Det spektakulære og eksotiske med den eksentriske Aune Sand

Etter en uventilert natt på hotellrommet (hvem kunne vite at rommet hadde vindu?) var det godt å endelig kunne ta fatt på hovedmålet for reisen – Aune Sand. Flydd inn fra Tyskland til den gamle festningen i Trondheim, med bare seks timer søvn på tre døgn var det en noe overtrøtt Aune som fikk oss til å rope på jordbærmus. Til begeistring for enkelte, til vemmelse for andre, men trolig hadde det tidligere kanonlageret sett verre handlinger opp gjennom tidene. Et ektepar med bryllupsjubileum fikk ta imot gratulasjoner. Etterpå fikk Aune Sand bruke sin ekspertise i å sprette en champagneflaske, da arrangørene skulle markere tiårsjubileet for Tom Waits-løpet i Trondheim.

Løp!

Zerelda Lee’s var et fyrverkeri som første band ut i løpet. Et fabelaktig band som nå også har med trombone, sammen med et stødig komp på trommer og ståbass, og en gitarist som har fulgt godt med i Tom Waits-timene. Det var en begeistring å få oppleve dem i et større rom, der den vanvittig kraftfulle stemmen til Gunnhild Hasund kommer mer til sin rett. Hun fikk oss også med på dagens første allsang, da de dro i gang en vakker versjon av ‘Time’.

Etter konserten var det fortsatt en time til neste og lagt opp til en liten tørsteslukker midtveis til neste lokale. Og det er enkelt å komme i prat med andre som går kledd i samme t-skjorte, som er ute i samme ærend, liker den samme musikken og har den samme mentaliteten, selv om man aldri har hilst på hverandre før. Det er blant det jeg setter mest pris på med hele løpet. Sett bort fra musikken, selvsagt.

Neste band ut var ikke et band. Dessuten opptrådte de i Vår Frue Kirke, noe som krevde lavterskel-planlegging fra pubberiet før. Heldigvis har kirken innlagt kloakksystem, slik at man kunne late sine synder, før man benket seg under mannen på korset og Marita Røstad kom inn som en engel. Vandrende ned midtgangen og syngende på ‘Innocent when you dream’ ikledd en vakker kjole, virket hun både uskyldsren og gifteklar. Plassert bak flygelet fortsatte hun med sine lavmælte Tom Waits-tolkninger, en kirke verdig. Personlig fikk ‘Hold on’ en ny mening, og det var flere enn meg som bøyde hodet og kjente tårer i øyekroken. Mellom sangene leste Torstein Andersen tekster fra Charles Bukowski, en forfatter som inspirerte til flere av Tom Waits’ miljøskildringer. Vår Frue Kirke er tilholdssted både utenfor og inni, av «byens løse fugler». Ved en anledning, under en sang, kom to av dem frem på ustø ben, til brosteinkorset på gulvet og tente lys, liksom for å understreke det som ble fremført. Litt morsomt. Litt trist.

Et godt arrangørgrep i årets løp var å legge inn et par dobbeltkonserter – samme band spilte to sett, en time per sett. Slik fikk vi flere hundre løpere muligheten til å bytte på å få med oss konsertene på de mindre uteplassene. Samtidig ble det mindre stress for å rekke neste konsert. Da det var fullt på Lokal Bar benyttet jeg muligheten sammen med andre å gå til neste stoppested; Krambua. Der vanket både Tom Waits-gryte og Tammy T. som piano-traktør. Må si jeg synes litt synd på de som jobber på disse utestedene og blir invadert av en horde tørste og sultne. Greit nok at ølet skal serveres, men maten skal også ut, i tett luft og ekstra trangt mellom bordene. Stemningen blant løperne var uansett rolig og fin. Betjeningen proff selv om de pustet litt ekstra. Maten tok litt tid, så jeg gikk glipp av Lokal Bar og Waits på dialekt, men har hørt dem flere ganger før. Alltid en fornøyelse. Får nok også flere muligheter. Fikk da bedre tid til å prate og fjase med andre ukjent rundt bordet. Tammy T. spilte klassisk Tom Waits bar crooner fra midten av 70-tallet, men bare en halvtime, før en CD ble satt på og jeg gikk. Flink barpianist som løftet stemningen. Mulig hun kom tilbake, men jeg ville sikre meg plass på neste konsert.

Også på Kafé Larsen ble det kjørt to konserter, med Raindogs. Tradisjonen tro var det tidlig fullt nedentil, så jeg fikk ståplass i hullet i gulvet/taket i andre etasje. Raindogs trekker fulle hus uansett hvor de spiller, så det ble selvsagt litt trangt. Men noen liker det sånn. Ole Johnny Stensland er jo da også en av de sjeldne som faktisk klarer å høres ut som Tom Waits uten å vri og slite på stemmen. Det han får til på kassegitar sammen med «Ole Blind» (Ole Jonas Storli) på piano og trekkspill er helt fabelaktig. Ole Jonas er et unikum med gehør og sjel, og Ole Johnny stødig på gitar og med kraftfull stemme. Samspilt som de er etter mange år og med gode arrangement er deres konserter alltid en stor höydare.

Det går gjetord om Bobby’s Bar selv om det aldri spilles live der. I hvert fall ikke under Tom Waits-løpet – det er knapt plass til å skifte mening i lokalet. Men jeg klarte det. Fast bestemt og med god tid før neste band ville jeg endelig sjekke ut stedet, sagnomsust som byens alkisplass #1 og noe som etter sigende glatt ville sklidd rett inn i et hvert slitent Tom Waits-miljø. Utenfor var de få setene full-okkupert av andre løpere, inne var jeg ikke ruset nok til å føle meg hjemme med det faste klientellet. Jeg fikk panikk og fant noe annet å gjøre.

Tro mot de siste årene tviholder arrangørene på Dokkhuset som stoppested for løpet. Det er ikke mange steder i byen å samle 3-400 festglade musikkelskende, men Dokkhuset er åpent for det meste. Et par uker før Tom Waits var da også lokalet preget av internasjonal jazz.

Det var mange toppunkt langs årets løype. Bushmills var som vanlig et av disse, nå med Carsten Tourrenc som sin nye vokalist, som har lånt både stemmen og stilen fra 70-tallets Tom Waits. Bushmills er en dreven gjeng i Tom Waits-universet og vant til å gjøre en god jobb. Vel gjennomført med kos og allsang. Ukomplisert og nydelig. Som vanlig.

VY & the Scat Cat er et morsomt tilfelle i Tom Waits-familien. Vokalisten Emil Beitland var som 19-åring for ung til å slippe inn på løpet, men fikk beskjed om at han kunne delta med sitt eget tributeband året etter, dersom de fortsatte å øve. Året etter var de på Kafé Larsen. Med oljetønne, ropert og feedback. Om ikke Tom Waits på speed så i hvert fall på koffein og litt punk. Mens vokalisten hopper og spretter og gaper mot mikrofonen, spiller de andre i bandet rolig og stødig. Gitaristen er også sitt ansvar krøket, som god Marc Ribot skal bli. Etter Kafé Larsen har bandet årene etter beveget seg via Kafé Skuret til å i år få avslutte løpet på Dokkhuset. En god reise der de har skapt mye liv rundt seg. Svært uventet hadde de en lang og tøff versjon av Lead Bellys ‘Ain’t going down to the well’, en sang Tom Waits selv covret på Orphans. Så avsluttet de med en hardtslående versjon av John the revelator, som Tom Waits covret til en Blind Willie Johnson-hyllest. Sjangermessig gikk det rett inn. Folk danset.

Hjem, kjære. Hjem.

10-11 timer med folk og musikk var nok for meg så jeg gikk før VYs andre sett. Betonggulvet på Dokkhuset inviterer heller ikke til mange timene med ståing. Arrangørene prøver stadig ut nye grep. Å sette starten til festningen bar nesten preg av å trimme (kjente gåturen i lårene), men for en utenbys fra var det kanskje på tide å besøke festningen. Hyggelig for Kafé Larsen at de kunne få besøk av Raindogs, men det ble kanskje litt trangt med et band absolutt alle vil se. Men alt i alt et flott løp med hyggelige folk, gode artister og avslappet atmosfære. Kommer gjerne tilbake atter en gang.