Likhet for loven

En tirsdag like ordinær som alle andre, sitter Henriette lutrygget i barstolen på restauranten på Scrøders plass. Denne tirsdagen har det ordinære inneholdt nasking på Extra (slapp unna med skarp advarsel), en stein i skoen (fikk sluppet den ut ved lunsjen), flashing av blålys idet et motkommende kjøretøy blinket seg mot en ulovelig usving (Henriette er forresten politi) og fylle på med politiets lille røde på passkontoret. Da smaker det med en likør etter endt arbeidstid. Baileys esperesso creme. Dobbel. Uten is. Den brune feike skinnjakka vrengt over stolryggen. Faithless over anlegget. Ingenting er perfekt, men dette er nærme nok.

– Er du alltid så hard på likøren? En bustete bart i sort dress og hvit skjorte har sneket seg opp ved siden av, klar til å bestille.
– Tendensene er alltids der, lange dager, alle skømbægsa håndtert. Fortjener det da. Henriette ser på mannen. Du da? Retter blikket tilbake til flaskene bak disken.
– Nei, men …
– Stopp!
Mannen reagerer med skarp vanntro. – Hva da, stopp?
– Ikke begynn setingen med ‘nei, men’. Er du dansk, eller? spør hun og sluker resten av likøren. Grøsser litt.
Mannen stusser et øyeblikk før han svarer – Ja, det stemmer. Du har godt språkøre.
– Hører ikke dansken, bare de sprø valgene av ord.
– Bodd i Norge i fem-og-tyve år.
Henriette heiser på skuldrene. Holder blikkontakt med flaskene. – Kom igjen, Bart. Du får fortelle damen hva du vil ha.
Bartemannen vender seg til bartenderen. – En pils og et speilegg, takk. Og en likør til til damen, det er så hyggelig når man møter likesinnede.
– Det er ikke spiseplikt, kontrer Henriette. Med mindre du blir med meg hjem.

Henriette føler seg røff og ubørstet når telefonen ringer alt for tidlig neste morgen. Catha, en kollega av høyere rang forkynner at Henriette ikke trenger reise langt for dagens første oppdrag. Hun blir bedt om å drikke opp kaffen og komme ned til utgangen i første etasje. Hun kikker ut vinduet i tredje, på flere politibiler og det hun antar er Corpus Horribilis, redaktør Mattis i lokalavisen. Et kjælenavn han har gjort seg fortjent til etter år med jakt på store skup i lokale tragedier der ikke fantes noen. Hun setter på kaffen. Smører seg en skive. Sjekker badet for mannen med bart uten å se ham, heller ikke bak dusjforhenget. Hvorfor skulle han være der, innser hun. Han hadde vel vett nok til å låse seg ut. Setter seg på do og gjør det hun egentlig kom for. Det ble kanskje en likør for mye kvelden før, men de hadde det gøy likevel, til tirsdag å være. Spiseplikten ble etterkommet. Han var flikt til å ta instruksjoner, men tidvis litt for brå og ivrig. Terningkast grei. Pen i tøyet og gode manerer som bestemor ville skildret det, om også hun ble tatt helt greit på sengen.

– Stor kopp? spør Catha når Henriette endelig møter opp.
– Hadde ikke satt på kaffen enda da du ringte. Hva er det som … Henriette mister evnen til å formulere seg.
– Skjer? Jo, en av dine naboer, Catha måtte slå opp i notatene, en Sofus skulle slippe ut katten og fant denne karen liggende ved ytterdøren. Pen i tøyet, får’n si, selv om skjorten er ukneppet.
– Bart. Blekere enn i går, bemerker Henriette.
– Han får betale i himmelen for den grumme ugjerningen å ha bart. I går?
– Tok han med hjem fra Schrøders i går.
– Å faen. Catha vurderer situasjonen. Vurderer den litt til. Å faen, du vet hva det betyr, Henri. Jeg trenger nøkkelen til leiligheten din.
– Så klart. Henriette kneler ved mannen. Løfter på skjorten hans og kikker under. Prikklik? Jeg ser tre stikk. Rimelig smale inngangssår.
– Ja, patologen bekreftet at det dreier seg om et nytt prikklik. Det dødelige stikket i halspulsåren, men ikke noe blod. Ikke en flekk. Jeg trenger fortsatt nøkkelen din. Harry kan kjøre deg dit du trenger etterpå.
– Her. Catha får nøklene mens Henriette fortsetter å granske mannen. Døde mennesker ser så teite ut, som om de holder pusten og ignorerer de som prøver å få kontakt.
– Takk, Henri. Ble det bra i går?
– Helt greit.

Henriette får være på lageret på politistasjonen og rydde, så de vet hvor hun er. Det ble ikke snakket om blant kollegaene, men lageret var konstant uryddig. Alt fra blanke pass og nasjonale ID-kort til kontormateriell som binderser og penner, til kaffebønner ble stuet tilfeldig i det lille rommet. Ofte flyttet de tilside esker med umerket innhold bare for å nå fram til kopimaskinen. Ryddejobben var OK for Henriette. Hun fikk tid til å tenke, på likør, likesinnede som blir med hjem, en helt grei natt før han ender opp som lik. Sjelden blodsykdom som hadde tappet ham? Er selvmord er ute av bildet? Et par timer senere er gulvet ryddet, mens hyllene enda trenger videre katalogisering. Når Catha er tilbake på kontoret blir Henriette sluppet ut, og videre inn på et avhørsrom.

– Spist? spør Catha. Det lukter nystekt pizza og fuktig papp av posen hun har med.
– Nei.
– Pizza?
– Topping?
– Tomatsaus, røkt svinekam, grana padano, bakt ananas, jalapeño og gressløk.
– Greit.
– Så hvem var mannen?
– Han gav meg ingen navn, forteller Henriette etter den første åttedelen. Til og med den tykke skorpen går ned. Jeg skjønte av ‘telemåen’ at han var dansk selv om han snakket flytende norsk.
– Så vilt fremmed? Trodde ikke det om deg, trodde du var mer skeptisk til hvilken katt du dro med deg inn.
– Jeg har aldri gitt deg grunn til å tro noe som helst om meg utenfor jobbsfæren. Du får ha dine antakelser i fred og bli ameist over det du ellers lærer.
– Du tenkte aldri på å se i lommene hans?
– Det var ikke lommene i buksen som fanget min interesse. Eller i jakken. Trengte bare en Mr. Right Now. En mann som kunne kle seg på en tirsdag fikk duge, selv om han startet en deklarativ setning med ‘nei, men’.
Catha tar opp en bevispose og tømmer ut innholdet. Fire pass. – Ikke rør med fettfingrene! Han hadde gjemt et nøkkelkort til hotellet i skoen. På rommet fant vi passene. Vi venter enda på svar fra Interpol og de respektive landene. Ingen av passene er norske. Et bekrefter at han er dansk. Var dansk. En Lars Mikkelsen. De andre er russisk, israelsk og kinesisk. Ingenting i det han sa som hintet noe i de retningene?
– Det ble ikke gjort all verden til snakking. Men er du sikker på at du skal vise meg dette, hvis jeg er ikke er utelukket som mistenkt?
– Nei, sukker Catha. Du sier noe. Jeg burde selvsagt ikke det. Likte du pizzaen?
– Topp fire dette halvåret. Takk.

Henriette blir rutinemessig fratatt det hun har på seg, skifter til klær uten passform og satt på celle. Venter tålmodig på å bli sluppet ut for noe hun ikke har gjort. Eller har hun gjort det og glemt det? Hun husker ikke om ikke kan huske, og det skremmer henne. En mann med fire pass måtte være spion. Kan hun være en Jason Bourne?

Neste morgen er hun fortsatt Henriette, føler hun, etter en overraskende god natts søvn på en litt for hard madrass. Samme bustete morgenhår.

I det et nøkkelknippe rasler og døren går opp, står Harry der med hendene fulle av hennes klær og en hårbørste.
– Dessverre utsjekkingstid, Henri.
– Å faen. Allerede? Harry venter utenfor mens hun ordner seg.

Oppe blant kollegaene blir Henriette geleidet inn på møterom A i stedet for avhørsrom 1.
– Så jeg er tilbake i varmen?
– Et kjapt kikk på opptak fra overvåkingskameraet fra leiligheten din frikjente deg, forteller Harry.
– Å, ja det stemmer, i gangen min. Hadde glemt det, står jo bare og surrer. Hva skjedde der?
– Jo, begynte Catha, dere kom inn som et lykkelig par og forsvant inn i leiligheten. Fire timer senere lusker han ut igjen, alene. Harry spiller av opptak på storskjerm, der en smått påseilet og rompegripende Henriette dytter en velkledd mann med bart videre inn. Klokken på videoen viser at den samme mannen forlater stedet fire timer og 12 minutter senere. Neste igjen er at du går ut for å møte oss neste morgen.
– Skulle hatt med popkorn til denne kinoen, bemerker Henriette tørt.
– Og så sjekket vi kamera fra andre siden av gaten av leilighetshuset deres, fortsetter Catha, som også viser at dere kommer, men at ingen forlater i tidsrommet fra han går ut av leiligheten din og Sofus slipper ut katten.
– Så Sofus er den skyldige, da. Eller katten, slår Henriette fast.
– Det var da en rask konklusjon, sier Harry. Noen grunn til det?
– Han er alt for glad i å være med på dugnadene. Ingen skal være det. Og hvilken type voksne menn kan uten ironi si at de liker langhårede skogkatter. Eneste han skryter mer av er appen han bruker for å spore dyret gjennom byen.
– Vi får ta et ekstra kikk på ham og katten når vi går dør til dør gjennom huset i dag. Alle beboerne er allerede bedt om å holde seg hjemme for et intervju. Blime’?

To timer og et strategisk planleggingsmøte senere er et team på seks personer klare. Rolig parkerer de utenfor i to biler. Ingen blålys, ingen sirener. Skaper minst mulig oppstuss i gaten. En rolig dag der politimyndigheten bare vil ha en liten prat om det som skjedde i oppgangen dagen før.

Utspørringen av hver beboer vil Catha, Harry og Henriette ta seg av ute på gangen, mens tre betjenter ser etter det de skal se etter i leilighetene. Vi vil rutinemessig bare se oss rundt, for å utelukke at noe kriminelt har skjedd her. Spørsmål: Hva gjorde du mellom klokken åtte på kvelden og syv neste morgen? Hørte- eller så du noe utenom det vanlige i huset? Kjente du mannen som ble funnet (har med bilde i A4 fra et av passene), eller sett ham før?

De begynner i logisk rekkefølge, første etasje, leilighet A, hos fru svaksynt og fremtidsfullmakt, Ingela Torjussen. Spørsmålene er mer til forvirring enn avklaring. Hun mener hun hadde middag med sin datter forrige uke, eller var det uken før? Ellers er det alt for lite interessant på NRK for tiden. Hun liker mest å strikke på kveldene. Fremmede menn holder hun seg selvsagt langt unna og slipper dem i hvert fall ikke inn. Ingenting kjent med mannen på bildet, er han en kjendis? De tre betjentene rapporterer om resultatløst søk.

De to studinene i 1B, Marielle og Christel Hansen (ikke i slekt) innrømmer mer enn villig at de var ute hele kvelden og natten, og kom hjem mens politioppbudet pågikk, noe også kameraet på andre siden av gaten fortalte. Mannen på bildet er ukjent. Litt kjekk, men gammel. Over 30, liksom? De tre betjentene rapporterer om resultatløst søk.

Rune Larssen, typen i 2A, nekter først å åpne døren mer enn litt på gløtt eller gi fra seg navnet. Når han blir noe beroliget med at politiet ikke er der for å ta ham for hasjrøykingen (men sett gjerne opp et par vinduer), blir han mer talefør, like fullt lite til hjelp. Tidsfølelsen er vag, minnet likeså. Gamet sikkert. Spilte sikkert gitar også. Røyket litt. Husker han våknet da han hørte sirener. Dusten på bildet er 100 % ukjent. De tre betjentene rapporterer om resultatløst søk, og at de trenger klesskift og en dusj når de er tilbake på stasjonen.

Når de flere ganger ringer på i 2B er det ingen reaksjon. Det tar så lang tid at de er på vei opp til neste etasje når det endelig går i døren. De møtes av Harold Petersen, født med cerebral parese, i gåstol høy nok til at han kan stå oppreist. Han kan utførlig, sakte og til det møysommelige fortelle hva han gjorde den aktuelle kvelden. Til middag varmet hjemmehjelpen kjøttkaker fra Fjordland i mikroen. Etter middag var det sudoku nøyaktig en time, etter det kryssord nøyaktig en time. Så dagsrevyen. Han blir avbrutt av Harry, om han hadde annet besøk, eller det var noe han merket i huset før han sovnet inn, noe som fikk Harold til å presisere i sterke ordelag at han ikke hadde sovnet inn. Han hadde ikke dødd den kvelden, det er det å ‘sovne inn’ betyr, det måtte de som politi vite, han ville ha seg frabedt denne trakaseringen og ville sende inn en klage, han var syk nok, men ikke et likhetstegn med døende. Nei, mannen på bildet er totalt ukjent. Men det er vel han som har sovnet inn! De tre betjentene rapporterer om resultatløst søk.

I etasjen over går de forbi Henriettes dør og ringer på hos Sofus Henriksen i 3B. Han blir påtatt forbauset over at de ikke er bridgespillere, for det er nemlig han, også den selvsamme kvelden til klokken ti. I mange vitners nærvær kom han og makkeren på tredjeplass. Etterpå var det hjem og et glass Barbera d’Alba, dessverre alene. Så i seng, til han ble vekket av katten som insisterte på å ville ut, da han fant den døde mannen ved ytterdøren og ringte politiet. Så nei, det var vanskelig å legge merke til noe uvanlig i huset den kvelden fra oppe i tredje, så sent på kvelden. Han myser mot bildet av mannen, men nei, drar ikke videre kjensel ut over da jeg fant ham død. Beklager at jeg ikke kan være mer til hjelp.

De tre betjentene rapporterer, i det stille, om resultat i søket når de kommer ut på gaten. Oppunder taklisten på badet fant de en rød prikk, trolig blod og det ble tatt prøver og bilder. Fra det øyeblikket blir huset og Sofus holdt under oppsikt. Kameraet på den andre siden av gaten blir konstant fulgt med på, i tillegg til at to betjenter i sivil bil parkeres utenfor. Kattens GPS blir funnet og sporet. Blodsporet fra badet blir hurtig testet mot den døde mannens DNA og får en mætsj.

Sofus Henriksen blir pågrepet uten dramatikk. Henriette får æren, de føler det er mest beroligende og trygt med et ansikt han kjenner. Det vil si mest trygt for politiet. Mindre sjanse for at Sofus utagerer, ut over det driter de i hans følelser.

De lar ham sitte alene en stund i avhørsrommet, mens de legger en plan og gjennom skjermen ser ham vri uendelig på den store ringen sin.

En svært rolig og balansert og fokusert Sofus er ivrig til å fortelle, og med det hele historien, uten at noen får stilt ett spørsmål. Avhørsplanen politiet har får ikke komme til nytte. Selv hans forklaring på at det hele kom av blind kjærlighet går videre uten tid til oppfølgingsspørsmål: Lars og ham var blodsbrødre. De levde mange år under den samme koden, de og resten av en gruppe som fikk ting gjort verden rundt, uten at Sofus ønsker å gå nærmere inn på alt. Tilhørigheten. Kameratskapet. Likemenn. Like barn leker best. Kjærlighet til andre menn, selv om det ikke var som i ta meg i rævva-kjærlighet. – Koden vi levde under var hellig. Jobben var hellig. Da Lars en dag brøt koden på verst tenkelige måte ble gruppen brutt opp. Den blinde kjærligheten vi hadde til hverandre var vond å bryte, men det beviste en gang for alle at likhetsprinsippet ikke gjaldt. Jeg ble tvunget til å flykte og skifte identitet. Levde en stund på whisky og tilfeldige hotell rundt om i verden. Gjorde alt for å glemme navnene på de jeg jobbet sammen med. Reiste så langt at jeg til slutt kom hjem. Trist over å gjøre det jeg måtte med Lars, men det var ham eller meg. Likhet for loven. Lars fortjente straffen og å bli fratatt blodet. Henri, jeg antar du møtte Lars tilfeldig, men tro meg, han må ha holdt både deg og og meg under oppsikt en god stund. Da han brøt seg inn hos meg forleden natt gikk det heldigvis rolig for seg. Overtaket han trodde han hadde gikk raskt min vei. Ingen mulighet til forlik. Jeg fikk bedøvd ham, tok av ham skjorten så den ikke skulle skitnes til, hang ham opp-ned over badekaret. Jeg antar dere ikke så trinsen som er skjult i pynten i taket på badet mitt. Ikke spør hva jeg vanligvis bruker den til, men den ble veldig hendig. Et stikk i halspulsåret fikk tømt ham for blod. Deretter de tre små symbolske kuttene i brystet for helse, rikdom og lykke på den videre reisen. Så ble alt rengjort med klor, badekaret pyntet med støv fra andre steder i huset så det ikke skulle se for rent ut, så dusjet jeg både meg selv og katten for å legge igjen noe i sluket. Tok i morgentimen sjansen på å ta heisen ned og dra Lars bort til trappen. Jeg har vandret gatelangt de siste nettene med månen og bjeffende hunder som selskap. Lurt på hvor Lars er nå. Eneste måten å finne ham igjen er å lukke øynene.

Umerkelig har han under bordet fingret videre med ringen, åpnet et lokk på den, tatt ut en pille og legger den nå i munnen. Tygger. Knaser. Med øynene lukket. Når det begynner å fråde ut av munnen kniper han øynene hardt sammen og sekunder senere ligger han stille henslengt over bordet. Henriette ringer desperat 113, men skjønner raskt at det er nytteløst.

Kaffen på kanna er kald før de er ferdige. Sofus Henriksens historie fra Folkeregisteret og Skatteetaten viser seg å være mangelfull, for å si det forsiktig. Noen har opprettet en identitet på ham god nok til å ha et fungerende liv. Hans egentlige navn er ikke mulig å finne, selv ikke i politiets logger, ei heller hos militæret. Leiligheten hans er nøkternt innredet og gir ingen svar om tidligere liv.

Lars Mikkelsens andre navn i passene var ليف ليدنشتاين (Lev Lidenstein), Олег Ламинов (Oleg Laminov) og 奥勒·汉森 (Ole Hansen). Han har vært stasjonert i Norge og jobbet som diplomat, mest trolig i hermetegn.

Ingen sak er klisslik, ei heller unik. Den var en førstegangsopplevelse for Henrietter og hennes relativt lille distriktskontor. De løste den ved å spille kortene de ble tildelt. Ingen marsipankake skulle bestilles, selv om likevekt ble oppnådd. De hadde forklaring og løsning, men den føltes likevel ikke løst.

Sak avsluttes.

2 thoughts on “Likhet for loven

  1. For en herlig og fengende fortelling! Du skriver med en særegen stemme som umiddelbart trekker meg inn i historien– skarp, morsom og med en deilig noir-følelse.
    Skriv MER!!!

  2. «Likhet for loven» har reelle litterære kvaliteter. Det er ikke bare en hobbytekst med en artig idé; den har en tydelig stemme, et bevisst språk og en forfatter som skjønner rytme, karakterføring og tone. Men den har også noen svakheter som gjør at den foreløpig fremstår mer som en sterk første- eller andredraft enn en helt ferdig novelle.

    Det mest imponerende er stemmen. Allerede fra åpningen etableres en hardkokt, lett desillusjonert noir-tone med særnorsk friksjon: Schrøder-miljø, slitne politifolk, dårlig kaffe, likør, småabsurde observasjoner. Henriette føles levende nesten umiddelbart. Replikkene hennes har personlighet og tempo, og teksten tør å være både vulgær, tørr og poetisk samtidig. Det er vanskeligere enn mange tror. Den typen stilistisk selvtillit er ofte det som skiller tekster med litterært potensial fra tekster som bare er «korrekte».

    Dialogen er generelt sterk. Flere replikkvekslinger har god undertekst og naturlig rytme, særlig i starten mellom Henriette og dansken. Man kjenner at forfatteren liker språklyder, sosiale markører og rare formuleringer. «Ikke begynn setingen med ‘nei, men’. Er du dansk, eller?» er et godt eksempel på en replikk som både bygger karakter og tone samtidig.

    Novellen er også god på konkrete detaljer. Pizzaen, lagerrommet på politistasjonen, fyren som liker dugnader litt for mye, katten med GPS — slike detaljer gir teksten identitet. Dette er ikke generisk krimprosa. Den har særpreg.

    Men her kommer det en seriøs redaktør sannsynligvis ville sagt:

    Historien er bedre på atmosfære enn struktur.

    Selve krimgåten fungerer, men løsningen kommer litt skjevt inn følelsesmessig. Etterforskningen drives mer av forfatterens lyst til å være i universet enn av dramatisk nødvendighet. Mange scener er underholdende i seg selv, men ikke alle bygger press eller fremdrift. Midtpartiet — særlig dør-til-dør-sekvensene — er morsomt skrevet, men for langt i forhold til hva de faktisk tilfører plottet. Flere bipersoner er skrevet med stor verbal energi uten at de etterlater varig dramatisk betydning.

    Det gjør at avsløringen av Sofus ikke treffer helt så hardt som den kunne. Leserens opplevelse blir mer «aha, selvfølgelig» enn emosjonell eller eksistensiell uro. Det skyldes delvis at historien egentlig ikke handler om mysteriet; den handler om stemning, karakterer og språk. Det er ikke nødvendigvis feil, men teksten later tidvis som om den er en stramt komponert kriminalnovelle, mens den egentlig er nærmere litterær skrøne/noir-pastisj.

    Et annet punkt: teksten balanserer ofte på kanten mellom stilistisk overskudd og selvforelskelse i formuleringene. Flere setninger er veldig gode, men enkelte steder merker man at forfatteren liker vendingene så godt at scenen stopper litt opp for å vise dem frem. En erfaren redaktør ville sannsynligvis strammet 10–15 %. Ikke for å gjøre teksten «renere», men for å få kraften i de beste formuleringene til å stå tydeligere.

    Det finnes også noen tekniske svakheter:

    Perspektivet glipper av og til litt mellom observerende noir-forteller og tett Henriette-synsvinkel.
    Enkelte formuleringer virker halvredigerte («Er selvmord er ute av bildet?»).
    Noen komiske innslag undergraver spenningen akkurat idet historien burde stramme grepet.
    Slutten kommer litt for raskt etter Sofus’ monolog. Den trenger kanskje en kortere, men tyngre etterklang.

    Samtidig er det viktig å si dette: teksten har noe mange langt mer teknisk kompetente tekster mangler — litterær personlighet.

    Det er ganske lett å finne publiserte norske krimnoveller som er strammere komponert enn denne. Det er mye vanskeligere å finne tekster med en så tydelig egen temperatur i språket. Jeg ville langt heller redigert denne enn en «perfekt» men anonym krimtekst.

    Hvis jeg skulle plassere nivået redaksjonelt:

    Klart over gjennomsnittet for amatør-/nettpublisert skjønnlitteratur.
    Har kvaliteter som kunne fungert i litterære tidsskrift med riktig redigering.
    Ikke helt på nivå med profesjonelt ferdig novellespråk ennå, hovedsakelig på grunn av struktur/disiplin, ikke mangel på talent.

    Det mest lovende er egentlig at teksten virker skrevet av noen som har et naturlig øre for litterær rytme. Det kan ikke læres like lett som komposisjon og stramming. Struktur kan redigeres inn. Stemmen er den sjeldne delen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *