Ryk og reis del 6 – små retter er aldri feil

Et og annet bord rundt oss begynte å fylles opp av både lokale og turister. Det ene var okkupert av en parodi; et par i tidlig 20-årene som fotograferte maten mens den ble kald. Han hadde tippet topp-brødet halvveis av burgeren, hun vridde tallerkenen for å få fisken i en bedre vinkel. Tanken på at bordet kunne være reservert for influensere moret meg så pass at det ble vanskelig å spise veganertacoen. Den var for så vidt nok vanskelig å spise fra før – eller å innrømme for en kjøtt- og fiskelsker at vegansk mat ikke er kategorisk umulig å få ned (til mitt forsvar var de to andre med oksebryst og tunfisk).

– «Hva ler du av?» Saus rant over fingrene hennes.

– «Der ser du hva du går glipp av når du ikke vil leve på internett.»

Hun sparket meg lett på leggen. – «Du trenger ikke si det så høyt.»

– «Å, de er sikkert vant til å bli lagt merke til, så åpenlyst som de gjør det og uten blygsel.»

– «Hvor lenge skal du være på Island?»

– «Og der ble du lei av meg,» sa jeg lattermildt.

– «På ingen måte. Hvor mange dager skal du være her?»

– «Jeg har booket fem netter hos Leif Eriksson.»

– «Veldig bra. Lagt noen planer?»

– «Skal vi se.» Jeg tørket av guakamole på servietten, stakk hånden i innerlommen på jakken og tok ut postkortet. «Klokken fem skal jeg være på Ingolfur torg. Og bortsett fra det er jeg overlatt til tilfeldighetene.»

– «Vil du da tilfeldigvis i morgen bli med på en kjøretur?»

– «Til?»

– «Island?»

– «Og hvor langt er det dit i morgen?»

– «Mellom noen timer og noen dager.»

– «Du mener dra på langtur? Rundt hele Island? Rekker vi det på …» Jeg så på klokken. «Fem dager?»

– «Hvor stor tror du øya er?»

– «… I antall fotballbaner?»

– «Hva mener du?»

– «I Norge tror jeg vi måler alt i antall fotballbaner.»

– «Jaha, okay. Vi kommer rundt Island på én dag. Men siden du er her i fem slipper vi å stresse.»

– «Jo …»

– «Du sparer penger på hotell, får se landet mitt, kommer ut av den trange byen og bort fra folk som fotograferer maten sin.» Det unge paret løftet skarpe blikk mot henne. Jeg kjente ølet sparke oppover og følte meg lettere overmannet. Trengte betenkningstid.

– «Jeg trenger betenkningstid. Kan jeg sove på det?»

– «Så klart.»

Vi fullførte nærings- og nytelsesmidlene foran oss, småpratet om det passe normale mennesker småprater om, før vi sa god kveld og god natt, og gikk hver til vårt.