velge å betale for utsikt mot Hallgrimskirka. (Hadde den tre år gamle bo-opplevelsen fra Gamla stan i Stockholm fortsatt friskt i minne – der klokkene i Storkyrkan kimte hvert kvarter. Like utenfor vinduet. En gang kvart over. To ganger halv. Tre ganger kvart på. Så hvor enn mange ganger det var nødvendig for å si hva klokken var. Døgnet rundt. En utsikt mot Helvete kunne ikke hindre lyden fra å trenge gjennom. Som ville si at å våkne med et rykk kl fire betydde at natten var over, og dagen kunne og måtte begynne.) Hallgrimskirka nøyde seg med å spille en svak trudelutt fra Gud på fem-ti sekunder hvert kvarter, og dinge klokkeslettet hver hele time. Akkurat nok til at jeg slapp å sovne. Noe som begynte å bli et problem, siden jeg ønsket å være både våken og opplagt klokken fem på ettermiddagen – da postkortet bad meg møte opp mellom pålene på Ingolfur torg.

del 3 – undergrunnssystemet i Reykjavik suger!

Ved søk dukker både Metro og Subway opp på Google, men kollektivtilbudet derfra er i praksis ikke-eksisterende. Burger-konseptet på Metro får trolig anerkjennende nikk fra McDonalds (eller anklager om plagiat), men det var Subway som fikk gjøre meg mett. På veien dit gjorde regnet meg pissvåt. Jeg var også pisse sur (eller egentlig latterlig skuffet) på hvem enn som hadde bestemt at Reykjavik skulle ha både Metro og Subway, mens det eneste toget Island har sett sluttet å gå for 90 år siden (det ble meg fortalt). Dette burde være poengtert i turistbrosjyrene. Hotellene burde advare. Og hvorfor måtte Kaffibarinn ha den verdenskjente undergrunnslogoen over døren når det eneste de tilbydde var (kaffe og) alkohol? Selv ikke en svart islending på 12 % fikk meg tørr, så jeg tok en til. Og en kopp kaffe, før jeg innså at Ingolfur torg ikke burde være mer enn 20 minutter unna. Heldigvis hadde det sluttet å regne.

del 4 – det søte svinet

På Ingolfur torg ble jeg stående og følge med på fire rullebrettkjørere, som gjorde sitt ytterste for å knekke egne og forbipasserendes bein. Ingen av dem klarte det til tross for scratch, slide, burnstain og killer/suicide jump (i min fantasi hadde i hvert fall triksene slike navn). Hypnotisert av den kaotiske dansen ble jeg røsket tilbake, av den lille damen som plutselig stod ved siden av meg.

– «Stein? Du bist aus Norwegen?» spurte hun og smilte usikkert.

– «Hva? Ja? Yes,» lirte jeg av meg, lettere perpleks.

– «Det var i hvert fall det du sa for ti år siden,» fortsatt hun på engelsk. «Ich bin aus Norwegen. Du syntes det var morsomt å si til en islending. Ironi.»

– «Å ja? Det gjorde jeg sikkert. Høres ut som noe jeg ville gjort.» Jeg tok imot hånden hennes.

– «Sóley.»

– «Hyggelig å endelig møte deg, Solveig.»

– «Sól-ey. Uten v. Hyggelig å møte deg igjen også. Bare ti år siden sist.» Hun hadde på seg en blå jakke som fortalte at hun var min venn i Reykjavik.

– «Så vi er gamle venner,» spurte jeg og pekte på jakken.

– «På frivillig basis,» sa hun og gjorde smilet bredere. «Jeg jobber som guide, og på denne pub til pub-turen er du min eneste gjest. Bli med, denne veien.»

– «Voff,» svarte jeg og fulgte lydig.

Sóley ledet an de tretti meterne bort til Det Søte Svinet. På utsiden kunne puben se ut som et tidligere fiskemottak. På innsiden kjøpte vi hver vår wit-øl med appelsinskive og satte oss, som de eneste gjestene på loftet.

– «Jeg må bare beklage,» begynte jeg, «men jeg husker ikke hvordan vi møttes. Jeg regner med det var alkohol involvert da også.»

– «Blant annet.» Hun fisket appelsinskiven ut av ølet. Spiste den. Jeg gjorde det samme (tenkte det var viktig å følge de lokale skikkene). «Husker du at du sa du ikke trodde på lava? At det var et påfunn for å trekke flere turister?»

Jeg måtte le. – «Faktisk noe av det første jeg husker fra da vi kom inn til byen. Det var visst en som ville banke meg opp på grunn av det også.»

– «Det var kjæresten min.»

– «Koselig type. Var du blant de som lo av spøken min?» Hun tok en rolig slurk av ølet. Nikket like rolig. «Oi. Hvordan gikk det?» Noe med ansiktet hennes sa det ikke gikk så bra, blant annet munnen:

– «Det gikk ikke så bra. Tok meg også to år å komme ut av forholdet. Og enda flere år før jeg torde stole på en mann igjen.»

– «Bedre nå?»

– «Bedre nå.»

– «Det er bra.» Vi skålte.

– «Så hvordan har dine ti siste år vært,» spurte Sóley.

– «Opp og ned. Noen fulltreffere, noen skivebom. Jobbe, spise, sove. Et par forhold som ikke ville vare.»

– «Levd liv.»

– «Kan si det sånn. Men alltid følt meg på feil sted der jeg har gjort feil ting til feil tid.»

– «Men heldigvis kom du jo hit?»

– «Så klart jeg kom. Måtte jo finne ut hva ‘dette’ var. Men det er klart, å bruke tusenvis av kroner på å reise på et innfall – ikke en gang mitt eget – vitner om en svak blanding av eventyrlyst og dårlig dømmekraft.»

– «Angrer du?» Hun virket skeptisk.

– «På ingen måte. Hygger meg med selskapet. Og jeg trengte et sted å reise på ferie. Jeg koser meg, selv om jeg fortsatt er litt våt etter regnet.»

Da vi gikk ut hadde hun fått tilbake smilet.

– «Hvordan fikk du navnet mitt? Jeg må jo ha gitt det til deg på et tidspunkt, siden du kunne sende meg postkortet.»

– «Vel, du gav det aldri til meg, men til venninnen min, Emma,» sa hun mens vi banet oss vei mellom turister og gateselgere.

– «Ja … Emma … Henne husker jeg veldig godt.»

– «Vakre Emma.»

– «Stemmer …» Jeg kjente minnene svulme opp. En roseparfyme kom drivende sammen med dem.

– «Nå gift, to barn. Ektemannen ble satt i fengsel etter bankkrisen. Hun er stadig like pen. Du gav henne autografen din og sa den kom til å bli mye verd. Du skulle visst bli stor og berømt.»

– «Forfatter. Ja, jeg gjorde vel det. Hadde på den tida kanskje et oppblåst ego, bare jeg fikk i meg et par øl.»

Vi gikk videre oppover gaten. Passerte punkmuseet som en gang var et offentlig toalett, forbi suvenirbutikker, klesbutikker, kafeer, restauranter, langs den malte gågaten.

– «Hvordan er du nå etter et par øl?»

– «Tørst på mer.»

– «Bastard.» Sóley stanset og så en annen vei.

– «Kan du være selv» svarte jeg før jeg så den veien hun så. Et stort skilt på veggen fortalte at gastropuben het Bastard. Jeg holdt døren åpen for henne.

del 5 – bastard

Den engelskinspirerte restaurantpuben hadde morsomme bilder på veggene og mange bøker i hyllene. Men i stedet for å lese kjøpte vi hvert vårt brett med fire små smaksprøver av ølutvalget. Lengre inn i lokalet fant vi et ledig bord. Jeg luktet meg gjennom de små glassene, men hadde noe annet som gnagde i bakhodet. Buste jeg ut med det ville det også ødelegge stemningen og meningen med hele turen. (Jeg regnet likevel med at kondomet som brant i lommeboken nå hadde smeltet og var til lite nytte.) Men, var hun til å stole på? Hvem med alle sine mentale sanser i behold lokket til seg menn på denne måten? Hadde hun gjort dette før? Var i så fall jeg noe bedre som hadde slukt anget rått? Var hun en moderne hulder eller en som prøvde å omgi seg med romantisk eventyr? Var det rohypnol i et av ølene? Samarbeidet hun med de bak disken? (Det virket som de hadde alt klart i det vi kom inn.) Jeg gav opp tankerekken og kastet i meg de fire ølene.

– «Hei! Meningen er å smake på dem!»

– «Nummer to var best. Straks tilbake.» Jeg reiste meg. Toalettet like bortenfor bordet var opptatt, så jeg fulgte anvisningen til de andre, oppe i andre etasje. Kastet opp. Tisset. Vasket fingrene. Skyllet munnen. Gikk ned og kjøpte en ‘øl nr to fra venstre i smaksprøven’. (Kondompakken så ut til å være usmeltet.) Jeg kjente meg ør mens jeg gikk tilbake til bordet. Så hadde kanskje rohypnolen fått tak likevel.

– «Jeg ble redd for deg, hva skjedde!?» spurte hun i det jeg satte meg.

– «Jeg ble redd selv! Hvem er du og hva vil du meg? Hva har hendt med de du tidligere har skrevet postkort til?»

Hun rettet ryggen, lente seg tilbake og så på meg med triste øyne. – «Det har ikke vært noen andre.» Vi stirret vantro på hverandre.

– «Da så,» sa jeg og tok en rask slurk av ølet. «Det er bare det at jeg ikke forstår. Vi kunne sagt hei på facebook. Så kunne vi avtalt å møtes etter å ha blitt mer kjent. Enn hvis jeg er den drittsekken du ikke har lyst til å møte?»

– «Jeg ville gjøre noe tilfeldig, som kunne bli morsomt. Noe annerledes. Du kom jo, så noe i deg må ha innsett at det er mer til å møte mennesker enn tekst og bilder på en skjerm. På facebook går det 30 sekunder, om i det hele tatt så lenge, før noe annet krever din oppmerksomhet. Å leve på internett er så trist og upersonlig.»

– «Men det er lettere å bli kjent med noen på avstand. Så slipper følelsene å være så opp i ansiktet hele tiden.»

– «Hva er så galt med følelser? Eller å være ærlig?»

Jeg så ned i bordet og gjenoppdaget det nye ølglasset. Tok en slurk. – «Beklager at jeg har ødelagt hele opplegget ditt.»

– «Ser det ut som jeg er på tur til å reise meg?» Like alvorlig fortsatte hun, «Er du sulten? Vil vi ha taco?».

Mitt møte med henne gav ingen mening lengre. Selv om intensjonen min var å være ærlig, ikke å jage henne vekk, hadde jeg forventet å bli sittende igjen alene etter utbruddet. I stedet fortsatte denne merkelige damen å oppføre seg hyggelig. På toppen ville hun tilbringe mer tid med meg. Var jeg sulten? Ikke veldig, men taco er taco.

del 6 – små retter er aldri feil

Et og annet bord rundt oss begynte å fylles opp av både lokale og turister. Det ene var okkupert av en parodi; et par i tidlig 20-årene som fotograferte maten mens den ble kald. Han hadde tippet topp-brødet halvveis av burgeren, hun vridde tallerkenen for å få fisken i en bedre vinkel. Tanken på at bordet kunne være reservert for influensere moret meg så pass at det ble vanskelig å spise veganertacoen. Den var for så vidt nok vanskelig å spise fra før – eller å innrømme for en kjøtt- og fiskelsker at vegansk mat ikke er kategorisk umulig å få ned (til mitt forsvar var de to andre med oksebryst og tunfisk).

– «Hva ler du av?» Saus rant over fingrene hennes.

– «Der ser du hva du går glipp av når du ikke vil leve på internett.»

Hun sparket meg lett på leggen. – «Du trenger ikke si det så høyt.»

– «Å, de er sikkert vant til å bli lagt merke til, så åpenlyst som de gjør det og uten blygsel.»

– «Hvor lenge skal du være på Island?»

– «Og der ble du lei av meg,» sa jeg lattermildt.

– «På ingen måte. Hvor mange dager skal du være her?»

– «Jeg har booket fem netter hos Leif Eriksson.»

– «Veldig bra. Lagt noen planer?»

– «Skal vi se.» Jeg tørket av guakamole på servietten, stakk hånden i innerlommen på jakken og tok ut postkortet. «Klokken fem skal jeg være på Ingolfur torg. Og bortsett fra det er jeg overlatt til tilfeldighetene.»

– «Vil du da tilfeldigvis i morgen bli med på en kjøretur?»

– «Til?»

– «Island?»

– «Og hvor langt er det dit i morgen?»

– «Mellom noen timer og noen dager.»

– «Du mener dra på langtur? Rundt hele Island? Rekker vi det på …» Jeg så på klokken. «Fem dager?»

– «Hvor stor tror du øya er?»

– «… I antall fotballbaner?»

– «Hva mener du?»

– «I Norge tror jeg vi måler alt i antall fotballbaner.»

– «Jaha, okay. Vi kommer rundt Island på én dag. Men siden du er her i fem slipper vi å stresse.»

– «Jo …»

– «Du sparer penger på hotell, får se landet mitt, kommer ut av den trange byen og bort fra folk som fotograferer maten sin.» Det unge paret løftet skarpe blikk mot henne. Jeg kjente ølet sparke oppover og følte meg lettere overmannet. Trengte betenkningstid.

– «Jeg trenger betenkningstid. Kan jeg sove på det?»

– «Så klart.»

Vi fullførte nærings- og nytelsesmidlene foran oss, småpratet om det passe normale mennesker småprater om, før vi sa god kveld og god natt, og gikk hver til vårt.

del 7 – ryk og reis

Klokken ti neste formiddag kimte SMSen fra Sóley. Fem minutter etter stod jeg utenfor hotellet, med sekk på ryggen, like spent som første skoledag, like nervøs som ved både muntlig- og skriftlig eksamen. Kirken hadde hatt en fornøyelig ringe- og plingepause gjennom natten og unnet meg en god søvn.

Bilen hun kom med var av typen stor. Den hadde de normale fem sitteplassene, men bygd for å tåle langt tøffere veier enn de man finner ved bykjøring. Hadde man satt et barnehagebarn bak rattet på en Seat Ibiza ville det sett likens ut som Sóley bak rattet på denne.

– «Du når ned til pedalene,» slo jeg fast da jeg satte meg. Ryggsekken la jeg bak førersetet.

– «Så vidt,» fleipet hun med en liten latter. Vi begynte å kjøre og var snart utenfor de snirklete bygatene. Radioen snakket islandsk. «Det kan ikke være plass til mye i ryggsekken din?»

– «Har det jeg trenger. Skal ikke være borte så lenge uansett.»

– «Bare noen dager? Fint å leve minimalistisk.»

– «Egentlig ikke. Egentlig litt sent å si det nå, men jeg har ikke lyst til å være med rundt hele Island. Hadde bare ikke lyst til å skuffe deg med en gang.»

– «Men for helvete … Du mener det var bedre å vente til vi er på motorveien?»

– «Vi er ikke der enda. Du kan stoppe og snu her. Kan vi ikke dra et sted og prate over en kopp kaffe i stedet?»

Noe hun ikke ville. Sóley slo av radioen og i stillhet kjørte vi videre. Kom ut på motorveien, med midtdeler, uten mulighet til å snu.

– «Hva er …» begynte jeg.

– «Nei. Hysj. Jeg tenker,» sa hun med sammenbitte tenner. Jeg ventet noen minutter og prøvde igjen.

– «Hva er det å se?»

– «Hva mener du?»

– «Jeg mener vann, sand og stein. Og mose. Jeg så alt dette på veien inn fra flyplassen. Hva mer er det jeg kan gå jeg glipp av?»

– «Isbreer, vakre fosser, varme kilder, øde land vi har helt for oss selv. Stillhet. Naturkrefter. Se hvordan landet har blitt formet. Du og jeg, alene sammen. Kanskje det kunne ha blitt til noe. Nå vil jeg bare ha deg av denne øya.»

– «Men da må du kjøre meg tilbake så jeg kan hente resten av det jeg har på hotellrommet.»

Med blikket festet på veien kjørte hun videre. Ingen av oss sa noe. Ti minutter senere kom vi til en avkjørsel. Vi krysset veien og kjørte tilbake.

– «Siden du kom,» begynte hun, «regner jeg med du ikke har ei som venter på deg der hjemme?»

– «Det stemmer.»

– «Skjønner jeg godt.»

– «Nei, jeg har gitt opp det der kjærlighetsgreiene. Det er ikke verd det. Ikke verd å se hennes følelser manipulert til å prioritere meg over noe som uansett aldri varer særlig lenge. Over noe som var viktigere før jeg kom. Hvilken rett har jeg til å frata henne det livet og ideene hun hadde?»

– «Du høres ut som en gammel jomfru. En som aldri har opplevd ekte kjærlighet.»

– «Jeg synes i hvert fall det er lett å tenke slik når jeg har gått lenge uten. Det er stadig lengre mellom ‘den rette’, men når neste kommer svever jeg vel på skyer og danser på roser igjen. Til forholdet går over. Hva er da så viktig med kjærlighet?»

– «Glasset ditt må jo alltid være halvtomt.»

– «Glasset mitt er stort sett litt over halvfylt. Men det har ingen forventninger. Over hode.»

– «Hvordan … nei glem det.»

– «Hvordan hva?»

Uten å ta øynene av veien kjørte hun meg til hotellet. Jeg tok sekken og åpnet døren.

– «Takk for turen.» Jeg fikk ikke svar, lukket døren, hun kjørte vekk.

Resten av oppholdet gav meg mye fisk. Steinbit, lange, plukkfisk, tørrfisk (de norske snackspakkene er bedre). Ruslet rundt i byen. Fant meg en favorittbar. Da jeg kom hjem var ferien over.