Jeg samler på stikkord. Ord jeg hører feil, setninger som ikke betyr det de betyr. Noen ganger brukes de med det samme. De fleste har en tendens til å hope seg opp og gir meg muligheten til å komme med en større dump, som her.

Håvard vokste opp sammen med sine foreldre og en yngre bror. Hverdagene bar preg av en far som stadig kastet ting i veggen og et rivjern av en mor. Mest holdt han seg på rommet sitt med sine leker når hverdagen stod på som verst. Likevel var det et hjem han følte seg komfortabel i. Da ble det nesten naturlig at han kom til å gifte seg med et kjærringspett før han fylte 20. Trude hadde vokst opp ute i havgapet og var vant til å snakke i motvind. Håvard likte den ettertrykkelige måten å kommunisere på. Den gjorde hans fru til en fremadstormende dame, som gjorde stadig større suksess i bakeribransjen. Det var til jobben begynte å vises på hennes en gang så magre kropp, og Håvard innrømte at han var overfladisk nok til å ville separere seg. Eller bli prøveskilt, som han lo av over fredagspilsen med kompisene. Hun hadde gjort mer enn å bare stikke tungen bortpå vektskålen. Dersom denne kjærringa falt, ville ikke han være med å reise henne.

Håvard innså raskt at han trivdes i singelsculler, men han var dårlig til å ro (ingen av hans svirebrødre tok ro-referansen, så han valgte å ikke gjenta den). Uansett passet singellivet ham godt, selv om han lurte på om han burde valgt venner med bedre omhu. Enkelte kunne komme lastelig antrukket til felles møtested og ville trolig hatt godt av å stikke tåa ut vinduet for å sjekke vær, føre og sosiale normer. Håvard nevnte det ikke. Det gjorde godt bare å komme bort fra TV, kjøkken, do og seng, som etter separasjonen fra Trude hadde blitt de fire verdenshjørnene.

Han var tidvis bortpå kvinner og helst de med gunstig intelligens. Velfrisert og nyklippet både på hodet og i ansiktet møtte han dem til kaffe med flørte. Der noen senere på kvelden spurte om en dans kunne han love å holde dem fast og stødig, i stedet for å forsøke å imponere med sine danseferdigheter. Det førte mer enn én gang til avkledningsmanøver og en stund med hyrdene, der han ble passe påskrevet. Det var ikke nøye om å bli tatt på senga eller på stua. Han spurte om lov før han tok dem på fersken.

Tiden uten de faste rammene fra et kjærringspett tok på. Selvskading, stump vold med alkohol og sukkervarer førte til større vomføring. Selvmedlidenhet stavet i kalorier. Sjela ble lagt igjen, eventuelt solgt eller avglemt, på nøye utvalgte serveringssteder. Håvard snublet stadig oftere hjem uten kvinnelig følge og med ansiktet ned i en grøft. Han lovte varmekablene på badet en gulvmedalje.

Livet med svirebrødrene endte med en kjønnsavsløringsfest nærmere 40 år for sent. Etter en lang lørdag formiddag med skyldig-juice avslørte Håvard sitt kjønn, akkompagnert av en konfettikanon i storgaten. Under selvransakelsen i glattcellen overbeviste han seg selv, om at skylden lå hos gamle vaner og andre vonde venner. Ryggsnudde svirebrødre var det som møtte ham da han var ute igjen. Håvard kjempet seg ikke tilbake.

Han begynte å høre på visdomsord fra nye bekjentskaper. Som at han ikke trengte å angre sine synder, bare fortsette å lage nye. Kjøttøksen skulle alltid slipes mot høyre. Han begynte å gå med is i magen, kniv langs siden og balltre bak ryggen. Den avsagde øksen fikk han hoderystende beskjed om å la ligge hjemme.

Håvard påtok seg stadig oftere jobber ukritisk. Den siste ble formidlet høyt og tydelig av en av de gamle og erfarne. På vei hjem fra nabobyen med en bag mindre, ble han tvunget til å stikke kjepper i ørene på en rival. I et nærliggende skogholt og med helt feil spade gjemte han bevisene en fot under. Byrdene vokste. På den videre hjemveien ble han forbikjørt. Overrumplet ble Håvard selv ufrivillig sunket i jord. I etterpåklokskapen, litt for sent, innså han å ikke stole på fakta fra en med høreapparat.