Dødelig fornærmet

God påske. Jobber med saken og vet ikke hvor jeg vil.

Det regnet på trettifjerde dagen og ingen brydde seg. Ingen la inn protest. Med likegyldighet lot de været være, godtok det lik en dødsdømt mann som velvillig og forventningsfull kneler foran giljotinen. Ønsker det styrtende bladet velkommen. Værsyk? Nei da. Bare så inn i Helvete. Det tok aldri slutt.

De som banket på døren ble sluppet inn uten spørsmål. For trettifem dager siden, mens Otto enda levde ble besøkende møtt med dårlig skjult mistenksomhet. Ingen spørsmål stilt, ingen uinviterte kom levende derfra. Nå ble alle ført inn i dagligstuen med anmodning om å føle seg som hjemme. Bare et fåtall fulgte opp oppmodingen fullt ut. De andre fant seg bare et sete og ventet.

De som tidligere hadde fungert som ryddemanskaper i familien, gikk nå mer eller mindre motvillig som servitører og gode verter. De passet på at misnøyen ikke fikk fotfeste. De ville ikke underbygge hevngjerrighet, selv om de visste med sikkerhet at de fleste ernærte seg på svakhet, og at ergrelse grodde raskt. De besøkende ble servert minst ett varmt måltid hver dag. De skulle ikke mangle noe, minst av alt god mat og drikke.

De som kom sist hadde ventet to dager og sov der de satt, i fløyelssofaer, på gulvet, kjøkkenstoler og biljardbord. Med verken TV eller radio hadde samtalene gått om siste nytt, eller siste nytt siden sist de møttes, begrenset til det de turte å innrømme. De fleste hadde ikke utvekslet ord på flere år, bitre konkurrenter nedarvet fra sine respektive forfedre. Den lange ventetiden gjorde ingenting bedre, men de visste hva de hadde i vente.

Da endelig kaken kom inn trakk alle et lettelsens sukk dypt ned i lungene. Alt ville bli bedre. Ottos regjeringstid var endelig over. Gammel gjeld og lovnader skulle endelig godtgjøres.

….