Første tanke var jeg måtte ha vært full da jeg bestilte hotellrommet. Men etter å ha sjekket kvitteringen fra siste januar, en torsdag ettermiddag, innså jeg at det var evnene det hadde stått på. Eller kunne det være skjebnen? Book feil hotell og det vidunderligste vil skje? Det er i det minste rett by, slo kundeservice fast, da jeg ringte og forsøkte å booke om. Noe som ikke var mulig siden jeg hadde vært gnien, benyttet meg av lav pris og null angrerett, og likevel bare skulle ha et sted å sove. Så nevn meg det vidunderligste!

Siden skjebnen sjelden henger rundt på et hotellrom fikk en lunsj med kyllingbryst sette anslaget for byturen. Kjøtt marinert i urter var også nevnt i menyen og minnet meg på at jeg hadde røsslyng i fryseren der hjemme. Var den bare god til mjødbrygging eller kunne den også brukes i marinade? Raskt oppkok, sile av, pakke rundt kjøtt i kjøleskap et døgn? Eller fisk? Sammen med krydder? På pizza? Hvorfor ikke? Et broket eksemplar av lokalbefolkningen paraderte på den kaotiske catwalken utenfor. Kun inne i restauranten var det noen som reagerte når jeg snakket til vinduet. Til slutt bad de meg om å gå.

Jeg tråkket videre på asfalt og brostein, svett og pissetrengt. Svarte klær i solsteiken fikk humøret til å svinge. Parkert i skyggen fikk jeg roet meg, men skravlingen fra nabobordet tok over den irriterende stafettpinnen og inkluderte meg i en svært uinteressant diskusjon om reality-TV. Heldigvis ble de øvrige bordene raskt okkupert, hvert med sine samtaler som gikk i hverandre. Verden ble druknet i søt, grå støy. Jeg kunne puste igjen. Etter en fet lasagnemiddag på bryggeripuben tvang jeg i meg et par øl, deriblant en med ananas som visstnok skulle være sommerfrisk.

Senere gikk jeg i retning av hotellet.

På Narvesen ble det kø da kasseskuffen streiket og de kun tok imot bankkort. Det eneste jeg skulle ha var en eske plaster. Mens vi ventet på at maskinen skulle starte på nytt, hentet den arbeidsuniformerte ungdommen papir og vasket såret, og hjalp meg deretter med å sette på plasteret. Kundeservicen lever fortsatt!

Jeg syntes de to tiåringene bak hotellets bardisk var litt små for jobben, men de rakk opp og fikk både til å ta imot penger og tappe øl uten ananas. Måten de delte på oppgavene og hanskes med overstadige gjester var imponerende; mens den ene diskret ryddet bort det halvtomme glasset fikk den andre rolig snakket meg til fornuft, på en måte som fikk meg til å takke dem. De fikk enkelt overtalt meg til å gå på rommet mitt.

Etter en uventilert natt på hotellrommet (hvem kunne vite at rommet hadde vindu?) fikk jeg veltet meg ut av senga og inn i dusjen. Brydde meg ikke om at vannet var kaldt til å begynne med. Straffet meg selv. Våknet opp. Burde ha fjernet ansiktshår, men maskinen var lagt igjen hjemme. Likevel ikke mange timene til flyet gikk. Pakket skittenklærne i sekken. Tok mobilen av lading, surret ledningen rundt laderen og la den i sekken. Stirret over rommet for å forsikre meg om at jeg hadde fått med alt. Ingenting på bordet. Ingenting på badet. Ingenting ved sengen. Ingenting som hindret meg fra å lukke sekken, forlate rommet og gå ned til frokostsalen.

Nazisten med listen kunne ikke finne meg. Om jeg ikke hadde betalt for frokost kunne jeg gjøre det nå, for bare 300 kroner. Siden jeg ikke bestemte meg med en gang og ble fiksert på en hylende toåring som nektet å spise mammas oliven, ble jeg skysset av gårde. Jeg kunne få en gratis kopp kaffe fra maskinen. Jeg tok en gratis kopp kaffe fra maskinen og nappet med meg et ikkegratis knekkebrød, siden de var plassert for nærme inngangen. Nazisten stirret på meg som om jeg hadde kvestet moren hans. Noe jeg kanskje burde, men hadde et fly å rekke.

Mens duene småløp og flakset etter de dryssende knekkebrødsmulene, gikk jeg dit flybusselskapene hadde felles stoppested. En drøy halvtime senere var jeg på flyplassen, kjøpte tørrfisk i kiosken og lusket mot den annonserte utgangen. For en gangs skyld var der ingen kjente fra hjembyen. Som oftest var det en eller to å nikke gjenkjennende til, eller slå av en prat med. Kjedelig. Halvannen time og en cappuccino senere tok flyet av.

Jeg fikk nødutgangen for meg selv, hele raden. Heller ikke på den andre siden av midtgangen satt det noen. Fint, så kunne jeg jobbe i fred. Men det føltes ikke som jobb, det føltes som frokost. I det flyet tok inn hjulene røsket jeg opp en tørrfiskpakke. Rev av en bit. Spiste. Tygde langsomt. Nøt. Kjente herligheten romstere i munnen. Kjente den nydelige fiskelukten bre seg i kabinen. Rev av en ny bit. Og enda en. Lagde koselyder ingen kunne høre over flystøyen. Men jeg visste de kjente lukten. I det flyet flatet ut svelget jeg den siste biten og la tørrfiskposen i stol-lommen. Humret mens flyvertinnen dyttet opp døren til toalettet uten å finne noe, eller noen. Hun tok opp telefonrøret og snakket febrilsk med cockpiten mens hun gren på nesen. Jeg bøyde meg til siden, ut i midtgangen og fikk blikkontakt med henne, mens jeg åpnet en ny pakke. Rev av en bit. Tygde. Smilte. Hun sa noe mer i telefonrøret. Denne gangen roligere og la på. Holdt blikkontakten mens hun kom. Det var ikke godt å høre hva hun sa, men kroppsspråket viste at hun hadde lyst på tørrfisken. Jeg gav henne en stor bit, men hun tok fra meg hele pakken og gikk tilbake til stolen sin. Satte seg og begynte å spise. Og jeg skjønte henne. Tørrfisk lukter ikke nødvendigvis godt for de som ikke spiser den selv. Jeg tok opp de fem siste pakkene fra stol-lommen, reiste meg, holdt dem frem og kikket spørrende rundt på de andre passasjerene. 11B og 12C rakk opp en hånd og fikk hver sin. Mannen i 9B snakket mot meg, men ville ikke ta imot en pakke. I stedet langet han ut og traff meg i overarmen. I lattermild frykt gikk jeg tilbake til nødutgangen og satte meg ved vinduet. 9B kom etter og prøvde å slite de siste tørrfiskpakkene fra meg. Mens jeg tviholdt klarte han å rive dem opp, og jo mer vi sloss jo mer oppfliset fisk spredte seg utover gulvet og setene. 11B kom til min unnsetning. 9B hadde lite stille opp med og holdt seg rolig fastspent i setet til vi kom frem. Flyvertinnen satt i sin egen verden mens kjakene jobbet. Det ble ingen kaffeservering denne turen.

Vel nede på bakken ble vi bedt om å forholde oss rolig og vente med å forlate flyet. Mannen i 9B hadde fått øye på noe i vinduet og kikket bak på meg mens han smilte. I det trappen gikk ned kom to politimenn inn. Uten å tenke seg noe særlig om stilte de seg breibeint ved 9B, hjalp ham med å få med tingene sine og geleidet ham ut. Hans protester om skylddeling ble overhørt.

I måneden som fulgte kjørte flyselskapet en kampanje for å minne folket om hva vi skulle leve av etter oljen, der passasjerene ble tilbudt forskjellig typisk norsk som tørrfisk, laks, muggost, brunost, ostehøvler, strikketøy, natur, vikinghistorie, dugnad, fremmedfrykt, vindmøller og/eller vannkraft. Ved kampanjens slutt fridde jeg til flyvertinnen og fikk ja.