Ryk og reis del 5 – bastard

Den engelskinspirerte restaurantpuben hadde morsomme bilder på veggene og mange bøker i hyllene. Men i stedet for å lese kjøpte vi hvert vårt brett med fire små smaksprøver av ølutvalget. Lengre inn i lokalet fant vi et ledig bord. Jeg luktet meg gjennom de små glassene, men hadde noe annet som gnagde i bakhodet. Buste jeg ut med det ville det også ødelegge stemningen og meningen med hele turen. (Jeg regnet likevel med at kondomet som brant i lommeboken nå hadde smeltet og var til lite nytte.) Men, var hun til å stole på? Hvem med alle sine mentale sanser i behold lokket til seg menn på denne måten? Hadde hun gjort dette før? Var i så fall jeg noe bedre som hadde slukt anget rått? Var hun en moderne hulder eller en som prøvde å omgi seg med romantisk eventyr? Var det rohypnol i et av ølene? Samarbeidet hun med de bak disken? (Det virket som de hadde alt klart i det vi kom inn.) Jeg gav opp tankerekken og kastet i meg de fire ølene.

– «Hei! Meningen er å smake på dem!»

– «Nummer to var best. Straks tilbake.» Jeg reiste meg. Toalettet like bortenfor bordet var opptatt, så jeg fulgte anvisningen til de andre, oppe i andre etasje. Kastet opp. Tisset. Vasket fingrene. Skyllet munnen. Gikk ned og kjøpte en ‘øl nr to fra venstre i smaksprøven’. (Kondompakken så ut til å være usmeltet.) Jeg kjente meg ør mens jeg gikk tilbake til bordet. Så hadde kanskje rohypnolen fått tak likevel.

– «Jeg ble redd for deg, hva skjedde!?» spurte hun i det jeg satte meg.

– «Jeg ble redd selv! Hvem er du og hva vil du meg? Hva har hendt med de du tidligere har skrevet postkort til?»

Hun rettet ryggen, lente seg tilbake og så på meg med triste øyne. – «Det har ikke vært noen andre.» Vi stirret vantro på hverandre.

– «Da så,» sa jeg og tok en rask slurk av ølet. «Det er bare det at jeg ikke forstår. Vi kunne sagt hei på facebook. Så kunne vi avtalt å møtes etter å ha blitt mer kjent. Enn hvis jeg er den drittsekken du ikke har lyst til å møte?»

– «Jeg ville gjøre noe tilfeldig, som kunne bli morsomt. Noe annerledes. Du kom jo, så noe i deg må ha innsett at det er mer til å møte mennesker enn tekst og bilder på en skjerm. På facebook går det 30 sekunder, om i det hele tatt så lenge, før noe annet krever din oppmerksomhet. Å leve på internett er så trist og upersonlig.»

– «Men det er lettere å bli kjent med noen på avstand. Så slipper følelsene å være så opp i ansiktet hele tiden.»

– «Hva er så galt med følelser? Eller å være ærlig?»

Jeg så ned i bordet og gjenoppdaget det nye ølglasset. Tok en slurk. – «Beklager at jeg har ødelagt hele opplegget ditt.»

– «Ser det ut som jeg er på tur til å reise meg?» Like alvorlig fortsatte hun, «Er du sulten? Vil vi ha taco?».

Mitt møte med henne gav ingen mening lengre. Selv om intensjonen min var å være ærlig, ikke å jage henne vekk, hadde jeg forventet å bli sittende igjen alene etter utbruddet. I stedet fortsatte denne merkelige damen å oppføre seg hyggelig. På toppen ville hun tilbringe mer tid med meg. Var jeg sulten? Ikke veldig, men taco er taco.