Trine sørger over tapet av sin far, til hun en dag finner ut at drapet må hevnes.
Historien skrev jeg under fotball-VM i 2014 bare for å prøve å skrive noe igjen, for første gang på fem år. Å se fotball med lyden av og skriveblokka på er den beste metoden. Historien er siste del av en triologi, de første delene kom i 1997 og var mest fjas. Ikke at denne nødvendigvis er så fryktelig seriøs, men jeg tok i hvert fall bedre vare på historiefortellingen nå enn jeg gjorde da. Prøvde å skrive den slik at du (heldigvis) skulle slippe å lide deg gjennom de forrige.
del 1 :: Johnny Midtskill
Johnny Midtskill var kjent for sin sære, men like fullt ekspanderende musikksmak. Noen ville trodd han var mer kjent for sin frisyre, men skallet som han var ble han smått fornærmet når den ble nevnt. Det han derimot var mer berømt for, og stolt av, var sine pizzaoppskrifter. Opp og i mente dukket det stadig opp nye merkelige kombinasjoner av sauser og fyll, insisterende på at det finnes ikke dårlig pizza, bare dårlig innstilling. Kjøttboller, torsk, egg, reinhjerte, pesto, bearnaisesaus og creme fraiche. Besatt som han var på å stadig variere ble de rundt ham stadig mer lei av maset hans. Hver lørdag, av og til oftere, tøt det ut en ny oppskrift med tilhørende bilder. Han spiste alltid alene, inviterte aldri noen. Det ble et gryende folkeopprør som vokste i det stille, uten at Johnny fikk høre om det ulmende hatet. Større og sterkere vokste det, til det en dag eksploderte. Ingen ville høre om lungemos, aller minst på pizza. Med høygafler og fakler marsjerte en skokk hjem til ham, dro ham ut på plenen og spikret ham til et russisk-ortodoks kors. Deretter ble både han og huset brent til aske.
Det sies han hadde sin beste pizza i ovnen da det skjedde. Siden huset brant ned var det ingen som fikk smake, men oppskriften ble funnet på nettsiden hans. Uten bilde.
Da lynsjingen ble kjent ble det i sympati opprettet en gruppe på facebook for å ære hans minne. Kjente kokker snakket til hans forsvar. Oppskriftene hans ble tatt inn i varmen på Michelin-restauranter. Og Rebekka Storstuen fikk endelig sin inspirasjon av hvordan mannen og dama i gata kunne ta oppgjør i sine egne hender. Hun oppdaget hvordan hun, som jury, dommer og bøddel kunne rettferdiggjøre sine personlige motiverte drap, uansett hvilke dårlige motiver hun hadde, uansett hva de hadde gjort for å spolere hennes gode dag og uansett om noen tok lærdom av straffen hennes og ikke gjorde det igjen. Det gjaldt ikke minst drapet på Trines far.
del 2 :: Trine, du lyver
Det var ingen som matet endene i parken, morgenen den 17. mars. I det lette duskregnet fikk de finne maten selv. Under det store treet var det tørt og de vagget rundt og nappet etter usynlige smuler som kanskje en gang hadde gjemt seg i grusen. Det var enda tidlig på morgenen så sjansene for å slippe å dykke etter gress og småfisk i dammen var enda stor. De skjønte nok ikke hvorfor menneskene som stod rundt dem ikke kastet smuler til dem slik de pleide. Heller ikke damen som lå i nebbhøyde så ut til å være innstilt på å gi fra seg mat. Ei heller virket hun være innstilt på å røre seg, selv om de andre dyttet på henne og klapset henne på kinnene. Det var nok derfor de tok henne med seg, slik at hun kunne få hvile ut på en hard madrass i stedet. Kanskje ville hun komme tilbake senere for å mate dem.
Det er få ting som kan sammenliknes med å ikke våkne i sin egen seng. Trine skjønte hvor hun var siden hun hadde vært innom et par ganger før, men hun ville helst våkne hjemme. Hun ble tatt godt vare på, men det var ingen trøst. Det var et nederlag. Hun ville ikke være her. Ville ikke drikke. Hun ville unnslippe alkoholen like mye som hun ville unnslippe savnet av sin far og tanken på hva som hadde skjedd med ham.
Selv i bakrusens uendelige tørrhet, der sansene har stivnet, halvt kryper, halvt vil legge seg ned for å dø, vil små viktige ord røske i oppmerksomheten, si ‘takk for sist, din jævel’, og minne på at verden fortsatt eksisterer. Det var i det hele tatt mye som nektet å dø. I det Trine ble geleidet ut av de glatte cellene på politihusets overnattingsfløy, overhørte hun navnet ‘Rebekka Storstuen’. Skiltet på politijakken som uttalte navnet fortalte at han het Tord Gustavsen. Siden de bortimot bar henne ut på vei mot legeundersøkelse, var det vanskelig for henne å stivne til, men noe inne henne våknet og det før dagens første kaffe og akevitt. De siste seks månedene hadde hun drukket for å glemme savnet av sin far. Drept og funnet bak Rebekkas hus etter å ha vært savnet i nesten tre måneder. Rebekka selv var forsvunnet, politiet hadde gitt opp søket, trodde Trine, helt til hun overhørte navnet. En gnist ble tent og det er farlig i nærheten av alkohol.
– «Det er ikke blod, det er rust i dine årer. Som din lege vil jeg be deg være forsiktig. Spise mer jern. Holde deg borte fra akevitt.» Trine bad legen redde en liten landsby i Uganda eller et annet ukristelig sted der de brente alle som ikke spiller tromme. Resultatet var at han strøk over treukersfristen på giroen og satte dagens dato. Hun bad ham hilse fruen.
Trompeten i nabohuset sa det nærmet seg vår og nasjonaldag. Gjentok det, om og om igjen, til det satt. Før den spilte litt lengre strofer, gjentok dem sytten ganger og tok en pause. Trine skjønte han ville fortsette for han var bare seksten takter inn. Hun måtte stålsette seg, la trompeten øve, spise mat med sink, minske rusten slik at stålet ble sterkere og gjorde legen fornøyd. Dette var en kamp hun skulle vinne, etter å ha forsert siste skvetten som var igjen på halvflasken med Gammel Opland.
Trines far var selger og litt av en svindler. Han solgte blant annet private bilder av folk. Bilder han hadde stjålet, tatt i innbrudd fra profesjonelle fotografer. Noen hadde han selv tatt i smug med telelinse. Hvor han fikk ideen fra skjønte ikke Trine, verken da eller nå: selge bilder ved å ringe på en vilkårlig dør. Smilet hans fikk gamle damer til å vrenge lommebøkene sine for ham og stryke ham varsomt på kinnene. Trolig var det slik han møtte Rebekka Storstuen. Hun hadde ingen teori om hva som hadde ført til at han ble drept. Hun ville ha noe å støtte seg til, noe å tro på. En grunn til at liv går tapt. Dessverre hadde hun sterkere tro på norsk potetsprit, i slike mengder at det var problematisk å holde fokus lengre enn et par dager, før hun i et par uker ble sugd inn i sin lille hule. Trine ville aldri melde seg inn i norske akevitters venneforening; de var ikke venner. Ei heller anså hun dem som en forening, mer som et lag eller innretning. Men nå hadde snøballen begynt å rulle og en snømann formet seg. Politietterforskeren Tord Gustavsen hadde begynt å lete etter Rebekka, trolig for andre grunner enn henne. Men hun ville holde avstand. La det være en distanse mellom dem. Utenfor skuddhold. Gjøre sine egne undersøkelser. Fra tid til annen dukke innom for å høre hva de hadde funnet. Til de fant en løsning, sammen eller alene, som lempet Rebekka Storstuen minst seks fot under.
Hun tok Trine i løgn, enkefru Jacobsen i syv C. Hun var direktøren i styret, sjefspisker og regjerende mester i borettslagets årlige dugnadsånd. Hun ville rive Trine ut av sin trygge hule, plassere en hekksaks i hendene hennes og gav blaffen i hvilke konsekvenser det ville få.
– «Bare kom deg ut. Det er fint vær og vi trenger deg.» Trine tok på de ukomfortable, halvt utgåtte skoene og tilfredsstilte den gamle damens uttalte lyster.
Gresset er ikke nødvendigvis, til tross for det populære ordtaket, grønnere på den andre siden av gjerdet. Derimot finner man der oftere en pratsom nabo. En som, i hvert fall tilsynelatende, har grønne og mørkebrune fingre, etter å ha gravd opp ugress i egne og andres bed, som er vant til å hilse på og snakke med fremmede, som ikke bryr seg om den på andre siden er ukjent person entall, så lenge man er med.
– «Hei. Hanne. Hyggelig med nye fjes,» sa hun og rakte hånden gjennom hekken. Trine stakk seg på et par av greinene, men ikke mer enn at hun dreit i det. Dessuten var det hyggelig å snakke med noen som ikke kommanderte.
– «Trine. Gjør dere dette hvert år?»
– «Stemmer, du er hun nye? Flyttet hit i høst?» spurte Hanne og virket oppriktig interessert. Trine tok til seg hånden og ønsket seg bak gardinene igjen.
– «Ja. Ella Jacobsen sa du kunne med hekksaksen? Jeg er litt ny på dette.»
– «Du som har fått æren av å bruke den, ja. Sant og si gir hun vanligvis den til de som ikke er så ivrig på dugnaden, slik at de blir vist ansvar og tillit. Jeg har hatt den i fire år,» sa Hanne mens hun himlet med øynene og smilte vennlig. Hun tok i mot saksen over hekken, småløp bortover plenen og dro med tilbake en lang skjøteledning og en gardintrapp. «Det er håndlaget som er viktig,» forklarte hun en meter over Trine. «Og å ikke slippe, selv om du møter på tykke grener.» Trine flyttet seg et par meter tilbake idet Hanne satte maskinen i gang. Blader og småkvister sprutet rundt henne, mens toppen på hekken fikk en jevn overflate. Oversiktlig, tenkte Trine. Ryddig. Slik det skal være.
Inne i leiligheten igjen trakk Trine fra gardinene. Det måtte åpnes. Hun skulle være ærlig med seg selv og verden. Noe måtte gjøres. Skritt for skritt skulle hun lete opp Rebekka og nåde den som kom i veien for henne.
Trine ryddet. Fire bæreposer med tomflasker klirret i baksetet mens hun kjørte til butikken. Duken var ristet, oppvasken tatt. Alt det andre i leiligheten var som det pleide; rent og pent og lainet opp der det hørte hjemme. Selv om hun drakk og sjelen var en utvannet versjon av hva den en gang var, hadde hun kontroll på sitt hjem. I butikken kjøpte hun ‘Tante Poses vidunderligste pose’. For noe måtte overta og bære henne gjennom dagene når akevitten skulle vike. Som barn kalte hun det bare ‘tantepose’ når hun og søsteren fikk godteri på lørdagene, til barne-TV. Hun hadde elsket det siden. Variasjoner hadde kommet og gått, men den originale var best: litt lys- og mørk sjokolade, litt lakris, litt bringebærdrops og noen små pakker med hockeypulver.
(en liten digresjon, men etter at historien var ferdig fant jeg ut at tante poses godteri eksisterer)
del 3 :: Tord Gustavsen
Neste morgen begynte jakten. Hun skulle skride til verket. Ingen vits å utsette det. Men først måtte hun finne ut hvor hun skulle begynne å lete. Det siste kjente gode holdepunktet var i skogen der Rebekka og Leobald giftet seg sist sommer, men hun regnet med politiet hadde lett der. Hva mer visste politiet? Tord Gustavsen ble satt opp på første gjøremålspunktet. Det var en risiko å oppsøke politiet, men hun hadde et skalkeskjul som pårørende i en uoppklart kriminalsak. Det burde være en smal sak å fravriste dem informasjon. Men hun var nervøs. Ville de lukte lunta? Var hun for ivrig? Skjønte de at hun var ute etter hevn? Det måtte bli fort inn, fort ut, koste hva det koste ville.
Det var fortsatt flest menn som satt i maktposisjoner, hvis en etterforsker i politiet kunne sies å sitte med makt. Uansett hadde han informasjon som Trine ville ha klørne i. Og sist hun sjekket likte menn fortsatt sex. Trine mislikte å spille på sex, i hvert fall med fremmede menn. Hun ville bli kjent med dem først, være sammen med dem en måneds tid, spise med dem, se TV, går turer, snakke om åndelige og uåndelige temaer, dele en tantepose. Men hun hadde ikke tid så hun hadde på sitt fineste skjørt. Hun var på vei inn dørene på politistasjonen og fikk oppmerksomhet fra en mann i resepsjonen.
Tord Gustavsen lukket døren bak dem og bad henne sitte. Han var merkelig stille og kikket så tomt foran seg at Trine ville vifte med fingrene foran ansiktet hans. I stedet pustet hun rolig og satte seg. Trommet rastløs med fingrene i fanget.
– «Min kone forstår meg ikke,» sa Tord plutselig.
– «Å? Er det ikke lenge siden hun flyttet til Norge, kanskje?»
– «Nei, ikke slik. Hun skjønner ikke arbeidet jeg gjør. Og nå har jeg nektet vår datter å spille i skolekorpset, men jeg kan ikke fortelle dem hvorfor.» Trine visste ikke hva hun skulle gjøre med denne informasjonen.
– «Hvorfor forteller du meg dette?» Tord fortsatte å holde øyekontakt med bordplaten. «Har det en sammenheng med letingen etter min fars morder? Da jeg var innom for noen dager siden overhørte jeg at du nevnte Rebekka Storstuen.» Tord sukket så tungt bare en mann kan sukke.
– «Jeg bare trenger bare noen å snakke med. Og du virket som du hadde lyst til å snakke om noe.»
– «Det har jeg da også, men helst om min far. Kan vi snakke om dine problemer etterpå?» Tord sukket litt svakere og kikket opp på henne. «Kanskje du vil ha en klem?» spurte Trine og la hodet på skakke. Et lite smil tok tak i munnvikene hans, løftet ham opp fra stolen og førte ham rolig rundt bordet. Han hadde hvilepuls, hørte Trine. Dypt der inne dunket et hjerte. Han var rolig. Han var i balanse. Skulle Trine ta sjansen på å få informasjon fra ham måtte hun gjøre det nå. «Vil du ha…»
– «Vi begynte å lete etter informasjon blant spionnettverket som Leobald Trygvesen etterforsket,» avbrøt Tord henne mildt. «I følge Rebekkas venner var det denne saken som gjorde at hun og Leobald møttes.» Han holdt henne hardt inntil seg. Nesten for hardt. Strøk henne over ryggen. «Spionnettverket ‘Dei hemmelege hjelparane’ har vist seg være lett å komme innpå. De tar lett på sikkerheten. Tror ikke de vet hva det vil si å være en hemmelig organisasjon.» Tord hvisket nesten nå. Vugget fra side til side med Trine fast i sine armer. Hjertet hans hadde begynt å slå litt fortere og Trine kjente noe presse mot magen. Noe som vokste. Som virket å ha en egen puls. Hun vred seg løs. Hun måtte bort.
– «Du må si fra hvis dere finner ut noe mer. Jeg tror du har nummeret mitt.»
– «Men, vi…» begynte Tord.
– «Jeg må gå».
– «Du er så digg…» sukket Tord. Men Trine hørte ikke. Hun forsvant. Som digg for solen.
Menn. Store, ekle, kåte, ubarberte menn. Hvorfor var de så enkle? Hvorfor var de så til de grader drevet av det dyriske? Så forbannet i kontakt med sitt barbariske, selviske jeg? Hadde en vært i nærheten av Trines bil kunne han sikkert få start på den bare ved å komme med et mannlig grynt. Hun lo for seg selv av tanken og motoren gav fra seg et fornøyd vrom. Det fikk henne til å le mer. Det fikk henne til og med til å rygge bare ved å bruke speilene.
del 4 :: Dei hemmelege hjelparane
Tord Gustavsen hadde rett: ‘Dei hemmelege hjelparane’ var ikke vanskelig å finne. De hadde mye nyttig informasjon på gulesider.no; tre telefonnumre, et kart og til og med link til en hjemmeside, som blant annet forklarte at de skrev og snakket på nynorsk, siden stadig færre nordmenn ville ha noe med skriftspråket å gjøre. De mente det gjorde dem mer utilgjengelig og hemmeligere. Hun ringte og avtalte et møte, og fikk beskjed om å komme ‘dit folk forferdast’. Da hun ikke visste hvor det var fikk hun en adresse.
Per Bjørnar ville ikke si hva han het til etternavn, bare at han var i a-gruppa. – «Det er ikkje alt vi kan vere så open om, frøken. Det skulle tatt seg ut.»
– «Men dere innrømmer at Leobald Trygvesen og Rebekka Storstuen møttes etter drapet på to av deres agenter?»
– «Det er riktig, men meir kan vi ikkje seie. Berre at sjefen vår blei drepen saman med dei.»
– «Kan eller vil ikke si mer?»
– «Vil. Vi har ganske strenge reglar på kva for informasjon vi kan buse ut med til framande. Dessutan har eg hysjbuksa på.»
– «Du vet ikke tilfeldigvis hvor det ble av Rebekka og Leobald etter at de giftet seg?»
– «Har dei gifta seg? Eller… nei, det veit eg ikkje.»
– «Er du sikker?» Trine smilte og løftet skjørtekanten noen centimeter.
– «Eg er aldri sikker før eg har lest meg opp på det.»
– «Helt sikker?» Skjørtet var ikke lengre enn at Trine håpte han snart tok hintet.
– «Akkurat det er eg svært sikker på. Eg les mykje. Sist no las eg ‘Der draumar snur’ av Ingolf H. T. O.-Vinje. Men sei meg, har du alltid hatt så fine lår?»
– «Helt siden jeg kom i lovlig seksuell alder.» Trine kikket forførerisk på ham og presset leppene forsiktig sammen.
– «Sei meg… Prøver du å mute meg med sex?»
– «Si meg noe om hvor Rebekka er så får vi se.»
– «Sei meg, er du tullerusk, frøken? Eg kan da ikkje ta hysjbuksa av! Då kunne jo kva som helst av informasjon sleppe ut.» Trine slapp skjørtet så det blafret. Det var da som pokker. «Men eg kan seie at etter at dei fann ut kven som drap agentane våre, så…»
– «Og sjefen deres,» kvitterte Trine.
– «Og sjefen, så hadde vi ikkje meir kontakt med dei. Vi fekk berre eit brev i posten frå politiet då saken blei lukka. Vi hadde då heller ingen personleg kopling til agentane, dei var jo berre kollegaer. Då trur eg det er betre om du kontaktar sonen til den gamle sjefen vår.» Fabelaktig. Enda en mann, tenkte Trine bittert da hun fikk en lapp med navn, adresse og telefonnummer, men takket pent og høflig slik hennes mor hadde lært henne.
del 5 :: Sønnen
Etter å ha sittet hjemme i leiligheten med bena på bordet noen timer, tømt en halv tantepose og tenkt og fundert over saken, hvordan oppgjøret ville bli om hun noen gang møtte Rebekka, spist middag og sett de siste nyhetene, først da plukket hun opp telefonen. Sjefssønnen, som nektet å si hva han het, var forskrekket, nærmest i panikk fordi en fremmed hadde fått hans telefonnummer. Da hun fortalte at hun også hadde fått navn og adresse ropte han ukvemsord til henne, før han slengte på røret. Hun fikk ikke en gang nevne hvem som hadde gitt informasjonen til henne. Så ringte han tilbake et halvt minutt etter, forsøkte å være rolig, men før hun fikk sagt noe endte det igjen med at han lærte henne ord hun aldri hadde hørt uttalt, i hvert fall ikke på norsk, snarere i dårlige amerikanske filmer. De avtalte å møtes 30 minutter senere, før han igjen slengte på røret.
Trine parkerte i utkanten av den åpne plassen. Hun trodde bilen 20 meter foran henne var feillastet og det var den for så vidt også. Den var skjev og lavere på venstre side, som om den kjørte veldig fort i en krapp venstresving. Men den stod parkert med motoren av. Da mannen gikk ut rettet bilen seg igjen. Trine var glad hun la igjen tanteposen hjemme.
– «Trine!» ropte han i det hun steg ut av sin bil. «Trine!»
– «Det er meg,» sa hun og rakte en hånd i været, som om hun måtte skille seg ut i mengden. Han gikk overraskende fort mot henne mens han fingret etter noe på innsiden av jakken. Trine ble stående ved bilen sin og posere. Hun hadde parkert under en gatelykt og håpte lyset gav henne en aura av mystisisme og erotikk. Men han hadde en pistol i hånden og virket ikke glad for å se henne.
– «Hvordan vet du hvem jeg er?» spurte han med skarp stemme.
– «Burde ikke du snakke nynorsk?» spurte hun selvsikkert for å hinte om hvordan hun hadde sporet ham opp. Hun beholdt posituren. Han ville da ikke skyte en forsvarsløs dame? Burde hun hatt pistol selv? Å være slank, vakker og ha på sitt beste skjørt gjør en ikke skuddsikker.
– «Hva!? Å. Per Bjørnar Danielsen, det forbaskede inkompetente krypet!» Han senket pistolen og prøvde å roe seg ned, puste med magen, men endte opp med å puste med hele seg. «Nynorsk.» Han uttalte det som enkelte uttaler ‘surstrømming’. «Som om et skriftspråk skulle kunne…» Han slo oppgitt ut med armene. «Da hadde det vært bedre med kråkespråket eller røverspråket.» Han lo og la pistolen i jakkelommen igjen. «Roar». Han ristet hånden hennes kjapt.
– «Trine. Hvis vi kan være litt kjappe; jeg leter etter Rebekka Storstuen som forsvant sammen med Leobald Trygvesen for ca. et halvt år siden, etter å ha etterforsket mordet på din far og to av hans agenter.»
– «Henriette og Nils-Otto. Måtte de hvile i fred?»
– «Godt mulig,» svarte Trine usikkert.
– «Og Rebekka drepte din far, Trine. Så nå er du ute etter hevn. Å reise kjerringa. Men jeg vet ikke hvor hun er. Har du hørt med vennene hennes? I følge hennes profil tar hun ingen viktige avgjørelser uten deres råd.»
– «Med tanke på hva hun har gjort tviler jeg på at jeg ville vist henne den høfligheten å reise henne om hun lå nede. Jeg ville trolig bare la henne ligge og kave. Men hvordan vet du så mye om meg? Og har du bevis for at hun faktisk drepte min far?»
– «Etter at vi la på i sted søkte jeg opp navnet ditt og mobilnummeret i de 17 databasene jeg har tilgang på. Jeg trengte ikke en gang legge to og to sammen, programmet gjorde utregningen for meg. Og jeg har mer enn bevis – jeg har dokumentasjon.»
– «Men… hv…»
– «Hvordan? Det politiet ikke vet er at Rebekka hadde en hemmelig videoblogg som ble slettet før hun giftet seg. Uten at jeg vil gå i detalj får vi der høre og se mer enn enkelte har lyst til. I hvert fall ikke du.» Roar virket svært stresset, som om han måtte skynde seg til noe viktig.
– «Slettet? Men da…» begynte Trine skuffet.
– «Jeg har lastet den ned. Kan vi ha sex nå? Jeg ser du prøver å spille på sex og det hjalp veldig for meg. Spydde jo ut informasjon verre enn en idiot, uten at du trengte å røre deg. Vakre legger. Pent skjørt. Du stod i en flott positur med en så selvsikker holdning at jeg angret på pistolen med det samme jeg tok den opp. Nå er det noe annet som er oppe.» Han fingret med buksene så de falt i bakken. Trusen ble med letthet viklet ned. Han overdrev ikke. Det stod, skrevet. Hun skimtet den under resten av kroppen.
– «Jeg…» Skulle hun vise takknemlighet for informasjonen han hadde gitt? Hun trengte dokumentasjonen for å kunne fortsette. Han virket som en hyggelig mann når han bare klarte å være rolig, om enn litt stor. Faktisk svært stor. Det kunne da umulig komme noe godt ut av dette. Hvordan skulle han i det hele tatt kunne nå henne med så mye i veien? Kom hun fysisk uskadet fra dette trengte hun virkelig en akevitt etterpå. «Hvordan…»
– «I baksetet,» avbrøt han. «Jeg har alltid drømt om det. Sett det i så mange kule filmer.» Han åpnet bakdøren på bilen hennes. «Vær så god, skjønne dame,» sa han og gestikulerte mot de myke setene. Trine skjønte hvor det bar og virket med ett mer optimistisk. Hun smøg inn og la seg på rygg. Dette kunne bli morsomt.
Selv med forsetene dratt helt fram klarte ikke Roar å trenge seg inn i bilen. Han forsøkte. Han stønnet og bannet, måtte ut for å trekke frisk luft, før han forsøkte igjen. Bilen gynget så Trine måtte holde seg fast. Håpet dalte for Roar. Så gav han endelig opp.
– «Kan vi ikke si at det er tanken som teller?» spurte hun. «Du kan ta meg i fantasiene dine.»
– «Vi sender deg en e-post med det du trenger av dokumentasjon.» Roar brydde seg ikke om å skjule skuffelsen og skammen. Han lusket tilbake til bilen sin med klærne i hendene. Hun syntes nesten synd på ham og funderte på om hun senere skulle gjengjelde på en annen måte.
Interlude
Å få en pistol pekende mot seg var et lite sjokk for Trine, men hun innså at hun hadde gitt seg ut på en farlig vei. Like det eller ikke så ville hun trolig snart komme opp i mer trøbbel. Vennene av Rebekka var trolig av samme ulla, morderiske sjeler som levde av å snylte på andre og ta seg til rette i samfunnet. Hun trengte mer enn et pent skjørt. Det begynte å demre for henne hvor lett hun hadde tatt på oppgaven. ‘Se, jeg er pen, si meg hva du vet’ holdt ikke i denne bransjen. Og Tante poses vidunderligste kunne bare hjelpe henne en gitt lengde på veien. Den var kos. Den var ikke alvor. Da måtte det sterkere lut til. Og om ikke lut så i det minste akevitt. Og et skikkelig våpen. Men hvor ville hun få tak i det, på denne tiden av døgnet? Polet hadde vært stengt i ti minutter, hjemme i skapene var det tomt. Kanskje hun kjente andre som hadde noe stående. Tanken slo henne: Gamle damer hadde alltid noe gjemt unna, i tilfelle bursdager, høytidsdager og kongelige markeringer. Dermed satte hun kursen hjemover mot enkefru Jacobsen i syv C.
Til alt hell delte hun veranda med Ella Jacobsen, det var bare en liten vegg å forsere. Til gjengjeld viste den seg være godt beplantet på Ellas side. Einar Skjæraasen ville snudd seg i graven om han så hvordan Trine skamferte blomsterkassene. Velberget over på den andre siden sopte hun opp jorden, rettet på plantene og blomsterkassene, før hun som en katt smøg seg bort til verandadøren og kikket rett inn i Ellas årvåkne øyne. Med armene i kors og en streng mine bad hun Trine sette fra seg skoene utenfor og komme innenfor.
– «Nå? Vel? Har du en forklaring? Ble dugnaden for mye for deg?» Trine ble bare stående og stirre på henne uten å vite hva hun skulle svare. Hvordan skulle hun forklare dette? Skulle hun stikke av og finne det hun trengte et annet sted? Hun hadde ikke tid. Skulle hun gråte som et barn for å kjøpe seg sympati? Skulle hun slå ned den gamle damen før hun søkte gjennom skuffer og skap? Eller skulle hun D; være ærlig?
Det viste seg at ærlighet varte lengst, også denne gangen. Mens Trine forklarte hele saken, hva hun hadde vært gjennom denne dagen og sin desperasjon over hva som måtte gjøres, gikk Ella rolig til sitt vitrineskap, tok ut en Graham’s Vintage Port 2011, sa at denne skulle spares til spesielle anledninger, hentet flasken som gjemte seg lengre inn – en Linie double cask, sa at denne kunne hun få. Trine felte en tåre av glede og forventning. Hun hadde hørt mye om denne, men aldri fått tak i den på polet. Ella bad henne vente et øyeblikk og gikk inn på soverommet. Hun kom straks ut igjen med en liten koffert, la den på bordet og åpnet lokket.
– «Dette er en pistol fra Tanfoglio, en Combat Sport. Den kommer med supersight-sikte, både double og single action avtrekk, to fulle magasin, har polygonalpipe og enkeltsidig sikring. Denne vil jeg gjerne ha tilbake når du er ferdig. Akevitten beholder du.»
– «Hvem er du egentlig?» Trine måpte og kunne ikke tro det som skjedde. Alt hadde gått så fint. Hun hadde bokstavelig talt gått skritt for skritt gjennom dagen, luket vekk blindspor, på et innfall dratt hit og nå fikk hun alt dette. Var det en dypere mening bak det som skjedde? Var det en høyere bevissthet som dro i trådene? Og hvem var egentlig Ella Jacobsen?
– «Jeg kunne si det, men da måtte jeg faktisk drepe deg. I film sier de slikt på tull, men jeg har det fortsatt i mine instrukser. Gå nå, før det blir for sent.»
Tilbake i egen leilighet fant Trine et shotglass. ‘Man kan da ikke drikke rett av flasken’, hadde mor og far formant henne. Hun hørte fortsatt på dem, selv om de ikke fantes lengre. Hun tok en shot. Rund og fin sildret den over smaksløkene og var ulik alle andre akevitter hun tidligere hadde smakt. Var den ikke et flytende mirakel sendt fra gudene, følte hun i det minste at hun kom til å tale i tunger senere på kvelden. Noe av akevitten ble helt over på en lommelerke slik at den ville være lettere å ha med. Som et lyn fra klar himmel husket hun de blå sparkebuksene sine. Hun fikk dem av sine venninner noen år tidligere, da de hadde øvd seg på tullekarate og holdt på å le seg i hjel. Det virket som en god ide å ta dem på igjen nå. Mulig det var færre planker å kjempe mot i kveld, men hun ville tro buksene hadde sin misjon. Etter å ha skiftet tok hun en ny shot, skvatt til da hun klikket på plass et magasin i pistolen og fylte jakkelommene med det hun skulle ha med. Hun var klar.
del 6 :: Vennene
Vennene hadde vært nevnt flere ganger, men hvor var de? Hvem var de? Hadde de eget klubbhus? En rekke Rebekkaloger dukket med vennlig hilsen Google opp når hun søkte, men Trine tvilte sterkt. Hun trodde ikke de var så organiserte eller så langt fram i lyset. Hun formodet at de var mer lyssky og gikk ut ifra at de holdt til der solen aldri skinte. I følge kartet ville det si enten nede havnen nord i byen eller i skogholtet en halvtimes kjøretur unna.
Det var stille, mørkt og trist nede i havnen. Et par fiskeskøyter duppet ved kai. Vinden lusket rundt hvert hjørne og ikke en gang måkene hadde interesse av å være i utendørsaktivitet. Trine ruslet langs kaien, kikket inn vinduene, men alt virket forlatt for dagen. Fiskerne hadde gått hjem for å lade sine batterier og pleie sine redskaper. Bøtet de garn hjemme eller gjorde de det her i et skur på kaien, funderte hun. Det måtte da være mange rom å gjemme seg på for de som ønsket det. Bare et par hunder stod bundet i enden av kaien. Tydeligvis hadde de lagt merke til Trine for lenge siden, for de stod allerede med stramme bånd og snutene i været. De var helt stille. Trine likte det. Hun likte hunder som klarte å oppføre seg. Hun ønsket seg en hund selv, men klarte aldri å bestemme seg for hvilken rase som var søtest. Hun besluttet seg for å ilegge kennelen et besøk i løpet av uken. På vei tilbake mot bilen begynte hun å planlegge turen mot skogen. Hun var ikke kjent i området, men hadde GPS i bilen og regnet med den kunne veien. Hun visste selv bare deler av veien, men det var ikke før en av hundene bjeffet at hun våknet. Herregud, der det var hunder måtte det være folk. Hvor dum kunne hun være? Hun bråsnudde og fikk akkurat kastet seg bak hjørnet på et av byggene da hun så døren ved hundene gli opp. En kvinnestemme sa noe. En hund klynket svakt før det ble stille igjen. Trine hadde ikke hørt døren bli lukket, så hun ventet. Hun kjente hun burde kledd seg varmere, men det fikk så være. Enten var hun snart i bilen igjen eller så var hun innendørs, muligens i løvinnens hule. Men pokker, hvordan ville hun kjenne igjen Rebekka? Hun hadde aldri sett henne. Kanskje hun allerede hadde passert henne på butikken. Kanskje hadde…
– «Hei, Trine,» sa Anne lystig og avbrøt tankerekken hennes. «Hva gjør du her?»
– «Å, Anne? Hei. Jeg… har… gått… meg en tur?» Hvorfor sa hun det som et spørsmål? En gammel venninne som Anne ville garantert skjønne at noe var galt. Men hva gjorde Anne her? Trine måtte prøve å finne på noe bedre å si. «Og så liker jeg ikke hunder. Og så gjemte jeg meg her. Hva gjør du her? Har du begynt å bøte garn?»
– «Jeg og noen venner møtes her av og til for å, eh, spille poker. Det er jo ikke lov så vi prøver å holde det skjult. Vil du komme inn? Ta en kopp kaffe? Få varmen i deg?»
– «Jo, kanskje det, men…»
– «Ikke vær redd, hundene bare varsler oss om noen kommer så vi får gjemt kortene. Og pengene. Kom,» sa Anne med verdens triveligste stemme og dro Trine i armen.
– «Ja? Så koselig, da.» Trine ville få det overstått så hun kunne komme seg videre. Hengende bak Anne fisket hun opp lommelerka og tok seg en kraftig støyt, uten å bruke glass. Hun følte seg tøff.
De hadde fyrt godt i ovnen inne i den lille bua, men Trine beholdt jakken på. Det hun regnet med var kontor så mer ut som et lagerskur med utrangert fiskeutstyr, båtmotorer og stabler med det som tilsynelatende var lakk, maling og annet skrot. Det var også en mann der som hun ikke kjente, som presenterte seg som Thomas. Det hun derimot ikke kunne se var kort og penger. Hadde de gjemt dem kunne hun ikke skjønne hvor, siden de bare hadde en hoggestabbe å spille på. Thomas virket anspent.
– «Anne fortalte meg at dere møtes her for å spille poker og det er greit for meg. Dere skal bare fortsette. Jeg er bare innom for å få litt varme i meg før jeg rusler videre.» Thomas svarte ikke, men festet blikket på Anne som fortsatt stod ved døren. Trine snudde seg mot henne. «Er alt bra, eller?» Det var det siste hun husket før hun våknet sittende i hjørnet ved malingen.
– «Tror du ikke jeg vet hvorfor du er her?» Anne satt på huggestabben med en øks i nevene. «Tenkte du jeg trodde det var en tilfeldighet at du dukket opp her samme dag som Rebekka ble arrestert? Og med sparkebuksene på?»
– «Hvorfor…» Trine var fortsatt omtåket. Hun regnet med hun måtte ha fått et slag i hodet av Thomas da hun snudde seg. «Hvorfor er alle i dag så ivrige på å fortelle meg ting?»
– «Hva mener du?» Anne jumpet ned. Ansiktet hennes så ut som om noen hadde fornærmet henne på det groveste. Trine kunne se hvorfor og lo for seg selv.
– «Du lovet meg en gang at du aldri igjen skulle spise Tante poses surlige. Hva skjedde med deg?»
– «Jeg havnet nok bare i dårlig selskap,» forklarte Anne bistert. Thomas tok et drops ut av posen, stappet det i munnen, grein på nesen, la posen på hylla og tok fram en stor kniv. «Etter 12 år i kassa på Rimi følte jeg meg utbrent, så for to år siden, da jeg var på søken etter noe jeg ikke visste hva, møtte jeg Rebekka. Hun introduserte meg til livets tilfeldigheter og å vokte moralen i dagens ødelagte samfunn. Men hvorfor er du her nå? Hvorfor er du ikke og feirer at Rebekka er fengslet?»
– «Jeg visste det ikke. Jeg var hos politiet i morges, men de nevnte det ikke da.»
– «Vel. De var ikke her før rundt klokken tolv. Det var sikkert hemmelig,» sa Anne og heiste på skuldrene. Det var som å få et nytt slag i hodet. Trine kunne spart seg hele denne runddansen hadde bare Tord kunne snakke normalt med henne. Hun måtte komme seg ut herfra.
– «Hva vil skje med meg nå?»
– «Hva tror du, din dust?» Anne dinglet øksen langs siden mens Thomas så ut som han slet med det sure dropset. Det fikk ham bare til å gripe hardere om kniven.
– «Jeg tror dere vil la meg gå ut herfra, bort til bilen min og kjøre til politihuset. Der vil jeg finne og drepe Rebekka og feire at hun er død. Så vil jeg gå til sengs, vel vitende om at det finnes rettferdighet i verden. Hva som skjer etter det gir jeg blanke faen i, men trolig går livet videre slik det var ment å gå. Kanskje jeg får meg mann og barn. Du vet; biologisk klokke og så videre.»
– «Helvetes kjerring!» ropte Thomas og tok et hardt og bestemt steg mot Trine. Lengre kom han ikke før han fikk en kule i kneet og veltet huggestabben.
– «Men for helv… sjekket du ikke lommene hennes!?» skrek Thomas der han lå på gulvet. Anne hadde ikke et svar å komme med. Hun hadde fokuset festet på et annet sted, der minner og drømmer møtte fakta og den harde virkeligheten. «Slå til henne med øksa, du er hennes venninne, hun vil aldri kunne gjøre deg noe! Ta og…» Et hull i panna sørget for at han ikke sa mer.
– «Kjerring kunne han være selv, men han får problem med å reise seg nå.» Anne svarte ikke. «Han ropte mye. Var han typen din? Har du sett Leobald?» Ingen reaksjon. «Anne!» Trine reiste seg oppgitt og tok øksa fra henne, fortsatt uten at hun reagerte. Trine tok fram lerka og gav seg selv en solid belønning, før hun tvang en på Anne. Anne nikket og klappet Trine forsiktig på ryggen, før hun sank sammen på en haug med fiskegarn. Der ble hun sittende med tomt blikk uten å si mer. Trine hadde aldri følt seg komfortabel i slike situasjoner og viste ikke hva hun skulle si. Det endte med at hun tok meg seg kniven og øksen og kastet dem på sjøen da hun gikk.
del 7 :: Døde menn synger stille
På sensommeren fem år tidligere hadde bygartneren fått nok. Dråpen hadde fått begeret til å renne over og ubetydelig liten tue hadde veltet et betydelig stort lass. Ikke bokstavelig talt, men noe hadde rast sammen i hodet hans. Nok var nok. Han var forbannet. Byen. Var. Stygg. En gang en grønn perle hadde den nå blitt kjent for å være grå og kjedelig. De grønne områdene som en gang prydet byen var enten asfaltert eller bebygget med store kontorlokaler. Riksavisen hadde til og med tatt seg bryet med å lage sak om det. Spesielt politistasjonen ble trukket fram som et grelt eksempel på hvor galt det kunne gå. De hadde ikke eget fengsel, den tre etasjer høye betongklossen nesten uten vinduer så bare slik ut. Han hatet det. Han brydde seg om byens renommé og sitt eget omdømme som gartner. Han hadde ikke lengre bruk for grønne fingre og han kunne ingenting om forskalinger eller betong. Politikerne trengte arbeidsplasser, ikke en forbasket grønn og ubrukelig gresshaug, ble det sagt. Han hadde mer enn én gang grått i konas fang fordi han ikke visste sin arme råd. Men en dag, mens kona stelte sine kasser på verandaen, slo det ham: hva om han bygde mange store blomsterkasser i passe høyde og plasserte dem rundt i hele byen? Han hadde fortsatt noen venner, egen hage og en stor garasje. Der bygget de, der slet og bannet de, fikk fliser i alle fingre og grønske på de fleste klærne, før de en morgen kunne juble svært stille. For dette ville de gjøre i all hemmelighet, slik at overraskelsen skulle være størst mulig. Den vakre solskinnsdagen våknet innbyggerne opp til det nydeligste de hadde sett. Gamle folk som husket hvordan byen en gang så ut kunne igjen nyte vakre farger, trekke inn duftene av nydelige blomster og høre suset fra ivrige bier som på ny kunne bestøve det som falt dem inn. Dette var fabelaktig. Dette var noe alle elsket. Selv politikerne måtte innrømme at de hadde tatt feil; det var slik byen burde være. Det var derfor ekstra ergerlig at Trine smadret en av kassene da hun, med litt under en halv lommelerke igjen, forsøkte å parkere utenfor politistasjonen.
Trine regnet med hun nå ville få oppmerksomheten deres. Ta henne med inn. Nærmere Rebekka, sin nemesis. Hun tok pistolen ut av jakken, sjekket at sikringen var på og tok ut magasinet. Så gikk hun ut av bilen.
– «Hei, Trine.» Kveldsvakten møtte henne på trappen. «Bygartneren kommer ikke til å like dette.»
– «Hei, Torgeir. Trengte bare litt oppmerksomhet. Tror jeg trenger å sove ut i kjellerstua di i natt.»
– «Nå igjen? Er jo ikke mange dagene siden sist. Går det bra med deg?»
– «Har bare noe jeg må ordne opp i.» Trine tok ut våpenet og magasinet og la de på trappen. «Vil også gi deg dette.»
– «Å dæven. Hvorfor går du med pistol? Helvete Trine, hvorfor holder du deg ikke bare til drikkinga? Blir ikke bare en klaps på lanken nå, vet du.»
– «Er Tord på i kveld?»
– «Tror ikke han er ført opp på senvakter hele denne uka. Snu deg rundt, så kan vi gå inn,» sa Torgeir og tok fram håndjernene.
– «Er ikke det litt drøyt?» Trine snudde seg ikke rundt.
– «Er redd det er rutine når det er våpen inne i bildet. Kom igjen, så blir ferdige med det.» Trine sukket og etterkom pålegget fra politiet.
– «Håpte det var Lise som var her. Kanskje hun er mer hyggelig.»
– «Hun er ute og patruljerer med Arne. Må kalle henne inn uansett så hun får gjort kroppsvisitasjonen.»
– «Kunne jo tatt den du, da? Lenge siden jeg har spredd rumpeballene mine for en mann nå.»
– «Hadde det ikke vært for alt dette helvetes regelverket…» Hun kunne høre Torgeir smile mens han førte henne inn.
Etter å ha blitt sjekket inn, fratatt både pistol, akevitt og litt mer av verdigheten og fått et blankt blikk som svar da hun spurte etter Rebekka Storstuen, befant Trine seg igjen på glattcella. Akevitten suste fortsatt og hodet spant. Hadde de enda kunne sette en radio på cellene hadde kanskje tiden gått eller hun kunne sovnet fortere. Trine lurte på om hun skulle invitere Lise med seg ut en gang på middag. Hun var den personen hun hadde vært mest intim med på det som nærmet seg et år.
Trine trodde hun hadde en plan. Da Anne fortalte at Rebekka hadde blitt fengslet var det naturlig å komme hit. En rask plan. Planer laget av brun potetsprit kunne være svikefulle. Trine syntes hun burde ha lært det nå. Hadde Rebekka enda vært her var det likevel tonnevis med betong og metall mellom dem. Hun ville ut igjen. Hun var sulten. Hun kom på at Tom Waits synger om en som bryter seg ut av fengsel ved å dirke opp døren med fiskebein. Skulle hun be om fisk? Det var vel etter serveringstid uansett. «The bars are iron, the walls are stone. All I need me is an old fish bone.» Trine manglet den grove stemmen, men hun tok det igjen ved å synge så høyt kun kunne. «You can bet your freedom I’m gonna clean my plate. They’re serving fish in the jailhouse tonight.»
– «Men for faen! Kan du holde kjeft!?» skrek en damestemme som måtte komme fra nabocella. Trine holdt brått kjeft.
– «Hallo? Hvem har jeg gleden av å synge til?» ropte Trine tilbake.
– «Noen som har vært terrorisert under avhør i hele dag. Kan du holde kjeft nå, så får jeg sove.»
– «Rebekka?» Trine smilte. Var hun virkelig her? «Din hund! Jeg håper du ligger vondt!» Trine gav fra seg en kort hard latter som hun håpte Rebekka kjente gjennom veggene. «Er det ikke morsomt at vi endelig, vel, nesten møtes?» Det kom ingen svar. «Er vi alene? Eller har du Leobald med deg?» Trine var stille et minutt mens tankene raste. Hva nå? Hun innså at hun måtte legge vekk tanken på hevn. De ville aldri møtes, ikke slik det var nå. Med litt flaks ville Rebekka aldri puste fri luft igjen, men Trine ville heller aldri kunne gjøre tilværelsen verre for henne, i hvert fall så lenge politiet hadde henne under oppsikt. «Jeg heter Trine Eberson og du drepte min far Jo for ni måneder sider. Han kom til deg som dørselger.»
– «Jeg er glad jeg gjorde det også,» kom det kontant fra den andre siden. Trine ble overrasket over den raske responsen. Visste ikke hva hun skulle svare. «Vil du ikke vite hvorfor?»
– «Ja.» Trine kunne høre stemmen var svak og nølende, men jo, hun trengte svar på det. Hun trengte å få fred snart. «Ja. Hadde du en grunn vil jeg høre den,» svarte hun på ny med tydelig stemme.
– «Har du hørt historien om Johnny Midtskill? Der folket tok til gatene når de hadde fått nok? Det er sånn det burde være. Der loven ikke strekker til bør vi ta saken i egne hender og gjøre opp. La rettferdigheten seire.» Rebekka ble stille en stund før hun fortsatte. «Jeg mistet min mor til kreften for noen år siden. Vi hadde alltid vært nære og gode venner. Gjorde alt sammen. Jeg fikk mange gode råd av henne livet gjennom. Vi reiste på turer. Hadde det fint. Til kreften kom og rev henne med seg. Det tok bare tre måneder fra hun fikk diagnosen til vi hadde begravelsen. Etterpå gikk det meste i svart for meg. Så da din far i fjor sommer ringte på og spurte om jeg ville kjøpe et bilde, og det viste seg å være av henne – gud vet hvor han hadde fått det fra – så rant det over for meg. Han visste vel ikke en gang at det var min mor han hadde blant bildene sine. Jeg hadde bare tenkt å skremme han litt, men så slo han over på noen helt forferdelig nedlatende vitser om gamle mennesker. Men du som kjente ham vet vel hvordan han kunne være.» Trine ville ikke tro det hun hørte. Var et liv virkelig så billig? Skulle det ikke mer til før det klikket for enkelte? Hun hadde hørt det. Hun måtte tro det.
– «Så fordi min far solgte et bilde av din mor og kom med dårlige vitser, drepte du ham? Hvilken vektskål var det du brukte da du bestemte deg for dette? Du tror ikke du tok det litt langt dette prinsippet om rettferdighet? Historien om Johnny Midtskill er forresten ikke sann. Jeg har hørt den før. Det var en pizzabaker som skrev den, for å skape sympati for alle de rare oppskriftene sine. Han gav blant annet ut en bok der historien var med. Jeg prøvde til og med pizzaen med lungemos. Var slettes ikke så verst.» Rebekka svarte ikke «Hvem med vettet i behold ville tro på navnet ‘Johnny Midtskill’ uansett? Du hører jo at det er et tullenavn? Og hvorfor skulle det være rettferdig å lynsje noen, korsfeste og brenne en mann, bare fordi han lagde pizza? Eller drepe ham fordi han solgte bilder av din mor og slo av en dårlig vits? Tok du virkelig dine valg basert på en ironisk barnefortelling, fortjener du ikke annet enn det verste norsk lov kan gi, men den er faen meg basert på så mye tilrettelegging og underarmsputer at…» Trine klarte ikke si mer. Tårene tok overhånd. Det forble også stille fra Rebekka. Etter hvert ble lyset i cellene slått av.
Trine visste ikke hvor lenge hun hadde sovet, men da hun våknet var lysene på igjen. Hun hørte nabocella ble åpnet og noen stille ord ble utvekslet. Cella ble smekket igjen og låst før to par sko knirket over betongen, ut en annen dør og forsvant. Så ble det mørkt igjen. Utenfor det tykke vinduet kunne hun se blålys komme og gå. Ble Rebekka fraktet til et større fengsel nå, midt på natten? Trine gadd ikke spekulere. Hun hadde innfunnet seg med at hun ikke kunne gjøre noe likevel. Måtte, selv om det enda var tungt, innrømme at å få både en innrømmelse og forklaring fra Rebekka var bra. Hun forstod den ikke, men det fikk være opp til psykologer å… hun visste ikke. Rebekka var vel en tapt sak. Trine ville ikke tenke mer på det. Bare komme seg hjem til akevitten når det ble lyst.
Trine våknet neste morgen da døren ble låst opp. Det hadde som normalt vært en tung natt på den harde madrassen. I det skarpe lyset kjente hun igjen Tord Gustavsen.
– «Morn, Trine. Kan vi ta en prat?» Hun fikk på seg sko og jakke og fulgte etter Tord inn på hans kontor.
– «Vil du ha klem igjen?» spurte Trine og smilte. Det måtte være lov å spøke litt, en tidlig… hun husket med det samme ikke hvilken dag det var. Men Tord smilte ikke. Svært alvorlig satt han igjen på den andre siden av bordet og stirret på bordplaten.
– «I natt ble Leobald Trygvesen funnet drept. En av våre egne. En god kollega. Han var en av dem som lærte meg om denne byen da jeg flyttet hit.»
– «Det var trist å høre.» Trine kjente akevitten lokke. All denne elendigheten var ikke noe hun behov for. Den trengte å pakkes vekk.
– «Jo. Takk. Drapet virket svært personlig. Noen hadde rispet ‘utro jævel’ over mage og brystet på ham. Resten av mannen var nesten til å kjenne igjen. Han ble funnet i skogen på alteret der han og Rebekka Storstuen giftet seg i sommer. Derfor var vi nede og hentet henne i natt, som du sikkert hørte.» Tord ble stille. Kikket ut vinduet, men det virket ikke som han var ferdig å fortelle, så Trine ventet med å si noe. «Du kan si det gikk litt over styr da hun ble konfrontert med funnet. Prøvde ikke å nekte en gang. Virket stolt av det hun hadde gjort. Og jeg har fått høre du fikk samme behandlingen tidligere på kvelden.»
– «Stemmer. Jeg… fikk en forklaring på hva som fikk henne til å drepe min far.»
– «Beklager at du måtte høre det.»
– «Nei. Jeg valgte det selv. Takket til og med ja til det.»
– «Dessverre er det slikt vi må tåle som en del av jobben, men når det blir noen som du kjenner og har et nært forhold til… vet ikke om du la merke til at Rebekka ikke kom tilbake på glattcella igjen. Men uansett så ble hun kjørt til sykehus i natt.»
– «Hva skjedde?»
– «Siden Rebekka og Leobald er en del av det jeg jobber med for tiden ble jeg ringt opp da han ble funnet.» Han trakk pusten dypt. «Så gikk det litt over styr da jeg skulle være med å forhøre henne. Hun er visst lagt i kunstig koma, men kommer trolig til å overleve.»
– «Å, faen…» Trine kjente hun ble litt glad.
– «Jeg skjønner at du smiler, men det var på ingen måte rett av meg. Selv om det var litt godt.»
– «Men…» Det summet seg for Trine. «Burde du fortelle meg dette? Dette høres ut som noe som burde holdes internt hos dere.»
– «Ja. Det er mange ting som ikke gjøres rett i dag. Det blir vel min tur til å sitte på nabocella til Rebekka, skulle hun en dag bli bra nok til å komme ut fra sykehuset.»
– «Ville det hjelpe på saken din om du hadde bevis for drapet på min far?»
– «Han ble funnet bak Rebekkas hus, på et sted man ikke kommer til uten å først gå gjennom huset. Men vi har ikke beviser på at det var hun som… gjorde det som ble gjort.»
– «Hvis jeg får låne din PC… jeg venter en e-post. Det viste seg at Rebekka hadde en hemmelig videoblogg. Har du hørt om ‘Dei hemmelege hjalperane’?»
– «Tullinger,» brøt det ut av Tord.
– «Det har du nok rett i, men Roar, deres o store leder…» Tord lo. «…ville sende meg kopi av bloggen.» Trine fikk låne PCen og logget inn. Fire e-poster hadde hun fått, alle fra Roar. Hun nølte. Ville ikke åpne dem i frykt for hva hun kunne se. «Kan vi ikke bare gjøre det slik at jeg lar deg være innlogget. Så henter du ned det han har sendt mens jeg finner noe i kantina?»
– «Det kan vi.» Tord fikk stolen sin tilbake. «Men du kan ikke bare gå rundt alene. Siden du hadde med pistol i går kveld kan vi ikke risikere at du bare stikker.» Tord ringte opp en kollega som hentet Trine.
På vei tilbake fra kantina møtte Trine en tilsynelatende morgenfrisk Ella Jacobsen.
– «I all verden, Ella, hva gjør du her?»
– «Der var du jo. Jeg har vært i et lite avhør og mottatt en aldri så liten bot for å ha lånt deg pistolen min. De søkte meg opp på serienummeret. Går det bra med deg i dag?»
– «Nå har jeg fått en god frokost under politieskorte, så det kan ikke bli bedre. Noen ganger er det godt å kunne gi pålegg til politiet også. Lei for det med boten, håper den ikke var stor?»
– «Å, jeg klarer meg. Du kan visst forvente en du også, men ikke noe annet, siden den ikke var avfyrt. Snakkes når du kommer hjem.» Ella smilte lurt, snudde på hælen og gikk ut. Trine ble stående noen sekunder uten å vite hva hun skulle si eller gjøre. Pistolen hadde jo vært avfyrt, hun hadde jo til og med drept en person! Men hun fant det best å holde klokelig kjeft. Være glad og fornøyd for at hun hadde en nabo som henne, hvor enn hun hadde sine forbindelser.
del 8 :: Epilog
Det ble ingen akevitt på Trine da hun kom hjem. Hun følte ingen behov for å drukne noe, aller minst sine sorger. Skorpen på såret som Rebekka lagde da hun drepte faren ble på cella pirket av, men grodde raskt i frisk luft. Hun la merke til at fuglene sang når hun satt på verandaen og trompeten i nabohuset spilte nå fire hele sanger uten å gjøre en eneste feil. I tiden som kom ble Linie sin double cask-akevitt bare tatt fram ved behov, som for eksempel ved høytidsdager eller kongelige markeringer, og også da hun feiret sin fars bursdag. Hun hadde også skaffet seg andre flasker, både av vin og likør. Det hendte til og med at hun delte et glass eller to med enkefru Jacobsen. En kveld delte hun også en tantepose med Roar som takk for hjelpen.
Å spille på sex hadde feilet henne. Det var tøys. Skittentøys. Det skulle hatt sin egen kurv der det kunne legges for å bli renvasket, for å deretter kun tas fram igjen når det virkelig var behov for det. Men trolig var det bare skikkelige menn som kunne forstå meningen av skikkelig skittentøys. Som kunne rettferdiggjøre den. Utnytte den til det beste av dets potensiale. Hun fant et par slike og en av dem så ut til å bli værende.
Rebekka våknet på sykehuset noen uker etter at hun ble lagt inn. Under fortsatt politiovervåkning ble tilstanden stadig bedre i ukene som kom, men legene insisterte på å fortsette å ha henne til behandling og observasjon. Tord hadde visst gjort en grundig jobb.
Det var flere som matet endene i parken, morgenen den 17. juli. I den vakre sommersolen vagget de rundt og spiste seg mette og dovne på alt brødet som dalte rundt de mange menneskebena. Glade og fornøyde lå enkelte og bare duppet i vannet, andre dykket etter gress og småfisk. Menneskene så ut til å være vennlige denne dagen. Men ikke alle. En person gikk i så raskt tempo gjennom mengden at enkelte måtte flakse for å komme seg unna.
En enslig politibil kom kjørende langs veien fra sykehuset mot fengselet. Selv om klimaanlegget stod på fullt var temperaturen vanskelig å få ned. Rebekka satt med håndjern bak gitteret og slet med å tørke svetten. Hun sa ingenting. De to politifolkene var også stille. Bare radioen lagde lyd. Ingen ville høre at ‘we’re all going on a summer holiday’, aller minst mens de var på jobb. På en langstrekke skiftet de kanal, blinket ut til siden og stanset. De så på klokken. Bruce Springsteen sang om en elv. I skogbrynet kunne de se en bevegelse og gikk ut. De tok opp hver sin strips som de strammet i cirka dobbel håndledsstørrelse, fant så fram kniven fra beltet og spratt dem opp. Da personen fra skogbrynet nærmet seg ble bakdøren åpnet og politimennene stilte seg bak bilen. Rebekka kunne nå se hvem som nærmet seg, fikk panikk og ålte seg ut. Hun landet på ansiktet, men var raskt oppe og begynte å løpe. Det gikk bra noen meter, til en kule suste inn i låret hennes. Hun falt og rullet ned i grøften. Hun prøvde å reise seg igjen, hun hylte og bad, men lite setter en så effektiv stopper for menneskelig lidelse som en Tanfoglio Combat Sport. To fulle magasin var ikke nødvendig på denne avstanden. Det var heller ikke supersight-siktet. Det eneste som trengtes var et innbitt krav om hevn.