Ryk og reis del 7 – ryk og reis

Klokken ti neste formiddag kimte SMSen fra Sóley. Fem minutter etter stod jeg utenfor hotellet, med sekk på ryggen, like spent som første skoledag, like nervøs som ved både muntlig- og skriftlig eksamen. Kirken hadde hatt en fornøyelig ringe- og plingepause gjennom natten og unnet meg en god søvn.

Bilen hun kom med var av typen stor. Den hadde de normale fem sitteplassene, men bygd for å tåle langt tøffere veier enn de man finner ved bykjøring. Hadde man satt et barnehagebarn bak rattet på en Seat Ibiza ville det sett likens ut som Sóley bak rattet på denne.

– «Du når ned til pedalene,» slo jeg fast da jeg satte meg. Ryggsekken la jeg bak førersetet.

– «Så vidt,» fleipet hun med en liten latter. Vi begynte å kjøre og var snart utenfor de snirklete bygatene. Radioen snakket islandsk. «Det kan ikke være plass til mye i ryggsekken din?»

– «Har det jeg trenger. Skal ikke være borte så lenge uansett.»

– «Bare noen dager? Fint å leve minimalistisk.»

– «Egentlig ikke. Egentlig litt sent å si det nå, men jeg har ikke lyst til å være med rundt hele Island. Hadde bare ikke lyst til å skuffe deg med en gang.»

– «Men for helvete … Du mener det var bedre å vente til vi er på motorveien?»

– «Vi er ikke der enda. Du kan stoppe og snu her. Kan vi ikke dra et sted og prate over en kopp kaffe i stedet?»

Noe hun ikke ville. Sóley slo av radioen og i stillhet kjørte vi videre. Kom ut på motorveien, med midtdeler, uten mulighet til å snu.

– «Hva er …» begynte jeg.

– «Nei. Hysj. Jeg tenker,» sa hun med sammenbitte tenner. Jeg ventet noen minutter og prøvde igjen.

– «Hva er det å se?»

– «Hva mener du?»

– «Jeg mener vann, sand og stein. Og mose. Jeg så alt dette på veien inn fra flyplassen. Hva mer er det jeg kan gå jeg glipp av?»

– «Isbreer, vakre fosser, varme kilder, øde land vi har helt for oss selv. Stillhet. Naturkrefter. Se hvordan landet har blitt formet. Du og jeg, alene sammen. Kanskje det kunne ha blitt til noe. Nå vil jeg bare ha deg av denne øya.»

– «Men da må du kjøre meg tilbake så jeg kan hente resten av det jeg har på hotellrommet.»

Med blikket festet på veien kjørte hun videre. Ingen av oss sa noe. Ti minutter senere kom vi til en avkjørsel. Vi krysset veien og kjørte tilbake.

– «Siden du kom,» begynte hun, «regner jeg med du ikke har ei som venter på deg der hjemme?»

– «Det stemmer.»

– «Skjønner jeg godt.»

– «Nei, jeg har gitt opp det der kjærlighetsgreiene. Det er ikke verd det. Ikke verd å se hennes følelser manipulert til å prioritere meg over noe som uansett aldri varer særlig lenge. Over noe som var viktigere før jeg kom. Hvilken rett har jeg til å frata henne det livet og ideene hun hadde?»

– «Du høres ut som en gammel jomfru. En som aldri har opplevd ekte kjærlighet.»

– «Jeg synes i hvert fall det er lett å tenke slik når jeg har gått lenge uten. Det er stadig lengre mellom ‘den rette’, men når neste kommer svever jeg vel på skyer og danser på roser igjen. Til forholdet går over. Hva er da så viktig med kjærlighet?»

– «Glasset ditt må jo alltid være halvtomt.»

– «Glasset mitt er stort sett litt over halvfylt. Men det har ingen forventninger. Over hode.»

– «Hvordan … nei glem det.»

– «Hvordan hva?»

Uten å ta øynene av veien kjørte hun meg til hotellet. Jeg tok sekken og åpnet døren.

– «Takk for turen.» Jeg fikk ikke svar, lukket døren, hun kjørte vekk.

Resten av oppholdet gav meg mye fisk. Steinbit, lange, plukkfisk, tørrfisk (de norske snackspakkene er bedre). Ruslet rundt i byen. Fant meg en favorittbar. Da jeg kom hjem var ferien over.