En historie om å mer eller mindre frivillig spise salat. Og hvilke følger det får.

På et skilt i en lokal pub står det «Alcohol – because no great story starts with someone eating a salad». Det skal vi nå se på, tenkte jeg. Ideene kom ikke så fort og da de først kom handlet de mer om å bli nektet alkohol og i stedet bli servert salat, skummel bar i et skummelt strøk. Da jeg plutselig en dag husket en idé jeg noterte et par år tilbake, og koblet den til denne historien, sa det pang. Veien blir til mens du går, heter det bl.a. i Stephen Kings skrivetipsbok, og det var en god leveregel da jeg skrev denne. Historien kom til meg i løpet av et par måneder.

del 1

– Sjefen din har ikke tro på varmmat?
– Nei, som sagt. Skiltet på brystet til den unge mannen bak disken sa han het Bengt. – Ikke før klokken tolv på en søndag.
– Hvordan er det mulig? Inge strevde med å beherske seg, men var mer trist enn sint. – Vil det si at du setter på grillen klokken tolv eller at maten er klar klokken tolv?
– Klar klokken tolv.
– Det var da enda noe … Bare trettifem minutter igjen da, Bengt. Har dere også en policy om at den andre maten skal være uspiselig slik at dere i mellomtiden får fokusere helt og fullt på bensin?
– Vi får nye leveranser i morgen, men det er ingenting galt med maten som ligger der nå.
– Ingenting galt? Inge gikk demonstrativt bort til hyllen. – De brødskivene som ikke har gått ut på dato har blitt åpnet og har en oljeflekk gnidd utover papiret.
– Vi har en kyllingsalat der også, reklamerte Bengt.
– Den er mer brun enn grønn og har siste forbruksdag i dag.
– Du kan jo kjøpe en sjokolade?
– Melkeallergi.
Bengt heiste på skuldrene. Inge gjorde det samme. Det ble, kaffe, kyllingsalat og full tank. Han spiste i bilen, luktet på kyllingen uten å kjenne ulukt. Luktet for så vidt ingenting, noe han døyvet med den medfølgende dressingen. Halvparten av det grønnbrune ble forsiktig gaflet ned før det resterende varsomt ble sluppet i søppeldunken, og han kjørte videre. Inge visste allerede da han stod opp denne morgenen at han ville få lite å le av. Han hadde ti mil å kjøre for å signere skilsmissepapirer og ville gjerne være det foruten. Det var ikke hans idé, men hun hadde bestemt seg. Alternativer fantes ikke. Det eneste han ville ha før han dro var en kopp kaffe, men glemte å ha kaffepulver i trakteren og traktet varm vann i stedet. I forbannelsen drakk han te, før det ble på tide å komme seg avgårde.

Han hadde enda ikke klart å venne seg til DAB og håpte i det lengste at FM med sitt overlegne dekningsområde ville få sin renessanse. Han skjønte også at det var et fånyttes håp. Alt for ofte forsvant signalet og hørtes ut som radioen var under vann, men braaamv-lyden han nå hørte var ny. Han hadde kjørt bare et lite minutt fra bensinstasjonen og forholdene her ute i det åpne landskapet vurderte han som svært gode. Likevel var det noe som skurret, selv etter å ha skiftet kanal. Han slo av. Lyden var der fortsatt, uten en bedre forklaring på hvor den kom fra. Hvert femte sekund dukket den opp, som én metalldel som skrapte hardt mot den taggete overflaten på en annen. Braaamv. Braaamv. Han sakket på farten uten at lyden endret seg. Kjørte inn og parkerte på en rasteplass, lyden var der fortsatt. Han stanset bilen og slo av tenningen uten at lyden forsvant. Åpnet panseret uten å vite hvorfor, ingenting i moderne biler kunne fikles med og ikke var det tydelig om lyden kom herfra heller. Inge sukket og lukket det igjen. Lyden tok en hvil. Med et håpefullt smil startet han opp igjen, det samme gjorde lyden, bare litt mer intenst. Braaaaamv! Han vrengte hardt på rattet og kjørte litt for fort tilbake til bensinstasjonen.

En dame hadde plassert seg og laget kø. Hun og den unge mannen bak disken stirret på hverandre uten å si noe. Lenge. Inge gadd ikke vente lenge.
– Unnskyld? Kan jeg spørre raskt mens hun tenker på hva hun vil kjøpe?
– Jeg har allerede bestilt, sa damen. – Og betalt.
– Vi selger som nevnt ikke varmmat før tolv. Fem minutter igjen, sa Bengt. Inge sukket unødvendig tydelig.
– Vel. Da tar jeg sjansen på å spørre om du har et verksted og i så fall hvor? Bilen min lager en ulyd jeg trenger noen til å se på.
– Det er søndag, sa Bengt likegyldig.
– Jepp, parerte Inge, – det har du jammen rett i. Det ble Inge og Bengt sin tur til å se lenge på hverandre. – I morgen er det mandag, herre?
– Ja? Herre? Bengt hang ikke med.
– Du er kanskje ikke konge. Søndag, ja. Og selvsagt stengt på verkstedet da, vil jeg anta du skal fram til?
– Ja, selvsagt. Kom igjen i morgen.
– Nei. Inge fant raskt døren, lokaliserte enkelt bilen ved å følge ståket og satte P13 på fullt. Det hjalp litt på humøret, men ikke så mye på lyden fra helvete.

del 2

Åtte komma tre mil. Åtte komma to. Åtte komma en. Ingenting klarte å overdøve lyden. Ikke radioen på fullt. Ikke å synge som en gal mann. Ikke at Inge trodde han var gal, bare at han kom til å bli det. Han var på vei og det var enda åtte mil igjen. Braaamv!

Midt i ingenmannsland måtte han svinge unna en gruppe joggere han tok igjen på en langstrekning. Inge slakket ned til 50. Det tok ham to fulle minutter å kjøre forbi rekken, der de i tids- og sportsriktige klær jogget to og to i bredden. Voksne menn og kvinner, ungdommer og barn. Uforståelig mange sprekinger midt i skogen. Noen kikket bak og vinket. Et par minutter var de der. Rundt neste sving var han alene igjen. Ingen joggere. Ingen biler. Bare et verksted, som i en lysning ved veien kunne skryte av døgnåpen betjening, syv dager i uken. Det virket som lyden hadde tiltatt, som om den visste den nå ville få profesjonell oppmerksomhet og tilsyn.

Den ene verkstedansatte etter den andre kom ut for å være nærmere dette vidunderet av et uforklarlig rabalder. De fire strakk og bøyde seg, pekte og ropte. Etter hvert gav de opp og gikk inn. Inge diltet etter.
– Tror dere det er fustasjopphenget, spurte Inge for å late som han tok seansen med godt humør.
– Ha-ha, ja, smålo en av de yngre smørningstilgrisede mennene. – Nei, riktignok er jeg bare lærling, men den lyden kan umulig komme derfra.
– Det han prøver å si, overtok den eldste av dem, Inge antok at han måtte ha passert normal pensjonsalder for lengst, – er overlat dette til oss. Det at lyden er der også når tenningen er av er et mysterium vi trenger tid på. Kan nok ta noen timer. Foreslår at du venter i baren så lenge.
– Dere har egen bar? Alle i verkstedet, også de som jobbet med de andre bilene tok pause fra det de holdt på med og stirret spent på ham. Den litt unaturlige oppmerksomheten gav ham følelsen å bli utsatt for en aprilspøk.
– Egen bar, ja? Alle byer og bygder med mer eller mindre respekt for seg selv trenger egen bar, sa den gamle.
– Men jeg kjører? Alkohol og bil passer liksom ikke sammen?
– Du kan jo ta en matbit og en kopp te eller kaffe mens du nyter utsikten, foreslo mannen rolig, mens han pekte bakover i lokalet.
Inge så dit armen pekte. På bakveggen, forbi to oppstilte biler, ved siden av reolene med verktøy og motorolje, var det en dør. ‘Fata Laguna’ stod det skrevet på et vakkert forseggjort skilt. Selv om Inge fant konseptet med egen verkstedbar absurd var han vant til å følge autoritet. Og det var lite som hadde så mye autoritet som et skikkelig skilt og menn som hadde levd lenge. Alle i verkstedet fortsatte i spent stillhet å følge hans nølende vandring gjennom lokalet, mot døren. I det han tok i den hørte han arbeidet komme i gang igjen bak seg. I det han gikk gjennom kom han inn i en annen verden.

del 3

Velmenende musikk strøk ut av veggene. Vegger som også var prydet med bilder av fristende frukt og grønnsaker, anbefalinger for syv om dagen, gigantiske skåler med salater i alle tenkelige fasonger, syklister i godt driv, svette og smilende joggere, muskelister som pumpet struttende kroppsdeler, forelskede par med akkurat rett mengde kroppsfett i de vakreste omgivelser. Dagslyset sev inn gjennom vinduene som dekket det meste av fasaden. Det var barkrakker stilt foran hyller langs veggen der Inge hadde kommet inn og på motsatt side, foran panoramavinduer. Det var seksjoner med stoler og bord rundt om, behagelige sofaer, vakre lamper i utradisjonell utforming. Det var god plass til å bevege seg, og da han kikket opp var der også en ekstra etasje å skimte gjennom den elegante trappen og det forseggjorte rekkverket. Men det som stjal oppmerksomheten var mengden mat som var plassert i beholdere midt i rommet. Rad på rad var stilt opp med metervis av den mest varierte sammensetningen Inge hadde sett av grøntfór. Dette var i all tydelighet en salatbar og den største han hadde sett. Eller egentlig den eneste han hadde sett, siden de ti komponentene i den lille vognen i nærbutikken knapt kunne kalles noe annet enn en flau sammenligning. Vanligvis langt fra fullt i alle boksene, men her bugnet det over av de friskeste ingrediensene han hadde sett. En bartender kikket ned bak sin disk. Men ingen kunder. Var oppsetningen bare for syns skyld? I tilfelle det kunne komme folk? Eller var den her for innvandrere som ham? Utenfor panoramavinduene kunne Inge se ut på et lite vann. Bortenfor lå en bygd med det som ikke kunne være mer enn tjue hus. I hvert fall som han kunne se – noen kunne også være skjult bak trærne. Noen der spiste sikkert salat, men ville kundegrunnlaget være stort nok for denne mengden?
– Hei! Hodet bak bardisken hadde lagt merke til Inge. Nå smilte det mot ham. – Velkommen til Fata laguna. Jeg tror ikke jeg har sett deg her før? Er det første gang du er her?
– Har en eller annen merkelig feil med bilen og de sa jeg kunne vente her. Første gang, ja.
– Velkommen skal du være.
– Jo, takk. Har kjørt denne veien noen ganger, men kan ikke huske å ha sett verken verkstedet eller restauranten før. Er det nytt?
– Er du sulten? Som du ser har vi akkurat fylt opp i påvente av lunsjgjester.
– Har allerede spist én salat i dag, men…
– Men ikke som denne? Mannen lo og kom fram fra bak disken. – Hva enn du elsker i din salat garanterer jeg at du blir mer enn tilfredsstilt. Hva enn du liker av grønt, rødt, kjøtt eller fisk er det umulig å gå herfra uten å være en forandret mann. Dette er uten tvil den beste salatbaren sør for Nordpolen! Mannen slo ut med armene. – Jeg er Geir. Han gav Inge høyrehånden.
– Jeg vet ikke hva jeg er. Inge var perpleks. – Tror jeg er sjokkert på en eller annen ikkemedisinsk måte.
– Og sulten? Inge fikk ikke mulighet til å svare. – Vi har grønnkål, blomkål, hodekål, hodesalat, hjertesalat, isbergsalat, kinakål, pyntekål, ruccola, paprikablanding, rødløk, tre typer chili, både hel og kuttet, kokt egg, grønn asparges, tom for den hvite, agurk, aubergine, brokkoli, brokkolini, fennikel, gulrot, purre, løk, mais, nepe, sitrongress, stangselleri, sylteagurk, tomater, tomatillo, pastaskruer. Geir måtte heve stemmen etter hvert som han beveget seg bortover. – Blåbær, bringebær, jordbær, bjørnebær, rips fra egen hage, nøtter; pea, pistasj, hval, cashew og pinjekjerner, oster; feta, cottage cheese, Selbu blå og salatost, oljer; oliven- eller rapsolje med både basilikum, sennep eller honning. Dressinger; lettrømmebasert med sennep, chili, fersk basilikum eller hvitløk, kjøtt; hjemmelaget strimlet skinke, marinerte biffstrimler, saftig kylling, alt fra egne dyr, hval og lettsaltet uer kommer levert. Har du prøvd fisk i salaten noen gang? Utrolig, veldig kjempegodt! Spesielt sammen med chilidressingen.
– Ingen sopp?
– Ingen sopp! Sjefen har ikke tro på det. Men vi har en stor skål med frukt der borte.
– Nå vet jeg i hvert fall hva jeg er – overveldet. Og det er et ord jeg sjeldent bruker. Inge tok seg selv i å le nervøst. – Hva tar du for en pils?
– Pils!? Geirs ansiktsuttrykk slo over fra sterk entusiasme til kraftig fornærmelse. Hele kroppen talte mot forslaget.
– Pils, øl, birra, olut, spesifiserte Inge. – Eller kanskje du som mange andre fancy steder har gått over til kun hjemmebrygget india pale ale i hyllene? Verkstedet sa dette kunne ta en stund så jeg har trolig tid til en øl mens jeg venter. Passer sikkert fint til et par-tre hekto assortert kjøtt, litt av chilidressingen og litt grønt.
– Nei, vi … Geir marsjerte målrettet tilbake til bardisken. – Vann! Vi har vann! Og saft! Han løftet fram fire store mugger fra bak disken. – Vi har ikke øl!
– Ikke engang røkt? Inge visste ikke nøyaktig hvorfor han fortsatte, men det var noe med restaurantens oversunne tema som pillet ham på nesen. – Ale, witbier, weiss, IPA, APA, porter, stout, trenger ikke være imperial, mjød, lager, bock, bitter, pale ale, noe belgisk saison kanskje? Eller lambic?
Geir lukket øynene med rynket panne og trakk pusten dypt. Da han slapp den brått ut ble det mørkt for Inge og alt ble stille.

del 4

Det gikk noen sekunder før verden kom tilbake. Det skjedde like plutselig som den forsvant, og Inge fant seg selv sittende i en stol ved et bord, en salat i en dyp skål i fanget og lo hjertelig av noe en annen ved bordet nettopp hadde sagt. Han drakk av vannet som stod på bordet, innså nølende hva han gjorde og hvor han var, og tok et forvirret farvel med smilet. Han satte glasset ned og kikket på de andre. Sprekinger i tids- og sportsriktige klær lot praten gå og latteren ligge løst mens de gaflet i seg salatene sine. De var ikke bare rundt bordet. Lokalet var fylt til hver minste krok, i begge etasjene. Hadde han kollapset av matmangel? Var han dopet ned? Det ene øyeblikket … og det andre … Hadde han sovnet bak rattet? Salaten var god og vannet friskt. Menneskene virket tilsynelatende ekte, samtalene mange og stemningen så høy at han ikke klarte å skille stemmene fra hverandre. Inge prikket forsiktig den venstre sidekvinnen på skulderen, men kjente samtidig det prikket på sin egen høyre. Han snudde seg brått og stirret inn i det smilende ansiktet til en forklekledd kvinne. Samtidig forsvant spisegjestene og stillheten sang i ørene. Bare den velmenende musikken var tilbake.
– Smakte maten, spurte kvinnen med forkleet.
– Hæ!? ropte Inge før han nektende innså at det ikke var andre å overdøve. – Hva? Ja da, maten var god tror jeg. Hans vidåpne øyne holdt kontakten med kvinnens. – Hva i all verden er det som skjer?
– Bli med meg, sa hun og rakte ham hånden. Inge begynte å reise seg, men ble dratt tilbake.
– Pass deg for henne! Venstresidekvinnen måtte rope for å overdøve folkestøyen som også hadde returnert. Øynene Inge nå møtte smilte ikke.
– Hva er det som skjer?
– Jeg tror hun vil ha deg, men hun er ny og vet ikke hva hun gjør, så det er mulig det vil gå bra.
– Ha meg? Hvordan da? Som i bordell?
– Nei, som …
Lengre kom hun ikke før Inge var tilbake i stillheten, og denne gangen satt han fast. Han røsket og dro og ville tilbake til den andre kvinnen. Det kjentes som han satt i et jerngrep selv om forklekvinnen bare tilsynelatende holdt ham varsomt rundt håndleddet. Han hadde gått slik før, men denne gangen var han redd. En kvinne på hennes størrelse burde ikke så anstrengelsesløst kunne ta med seg en mann på hans størrelse. Inge tok springfart mot døren til verkstedet, men ble tålmodig leid videre. Forbi baren der Geir og en annen forklekledd kvinne forberedte mer salat. Geir kikket raskt opp og smilte før konsentrasjonen igjen falt ned på kniven. Hun tok ham med, rolig opp trappen og Inge kjente han ble sliten. Klarte ikke kjempe mer. Visste ikke hvor han var eller om han var. Ingenting var som det skulle være. Han antok det ikke ville være lenge før han måtte erkjenne det, men hvis dette var dødens forgård var den svært merkelig. Øverst i trappen kom de til en dør. Hun låste opp og geleidet ham inn.

– Hva har du tatt med til meg i dag, Rita? sa en grov mannsstemme.
– Det var Geir som fanget den, jeg bare tok den med opp. Litt av en rugg, hva?
– Det må jeg si. La meg få se. Nei, har du sett … Ser du forskjellen? Se de som henger på veggen, det er en grunn til at de ble stoppet ut. Tydelige definerte muskler, ikke for mye fett i buken.
– Ja, jeg ser. Ikke noe å samle på? Hva om vi beholder den nede i førsteetasjen en stund? Den gjorde en del motstand så det er sikkert litt futt i den og kanskje mulig å trimme den litt?
– Kjempet den mye?
– Vet ikke? Tretti sekunder kanskje?
– Så ikke så veldig lenge, da. Ser du dette som henger rundt midjen? Dette tar år å bygge opp. Trolig et helt liv. Selv om du kunne få til en forbedring … nei, ikke noe å samle på.
– Merk den og slipp den ut? spurte Rita.
– Merk den og slipp den ut, svarte mannen.

del 5

Fuglekvitter.

Frisk luft.

Varm sol.

En skygge.

En stemme.

– Du? Hører du meg? Kan du prøve igjen?
Inge kvapp til og kom borti kløtsjen. Bilen trillet noen centimeter før han rakk å summe seg.
– Hei, forsiktig! fortsatte stemmen. – Døste du av? Ikke rart i varmen. Kan du prøve å starte bilen igjen så skal lyden nå være helt borte.
Inge kikket ut sidevinduet, på den kjeledresskledde gamle mannen. Foran dem var det et lite nedslitt murbygg som huset et verksted. Bak der igjen tett skog. Ingen toetasjes restaurant. Ingen hus etter et lite vann. Ingen tanker gikk gjennom hodet hans. Kjente bare den friske luften. Det myke setet. Tryggheten i bilens kjente omgivelser. Han vred om nøkkelen. Rolig, fin motorlyd. Ikke et hint om lyden fra helvete.
– Se der, ja. God som gull. Vi sier det holder med de to hundre du betalte i sted. Tok jo ikke lange tiden. Du får ha en fin dag videre.
– Okay, svarte Inge. Hadde ikke mer å si.
Den gamle mannen gikk inn på verkstedet sitt igjen mens han tørket hendene på en fille. Inge ble sittende et minutt mens han forsøkte å fundere på det han hadde opplevd. Gav etter hvert opp. Han satte bilen i revers, kom seg ut på veien og kjørte rolig videre. Et par hundre meter senere stod en person ved veien og vinket med begge armene. Inge slakket ned, men hang på bremsen da han kjente henne igjen. På høyre side, i passasjersetet satt snart venstresidekvinnen, og sa bare ett ord.
– Kjør!

Speedometeret viste hundre og ti. Pulsen var sikkert dobbelt så rask. Landskapet føk forbi, men han tok sjansen på å kaste et blikk på henne.
– Hvem kjører vi fra, spurte Inge kortpustet.
– Ingen, svarte kvinnen. – Jeg ville bare være alene med deg så jeg kunne gjøre dette. Sisten, sa hun og kjørte en pekefinger i armen hans. Latteren var like søt som den var hjertelig. – Jeg heter forresten Wanja.
Hundre og tretti. Han stjal et nytt kjapt blikk, før han slapp gassen. Giret ned. Tenkte hun var vakker og hvor heldig han var som hadde henne til selskap. Stanset bilen. Tenkte over hvor hun kom fra, hvor de begge hadde vært. Den latterlige mengden salat, at han var fanget og sluppet fri igjen, slik han selv utallige ganger hadde fanget fisk. Kom på at de sa de skulle merke ham. Han løsnet beltet. Åpnet døren.
– Sisten! ropte han i det han tok igjen, og la på sprang.
– Hei! Gjensisten er ikke lov, ropte Wanja etter ham.
Videre nedover veien løp han. Bort fra henne. Måtte vekk, fort. Unnslippe denne galskapen. I ungdomstiden var han nest raskest i klassen på sekstimeteren og kunne holde pusten lengst i svømmetimene, og fikk dermed gode karakterer fra gymlæreren. Det var logikk. Han likte at ting gav mening. Denne dagen hadde feilet og det ganske så godt på det området. Inge merket at det var lenge siden han hadde rørt på seg og at også kondisen feilet. Kjente han fikk sting i siden. Han stoppet og falt sammen i veikanten. Ble liggende på rygg og fikk igjen pusten. Fikk igjen latteren. Han klarte ikke slutte å le. Selv ikke da han hørte Wanja kom bort og gjentok at det ikke var lov med gjensisten fikk han opp øynene.
– Vi kan ikke leke sammen hvis du ikke kan følge spillereglene, sa hun.
Det var den beste dagen, den mest absurde og morsomme han hadde opplevd hele sitt liv, og akkurat det han trengte. – Kan vi gjøre en avtale, spurte han da latteren gav seg.
– Hva tenker du på?
Han satte seg opp. – Jeg er på tur nordover for å signere skilsmissepapirer før jeg kommer nedover igjen. Kan jeg møte deg igjen da? Kanskje jeg får bli med tilbake og gi sisten til de andre?
Wanja satte seg ved siden av ham. Dro opp en prestekrage fra bakken, nappet et blad og spiste det. Hun nappet av et til og gav det til Inge. Da han spiste det gjorde hun det samme med et til.
– Er dette noe dere gjør til vanlig, spurte Inge da alle bladene var spist.
– Litt for sjeldent. Vil du ha knoppen eller stilken?
Hva ville være rett? Hvilken symbolsk betydning ville det ha? Hvilken del likte kvinner generelt? – Knoppen, svarte han endelig.
Hun smilte og reiste seg. – Husk å ta med en gave når du kommer tilbake.