Prost Harald Gabrielsen fra Indre Helgeland prosti misbrukte Herrens navn, høyt og tydelig. Han håpte at siden Gud trolig fulgte med ville Han gjøre noe med denne forbaskede bilkøen. Men prosten skammet seg. Dette var det tredje budet han hadde brutt etter å ha begynt sin vandring på jorden. Det var dessuten langt fra første gang han brøt budet, noe som gjorde det forunderlig enklere og han skammet seg bekymringsmessig mindre enn forrige gang. Om budbrytelsen fikk konsekvenser gikk han bare ut i fra, men ventetiden gikk ut over hans kolleger. Prost Arni Sigurdsson i Ytre Helgeland prosti hadde innkalt til dugnad for å male prosteboligen off-white (selv om det var mer enn nok egnet folk der ute, troende eller ikke). Prost Sigurdsson følte på et underskudd av kollegiale møter og ville, som han formulerte det, ‘benytte noe glade sommerdager til å både styrke samholdet og diskutere saker jeg mener er pressende aktuelle’. Prost Gabrielsen hadde andre saker som var mer aktuelle, som bilulykken han nå skimtet trehundre meter foran seg. Det var vel en mening med alt. Men hva godt ulykken skulle føre med seg ville han ikke spekulere i (selv om han gjorde nettopp det). Kanskje Jesus likevel ikke elsket alle barna. Han funderte på faren for å måtte overnatte, som sporet ham over på fru Sigurdsson, og brøt atter en gang det tiende bud. Tankerekken ble forstyrret av ambulansehelikopteret som kom hamrende over åsen. Noen minutter senere dro både ambulansebilen og helikopteret. Køen løste seg opp. Prost Gabrielsen foretok en u-sving og kjørte hjem. Han ville ikke være prost mer.