Elin ville ikke komme inn og hadde hun hørt faren rope ville hun likevel ikke brydd seg. Størst av alt var lillebror. Større enn storesøster. Større enn nabolaget de gikk rundt i. Større enn resten av verden, enda så liten han var. Hun gjorde ham større ved å ha ham på skuldrene. Verden ble mindre av å bli utforsket og hun lot ham løpe av veien, ut i det høye gresset, men bare for et øyeblikk. Jungelen skjuler farer. Ryddet vei er tryggere, om mindre spennende. Storesøsters velmente armer blir etter hvert en morsom utfordring å slippe unna, gresset stadig høyere og fars stemme stadig skarpere. Solen stadig lavere. Kveldsmaten stadig nærmere.