Filmfestivalen i Bergen 2026

Med alt for mye fridager i rest var det bare ett å gjøre – book tur og gjem meg i kinomørket en liten uke. Filmfestivalen i Bergen er i år fra 14. til 22. oktober. Dag én er lite å velge i, så for meg begynner festivalen på dag to.

For å plukke blant 134 filmer har jeg god rutine på å lese offisielle omtaler, se trailere og lese på IMDb hva andre rundt om i verden synes. Håpet er snittkarakter på 7/10. Lite er mer kjedelig enn å plukke ut tre filmer per dag (det får holde), bare for å innse at jeg har kastet bort tiden på en historie som enten har et slapt innhold, eller er dårlig fortalt. Det er tross alt god film som lokker meg hit. Og å slippe unna jobb for en tid.

Jeg lager to prioriteringslister hver for dokumentarer og fiksjonsfilmer, en for «må og skal se» (håper på 7-10/10) og en for «javel greit, hvis det ikke er annet tilgjengelig» (håper på 7/10). Av til slutt 44 utvalgte er 13 fra må se-listen og tre fra greit-listen.

Siden Bergen er god på fisk blir det noe fra havets gull til middag hver dag. Lunsjen ser ut til å bli på Bergen Street Food, mye spennende der med 13 internasjonsle matboder under ett tak (og tre etasjer).

Flyet landet 09.25, fem minutter etter oppsatt tid. Helt greit med tanke på ruskevær og motvind hele veien. Og byen viste seg fra sin famøse side. Har jeg ikke større verdensproblemer kan jeg lik så godt gå på kino. Etter å ha spist friterte poteter.

Loaded Tater Tots, på Fjord Shack. Første test av Bergen Street Food. Genialt konsept.

Once Upon a Time in Harlem

En film for historiebøkene. Filmet i 1972 hjemme hos Duke Ellington, satt sammen av fotografens sønn 50 år etter, om gjenlevende etter 1920-30-tallets kunstbevegelse «Harlem Renaissance». Frontkjempere for de svartes kultur, musikere, malere, forfattere og fotografer som knapt hadde sett hverandre på 50 år.

Omtalen holdt det den lovet, hvilket også gjorde den litt kjedelig. Mye prat om gamledager, svartes kamp og kunstnere mitt hvite sjelsliv aldri har vært i nærheten av, greit nok, men jeg hadde håpet på mer krydder, mer artisteri enn litt diktlesing og diskusjoner om gamledager i sofaen. Duke Ellington kunne ha stukket innom stua si. 6/10.

Broken English

Min andre film er også en musikkdokumentar. Marianne Faithfull forlot oss i 2025 etter nærmere 60 år som skuespiller og sanger. Så mye mer enn eksen til Mick Jagger. Dette er en hyllest til hennes karriere, i en blanding av dokumentar og fiksjon.

Jeg og de andre gamlingene (tror for så vidt jeg var yngst) fikk med oss tidenes beste «her er ditt liv». Klosterjenta som sang, havnet med Rolling Stones på 60-70-tallet, brukte over 20 år av livet på rus, før hun kom på rett kjøl. Selvfølgelig «den vanskelige tiden» journalister har fokusert på gjennom årene. Denne filmen gir henne respekt. Marianne Faithfull ble intervjuet med oksygentilførsel og de hadde sikkert mer å snakke med henne om, før hun gikk bort. Om det er derfor de spedte på med de andre grepene kan jeg bare spekulere på. Da hun til slutt i filmen sang med Nick Cave og Warren Ellis, som også ble hennes siste studioinnspilling, var følelsene vanskelig å holde tilbake. 8/10.

Bacalao og småpoteter på Enhjørningen. Greit nok. Relativt billig rett på dyr restaurant.

Arkipelag

Ingen klassetur for 13-åringer uten foreldre som frivillig stiller opp. Blir vel koselig, hva kan gå galt? Hovedrollene bekles av godt kjente Gustaf Skarsgård, Fares Fares og Linus Wahlgren.

De færreste foreldre kjenner klassedynamikken når de bare skal følge sine- og andres håpefulle for en helg. De færreste 13-åringer leker klappe klappe søte. Viser seg at det meste kan gå galt når foreldre prøver å holde styr på de ustyrlige. 7/10.

Ifølge bildet på menyen skulle wrappen på Kiko Chicken være passelig lunsjstørrelse. I stedet ble det nesten middag. Som sedvanlig nordmann gadd jeg ikke klage.

Another Day

Den unge skuespillerrinnen Garance sliter med å slå gjennom. Filmen følger henne åtte år gjennom karrieren, med alkoholen på slep. Regi av Jeanne Herry, for min del ukjent, men ifølge IMDb gode skussmål. Hovedrollen har Adèle Exarchopoulos (bl.a. Blå er den varmeste fargen (2013)).

Alkoholen kan være god å holde i hånden, til den biter deg, eller omgangskretsen tydelig sier fra at nok er nok. Uten alkoholen er Garance livredd for at livet skal ramle fra hverandre, selv om det motsatte er tilfelle. Hadde et slags håp om at filmen skulle være noe i nærheten av The Outrun, som var på festivalen i 2024, men nei. Litt meh til slutt, men reddet av godt skuespill. 7/10.

Bucatini alla Puttanesca (pasta med ansjos) på Pasta Sentral. Hadde forventet mer enn tre ansjosfileter. Mye smak uansett. Mye godt.

Smugleren

Eneste (finsk-)norske dokumentar i mitt festivalprogram. Finske Lisbeth Grägg har gått over i pensjonistenes rekker og legger ut på en guidet busstur gjennom Finland for å finne revolveren faren skulle bruke på seg selv, dersom alt håp var ute på slagmarken under vinterkrigen. Ifølge omtalen en hjertevarm roadmovie.

Hadde det ikke vært en dokumentar kunne jeg nesten tro den var instruert. Varm, morsom, trist og sår minner filmen om skjebner og livets tilfeldigheter. Hun finner revolveren tilslutt, hos sin søster, gjemt blant farens gamle ting på loftet. Tung og blank. Jeg savnet å få se mer av hva som skjedde etter at hun fant den og hvordan hun fikk kranglet (med politimyndighetene til å ta) den hjem. 7/10.

Everybody Digs Bill Evans

Dette er en film jeg lenge har sett fram til. Bl.a. Anders Danielsen Lie og Bill Pullman i hovedrollene i en biografisk film om en tung periode i livet til jazzpianisten Bill Evans.

… 8/10!

Dagene opphører, filmene styrer. Lørdag formiddag? Kan hende, jeg skal se film om å se lydbølger.

Phenomena

Tredje musikkdokumentaren, og trolig en liten rekord i antallet på mine turer på BIFF. Også en naturvitenskapelig dokumentar. Josef Gattis far, fysikklæreren, viser sin fotografsønn hvordan han kan se lydbølger. Psykedelisk reise med musikk, fysikk og filmkunst.

Mest fascinerende filmen så langt. Den viser ikke bare at ting flytter på seg i lydbølger, filmen er et studie i naturen på jorden og universet. Lyd-, lys-, og vannbølger former mye av våre opplevelser. Han leker også med gravitasjon, elektromagnetisme og svekkelsen av uran for å lage flotte bilder. Fabelaktig passende musikk fortsetter å løfte filmen. Det er ikke alle filmer unnet applaus fra salen. 8/10.

Mini gyros bites, på Taste of Greece.

Tony

Jeg er glad i å lage mat og har selvsagt fått med meg at kjendiskokken Anthony Bourdain har reist verden rundt x antall ganger med kamera på slep. Det har blitt litt mye Anthony, litt for mye politikk, tidvis litt for lite mat. Denne fiksjonsfilmen tar for seg sommeren han begynte å lære å lage mat.

Fin film om en småtrøblete karrierestart. 7/10.

Sopp & Sesam m/Bonito (makrell-pizza) på Hoggorm pizzeria. Populært sted, stinn brakke kl 5.

Her Private Hell

Så snart jeg så at Nicolas Winding Refn hadde regi var jeg solgt. Jeg har fortsatt gode følelser for Copenhagen Cowboy (2022-2023). Når både omtale og trailer lukter smått av David Lynch gidder jeg ikke søke etter flere meninger (selvsagt mulig jeg bommer – IMDb sier 4,5).

Å gjenfortelle- eller tolke en manns filmatiserte feberdrømmer skal jeg unngå. Vil heller si at filmen er stilsikker. Tro mot seg selv. Greit, litt fjernsynsteatetet møter Star Trek i begynnelsen. Elles forhold til sin jevnaldrende svigermor må jobbes med. En viss mr. Leatherman må drepes. Selv om filmen manglet en sammenhengende historie var den stort sett billedmessig fengende. 7/10.

Mariinka

Første ordenlig seriøse dokumentaren i mitt festivalprogram. Filmet over ti år. Handler om fem fra Mariinka, Ukraina, en by som nå er slettet fra jordens overflate. Bokseren Natasja blir sanitetssoldat. Angela drar på farlige smuglertokt og opererer nesten som postbud med sykkel mellom bombene og kulene. Tre foreldreløse brødre, ene slåss for Ukraina, den andre for Russland, den siste havner i fosterhjem i USA og har sporadisk telefonkontakt.

Ingenting med krig er bra. Selvsagt. Der de øverst styrer og bestemmer om å kapre- og beskytte land, handler det til syvende og sist om mennesker. Enkeltindivider, privatpersoner. Filmen slipper oss tett på, i skyttergravene, mellom husene, han som for et øyeblikk siden ropte i smerte hos saniteten har blitt stille. Det som slo meg, midt i all elendigheten, var hvor eksepsjonelt bra filmen var klippet. 8/10.

Kubbe (kibbeh), fra Flavours of Iraq.

Daughters of the Forest: Mycelium Chronicles

Urfolk i Mexico og viktigheten av sopp, meditasjon og natur.

Mye skog og mye sopp. Kunnskapen går i arv. Barnebarnet gjør nok lurt i å skrive den ned. 6/10.

Plukkfisk hos Pingvinen.

Wicker

Drømmemannen er flettet av en kurvmaker og vekket til live. Olivia Colman og Alexander Skarsgård i hovedrollene. Jeg trenger noe absurd for å bryte all laktosen.

Aldri forestilt meg at dette ville være en film som selger ut den største salen.

Det er vanskelig nok å skaffe seg ektemann i en liten landsby, om man (hun) ikke i tillegg er den alle unngår. Fiskerdamen blir mer en gjerne hundset litt med, uten at hun tar det for tungt. Men hva skal man vel med en kurvmaker av en dverg om man ikke skal bruke ham til noe fornuftig. En hengiven flettet ektemann skaper både beundring, sjalusi og opprør i landsbyen. 8/10.

Cheese Quesadilla, fra Vamos Tacos. Bare for å dekke ostebehovet for et par dager.

Derek vs Derek

Naboer og bønder, ene fintrimmer og gjødsler for å maksimere profitten, den andre redder verden ved å la jord og dyr vokse villt for biologisk mangfold. Visstnok en feelgood-film, som lokket min interesse.

Agrokulturmessig en fin film, om hvordan jordbruk og landområder kan forvaltes. Min indre ikkeeksisterende bonde fniste et par ganger underveis. 7/10.

Fiskegrateng hos Søstrene Hagelin.

Lady

Ifølge omtalen en krysning mellom The office (2001/2005) og What we do in the shadows (2014/2019). Sam tror han og Netflix er hyret inn for å lage en dokumentar om Lady Isabella og godset Ravenhyde Hall, noe som viser seg å ikke stemme. Når hun begynner å bli usynlig er det bare å fortsette å filme.

Det er gøy med fjollete, men kunne gjerne vært mer fjoll. Mer What we do in the shadows. Filmen rekker å komme innom både kjærlighet og sårt tap, gøy og alvor. Selv om jeg ble underholdt kunne den gjerne ha engasjert mer latter. 7/10.

Primetime

Filmen er fiksjon av dokumentarer det fra før av ligger timesvis på Youtube. Ifølge omtalen: Menn som søker seksuelle møter med (tilsynelatende) mindreårige på nettet, lokkes til et hus rigget med skjulte kameraer hvor de konfronteres foran tv-seerne, før politiet tar over. Programmet blir en kjempesuksess, og programlederen får smaken på både seertall og berømmelse. Og jo større programmet blir, desto mer uklare blir grensene mellom journalistikk, samfunnsoppdrag og underholdning.

Skandaløse folk selger, i hvert fall usladdet og i beste sendetid. Slike avsløringer er en øvelse å gå gjennom både bak- og foran kamera. Vondt i privatlivet for programlederen når han selv smutser seg til. 7/10.

Rekker en siste film før flyet går.

A Sweetness From Nowhere

En ljuvlighet från ingenstans, regissert av Ester Bergsmark. Jeg er spent på denne. For øvrig eneste filmen fra skeiv propaganda jeg tar med fra programmet. Ifølge omtalen «en sjangeroverskridende affære som blander dokumentar, fiksjon, filmessay og found footage til noe som både oppleves helt nytt og som om det ikke kunne vært annerledes».

En stillferdig artsy fartsy-film om å være annerledes, føle seg utenfor som trans. Litt for artsy til at den ble interessant – se så kunstnerisk og eksperimentell jeg kan være. 6/10.

Birria Beef Tacos, fra Vamos Tacos. Et siste besøk på Bergen Street Food før hjemreisen.

Fin måte å starte dagen, lunsj, dobbel espresso, en film, ikke nødvendigvis i den rekkefølgen.

Alt summert, en fin tur. God mat, gode filmer, et par hyggelige møter med gamle kjente. Rolige og late dager. Snittet på filmene havnet på 7,1/10 og det er ikke hvert år det blir så høyt. De som spesielt utmerket seg var Broken english, Everybody digs Bill Evans, Phenomena og Mariinka.