Ryk og reis del 2 – rom uten utsikt

På pur faen tok jeg fly. Hadde Island virkelig ønsket klimavennlig besøk av meg hadde øya ligget nærmere, eller elektriske ferger gått i skytteltrafikk. Videre fabulering fikk meg til å innse at ferger ville økt biltettheten på øya, noe de sikkert heller ikke ville sette særlig pris på. Ferieplanene kjente uansett ikke på plikten til å redde planeten. Dessuten var temperaturen steget for høyt, isen smeltet for mye og majoriteten av befolkingen for opptatt med det de hadde rett foran nesen, til å virkelig bry seg. Meg inkludert. Jeg var fortsatt tørr på bena og fly går skammelig mye fortere enn båt.

Med dårlig korresponderende fly begynte jeg turen med å ta en natt et flyhopp unna, nærmere bestemt på Værnes. Sove er for øvrig en overdrivelse, duppet av passer bedre. Fristen for innsjekking var kl fem på nattmorgenen, noe som betydde opp før halv fem. Noe som betydde å være bekymret for å våkne i tide, som betydde dårlig søvnkvalitet. Men det gikk bra. Rakk flyet til København. Flyfrokosten jeg hadde bestilt var skuffende mye bedre enn den der hjemme. Reisens tredje fly tok meg endelig over Nordsjøen, tre timer og 15 minutter fra Kastrup til Keflavik. Lurte meg til noen minutter med lukkende øyne og bøyd nakke. Gjorde ingen underverker for ryggen. Landet litt før kl ti lokal tid, i byen før kl 11. Fant Leifur Eiriksson både på sokkel og med reservert rom.

Hotellet var passe praktisk plassert i bybildet, passe praktisk innredet med passe mikroskopisk bad og hadde et passe praktisk prisnivå, i forhold til sammenlignbare bo-alternativ. Da jeg booket kunne jeg velge å betale for utsikt mot Hallgrimskirka. (Hadde den tre år gamle bo-opplevelsen fra Gamla stan i Stockholm fortsatt friskt i minne – der klokkene i Storkyrkan kimte hvert kvarter. Like utenfor vinduet. En gang kvart over. To ganger halv. Tre ganger kvart på. Så hvor enn mange ganger det var nødvendig for å si hva klokken var. Døgnet rundt. En utsikt mot Helvete kunne ikke hindre lyden fra å trenge gjennom. Som ville si at å våkne med et rykk kl fire betydde at natten var over, og dagen kunne og måtte begynne.) Hallgrimskirka nøyde seg med å spille en svak trudelutt fra Gud på fem-ti sekunder hvert kvarter, og dinge klokkeslettet hver hele time. Akkurat nok til at jeg slapp å sovne. Noe som begynte å bli et problem, siden jeg ønsket å være både våken og opplagt klokken fem på ettermiddagen – da postkortet bad meg møte opp mellom pålene på Ingolfur torg.