Ryk og reis del 4 – det søte svinet

På Ingolfur torg ble jeg stående og følge med på fire rullebrettkjørere, som gjorde sitt ytterste for å knekke egne og forbipasserendes bein. Ingen av dem klarte det til tross for scratch, slide, burnstain og killer/suicide jump (i min fantasi hadde i hvert fall triksene slike navn). Hypnotisert av den kaotiske dansen ble jeg røsket tilbake, av den lille damen som plutselig stod ved siden av meg.

– «Stein? Du bist aus Norwegen?» spurte hun og smilte usikkert.

– «Hva? Ja? Yes,» lirte jeg av meg, lettere perpleks.

– «Det var i hvert fall det du sa for ti år siden,» fortsatt hun på engelsk. «Ich bin aus Norwegen. Du syntes det var morsomt å si til en islending. Ironi.»

– «Å ja? Det gjorde jeg sikkert. Høres ut som noe jeg ville gjort.» Jeg tok imot hånden hennes.

– «Sóley.»

– «Hyggelig å endelig møte deg, Solveig.»

– «Sól-ey. Uten v. Hyggelig å møte deg igjen også. Bare ti år siden sist.» Hun hadde på seg en blå jakke som fortalte at hun var min venn i Reykjavik.

– «Så vi er gamle venner,» spurte jeg og pekte på jakken.

– «På frivillig basis,» sa hun og gjorde smilet bredere. «Jeg jobber som guide, og på denne pub til pub-turen er du min eneste gjest. Bli med, denne veien.»

– «Voff,» svarte jeg og fulgte lydig.

Sóley ledet an de tretti meterne bort til Det Søte Svinet. På utsiden kunne puben se ut som et tidligere fiskemottak. På innsiden kjøpte vi hver vår wit-øl med appelsinskive og satte oss, som de eneste gjestene på loftet.

– «Jeg må bare beklage,» begynte jeg, «men jeg husker ikke hvordan vi møttes. Jeg regner med det var alkohol involvert da også.»

– «Blant annet.» Hun fisket appelsinskiven ut av ølet. Spiste den. Jeg gjorde det samme (tenkte det var viktig å følge de lokale skikkene). «Husker du at du sa du ikke trodde på lava? At det var et påfunn for å trekke flere turister?»

Jeg måtte le. – «Faktisk noe av det første jeg husker fra da vi kom inn til byen. Det var visst en som ville banke meg opp på grunn av det også.»

– «Det var kjæresten min.»

– «Koselig type. Var du blant de som lo av spøken min?» Hun tok en rolig slurk av ølet. Nikket like rolig. «Oi. Hvordan gikk det?» Noe med ansiktet hennes sa det ikke gikk så bra, blant annet munnen:

– «Det gikk ikke så bra. Tok meg også to år å komme ut av forholdet. Og enda flere år før jeg torde stole på en mann igjen.»

– «Bedre nå?»

– «Bedre nå.»

– «Det er bra.» Vi skålte.

– «Så hvordan har dine ti siste år vært,» spurte Sóley.

– «Opp og ned. Noen fulltreffere, noen skivebom. Jobbe, spise, sove. Et par forhold som ikke ville vare.»

– «Levd liv.»

– «Kan si det sånn. Men alltid følt meg på feil sted der jeg har gjort feil ting til feil tid.»

– «Men heldigvis kom du jo hit?»

– «Så klart jeg kom. Måtte jo finne ut hva ‘dette’ var. Men det er klart, å bruke tusenvis av kroner på å reise på et innfall – ikke en gang mitt eget – vitner om en svak blanding av eventyrlyst og dårlig dømmekraft.»

– «Angrer du?» Hun virket skeptisk.

– «På ingen måte. Hygger meg med selskapet. Og jeg trengte et sted å reise på ferie. Jeg koser meg, selv om jeg fortsatt er litt våt etter regnet.»

Da vi gikk ut hadde hun fått tilbake smilet.

– «Hvordan fikk du navnet mitt? Jeg må jo ha gitt det til deg på et tidspunkt, siden du kunne sende meg postkortet.»

– «Vel, du gav det aldri til meg, men til venninnen min, Emma,» sa hun mens vi banet oss vei mellom turister og gateselgere.

– «Ja … Emma … Henne husker jeg veldig godt.»

– «Vakre Emma.»

– «Stemmer …» Jeg kjente minnene svulme opp. En roseparfyme kom drivende sammen med dem.

– «Nå gift, to barn. Ektemannen ble satt i fengsel etter bankkrisen. Hun er stadig like pen. Du gav henne autografen din og sa den kom til å bli mye verd. Du skulle visst bli stor og berømt.»

– «Forfatter. Ja, jeg gjorde vel det. Hadde på den tida kanskje et oppblåst ego, bare jeg fikk i meg et par øl.»

Vi gikk videre oppover gaten. Passerte punkmuseet som en gang var et offentlig toalett, forbi suvenirbutikker, klesbutikker, kafeer, restauranter, langs den malte gågaten.

– «Hvordan er du nå etter et par øl?»

– «Tørst på mer.»

– «Bastard.» Sóley stanset og så en annen vei.

– «Kan du være selv» svarte jeg før jeg så den veien hun så. Et stort skilt på veggen fortalte at gastropuben het Bastard. Jeg holdt døren åpen for henne.