No / En

Jeg har gjort mye rart under innflytelse av rusen. Kjøpt sko i for små størrelse og nektet å ikke gå med dem siden de var for dyre. Risset navnet på dama inn i bildøra til purken (bare fornavnet, er ikke helt dust). Knekt tanna til en 70åring som (på frekkest mulig måte) tok plassen min utenfor butikken. Lest meg opp (på wikipedia) på den teoretiske fysikeren Heisenberg for å lure politiet, før jeg skulle ta en tur til Danmark. Det meste kan repareres, men Heisenberg skulle hatt seg en på tryne.

Da jeg hørte (husker ikke hvor) at Heisenberg er karen du ser til om du vil lage usikkerhet om hvor ting er, kom den geniale ideen om å bytte flybillett med kompisen. Han tar min til Namsos (jeg er av ulike årsaker nektet å reise ut av landet), jeg tar hans til København (polisen driter i han streitingen). Schengen driter i å sjekke ID. Schmækk! Verdens enkleste og mest ufeilbarlige ide!

Bare for å sitere Heisenberg (og Wikipedia, for dette er ting jeg aldri husker ordrett) «kan både posisjon og bevegelsesmengde til en partikkel ikke bestemmes presist ved samtidig måling». Ingen i verden er bedre i å måle posisjon og bevegelse enn flyplasser. Både jeg og kompisen er fulle av partikler. Ser du? Kan ikke en teoretisk fysiker forutse posisjon, burde i hvert fall politiet bli tatt på senga og takke meg for det (tror ikke de får særlig sengehygge så gretne som de er).

Så på hybelen til en annen kompis i Steinkjer fikk vi låne PC. Sammensvorne-kompisen bestilte turen returen til Køben, to netter. Jeg hadde tatt vare på tilstrekkelig størrelse av bankkortet der jeg enda så kortnummeret, og rotet i skuffen fram BankID-brikken. Jeg bestilte 20-minutters tur Værnes – Namsos. Hjemover fikk mr kompis finne bussen. Hjemme etter 11 på kvelden, men føkk han, han har ikke et liv.

Den store dagen kom. Vi tok toget inn fra Steinkjer til Trondhjem lufthavn Værnes. Vi sjekket inn på fem meter avstand så ingen kunne se at vi reiste sammen. Kun håndbagasje. Billetter ut i papir, ingenting digitalt. Inne tok vi ut kontanter. I en rolig krok på O’learys tok vi en pils og byttet alt og slo av telefonene. Han gikk til gatene i vest, jeg gjennom skattefritaksbutikkene mot øst. Bon voyage, mon ami. Au revoir!

Reisen nedover gikk smud, akkurat slik Heisenberg foreskrev nesten hundre år før. Ingen brydde seg, ingen tok notat. Buss inn til storbyen, rett til min far jeg ikke hadde sett på syv år. Vi hadde en helaften på Tivoli med øl, snaps og underholdning. Karuseller får dødsønskerne ha for seg selv. Far hadde mye å fortelle, ikke minst hvordan bisnissen boomet. Han insisterte på å betale og jeg nektet forsiktig (for å vise ydmykhet). Fint å la daddy rich få lov til vise seg fram. Jeg gav referat om siste års begivenheter, både mine egne og det viktigste jeg husket fra slekta blant fjellapene. Endte opp i et røykfullt og trangt lokale i en sidegate til Strøget, før vi begge ble auset inn i en taxa og vel hjem til en natt på sofaen. Et av mine beste døgn med far noensinne.

Namsos-fareren hadde tatt taxi rett over brua til Biltema. Mellom hyllene gikk han seg på en nydelig dame han kom i snakk med. Lenge. De ruslet efter sigende inn til byen og havnet på bar til han måtte reise hjem. Mer skjedde ikke, sa han, så han snøt samtidig enda en naturlov ved å ikke bli med henne hjem og pynte på fødselsraten.

Neste formiddag gav jeg far en god lang klem og sa sees senere. Fant meg en rolig fortauskafe med et par espressoer. Så livet rusle forbi. Pustet ut før siste etappe.

Våken og skjerpet tok jeg taxi til Leif’s Pizzaria på Nørrebro. Et par gamle kjente fra en annen fase av livet sa hei og lang tid siden, og krevde også en klem. Sa jeg måtte spise pizzaen deres, så jeg turte ikke annet, mens vi snakket og lo om løst og fast. De tok meg med to hundre meter ned i gaten og opp en etasje, til et lokale som lik så gjerne kunne vært et hvilket som helst åpent kontorlandskap. Manglet bare kontorbord, datamaskiner og skjermer, men hadde flust med gutteromsfilingen med voksenblader, tomme drikkebokser (både alkohol og energi) og pizzaesker. Ved nærmere ettersyn hadde de også et system i rotet, for mottak, lager, pakking og distribusjon av bedriftens varer.

I begynnelsen ble jeg sittende påpasset av et par smånervøse lange skjegg, som tyst satt foroverlent på hver sin stol og stirret på meg. Etter at mine gamle kjente kom ut fra et møterom med det jeg antok måtte være en sjef, eller i hvert fall en mellomleder, løsnet de på stemningen. De hadde det jeg kom for, men ikke uten en fest først. En fest der noen ville jeg skulle uvitende teste varene jeg skulle ha med hjem. Heldigvis ble det oppdaget av en som innså alvoret i internasjonal reise i åtte timer neste dag, under innflytelse av hallusinogen. Verken fantasi eller paranoia var påkrevd for å forstå konsekvensene.

Sterkt bakfull, dagen derpå, byttet ti ark LSD og en liten pengestabel hender. Arkene ble dyttet mellom permene i en bok, boken lagt nederst i ryggsekken, gutta fikk nok en bamseklem, før taxien tok meg til flyplassen. Nervene ble holdt under en slags kontroll. Jeg måtte konse på at jeg ikke reiste som meg selv, og svettet nok litt ekstra med kompisens navn på papirene. Men reisen gikk igjen slik den skulle. Ingen så skjevt på meg, ingen hunder viste interesse, flyet gikk til oppsatt tid og toget fra Værnes til Steinkjer var i skarp rute.

Rusleturen var stasjonen opp til leiligheten fikk meg nesten lyst til å danse. Livet var lett og lekent. Været var nydelig og passe varmt. En halv sekser ventet på kjøl for å reparere siste rest av Danmark. Jeg tok meg selv i å nynne i det jeg låste opp ytterdøren, og enset dermed ikke den sivile politibilen som ventet på den andre siden av gaten.

De presenterte seg før jeg rakk å komme meg inn. Legitimerte seg og alt, akkurat slik de skal. Om de kunne få bli med inn på en kjapp prat? Tja… Eller om jeg ville foretrekke en prat på stasjonen i stedet? Vel… De ble med inn, men jeg fikk ha alle mine øl i fred (spurte bare for å være høflig likevel). Jeg begynte å rydde ut av sekken og satte toalettmappa på stuebordet og Jussi Adler-Olsen i bokhylla. Det viste seg at de hadde hatt los på meg, eller oss, fra starten. De innrømte det selvsagt ikke med en gang, men fisket i hvert fall i ti minutter for å se om jeg ville innrømme det selv. Jo mer jeg ville si uten spørsmål, jo lettere ville det tydeligvis bli for meg etterpå. Kjøpet av flyturen hadde reist et flagg, som de sa, selv om det var innenriks. Nysgjerrige som småbarn hadde de fulgt med på flyplasskamera og fått med seg hvordan vi hadde gått fram (luringer). De virket nesten imponert over at vi hadde klart å komme på ideen, men det så ikke ut til at de visste hvem Heisenberg var. De noterte seg navnet og hadde etter det jeg forstod lyst til å kalle inn også han på intervju neste dag.

Formålet med reisen? Bare å besøke min far. År siden vi hadde møttes. Hadde en hyggelig kveld og det hadde de fått med seg. Lokale krefter i Køben hadde fulgt med. Vært imponert over hvordan den gamle mannen hadde klart å holde følge. Kunne de få se på innholdet i sekken? Jeg nølte litt, men de sa det ville være lettere om de slapp å skaffe ransakelsesordre. En gikk gjennom toalettmappa mens den andre tømte resten av sekken i sofaen. Åpnet alt av hulrom. De fant reisepapirene med navnet på kompisen. Taxikvitteringene lå igjen på Kastrup. Jeg fikk bli med på en blodprøve før de lot meg gå for kvelden. De sa de var skuffet over meg, men at de skjønte hvordan det lå an og ville se gjennom fingrene med det (bare ikke gjør det igjen). Namsos-fareren hadde visst grått og skjelvet som et lite barn, da en annen patrulje snakket med ham samtidig. Han snakket ikke med meg på flere måneder etterpå. Men alle var enige i at det hadde vært en fin tur.