En innskytelse, nærmest i panikk, greit da, så drar jeg på festival i år. En forlengelse av feiringen av meg selv, etter å ha avsluttet noen frustrende år. Poff, så var bra nøyaktig fire kinodøgn booket. Bare minus litt soving (helst ikke på kino), spising (minst mulig på kino) og sosialisering (kinosetet er usosialt).

Noe av spenningen før avreise ligger i å bygge opp en god ukeplan. Det ble lagt opp til en idealopplevelse på tre filmer per døgn, noe jeg klarte med litt skjevfordeling. Ingen filmer fant plass på hjemreise-dagen.

Jeg trenger et resultat som er bedre enn min egen hverdag. Å komme hjem med snittpoeng på 6/10 er smertefullt. Klok av skade og kjedsomhet ble både omtaler lest, trailere sett (hvis de fantes) og andres erfaringer knuget til brystet. Av 123 oppsetninger havnet 21 på «jeg vil gjerne se»-lista og 25 på «greit, hvis det ikke er annet tilgjengelig»-lista. Ni fra gjerne-lista og tre fra greit-lista kom til slutt med på ukeplanen.

Og på turen har jeg lyst til å teste ut et fotoprosjekt jeg har hatt ideen til i mange år. Mer om det nederst.

Torsdag 17. oktober

Reisen dit

Bergen møtte meg med alt for lite regn. Hadde de ikke mer å tilby kunne de latt være. Etter å ha sjekket inn på ett magisk rom på Kløverhuset, sjekket jeg inn på nytt der nøkkelkortet ville virke. Heisen luktet India pale ale. Ettermiddagsfilmer kan ikke ses på tom mage, så en pingvin fikk servere meg plukkfisk.

The Outrun

Rona drikker mer enn hva kropp og omgangskrets har godt av. Sterkt alkoholisert flytter hun hjem til familien, fra London til Orkenøyene, til gamle minner hun en gang fly(k)ttet fra, noe som ikke hjelper. Så hun finner- og overvintrer på en av de mindre øyene. Finner tilbake til seg selv, lar kroppen bli sitt eget kontinent. Et storspill av Saoirse Ronan etter roman av Amy Liptrot. Vond å se på, tårevåt over lykkelig slutt. 8/10.

Eno

Røkeriet på Verftet er en svært lite kjærkommen sal å se film i. Lokalet er stort og langt og stolene mange, men med tynne puter. Og lerretet høyere på veggen enn at … vel, jeg liker å sitte høyere. Likevel; Brian Eno! Vi betalte ekstra gode penger for å se denne dokumentaren, spesialklippet for denne festivalen. Eno blandet seg inn i mitt liv da jeg var i tenårene, men jeg har vært dum nok til å ikke se bortenfor ambienten. Denne mannen har hatt mang en finger i diverse artister og band – f.eks. Roxy Music, Bowie, Talking Heads, Coldplay, U2, i tillegg til egne soloprosjekt. Nydelig dokumentar om et langt artistliv, og godt klippet. Heldigvis gitt ut mens han selv enda kan kommentere. 9/10.

Fredag 18. oktober

Magnus Barfot kino har byttet navn til Bergen kino Lux for å hegne om det ekstraordinære. Bedre bilde, bedre lyd, større seter, mer comfort – bedre opplevelser. Det skal vi nå se på.

Antidote

Å være journalist og (tilsynelatende) uredd stå imot Putins regime, er ikke for de veike. Spesielt ikke for de som selv er fra Russland. Det går raskt ut over dem selv eller noen i familien, selv om de har klart å flytte ut av landet. Sterk dokumentar som kulminerer i fangeutvekslingen mellom Russland og vestlige land i august i år, der 26 fanger fikk komme hjem. 8/10.

Super 16

På kulturhuset fikk Rúnar Rúnarsson snakke ut om sin karriere, også om Ljósbrot som han stiller med på årets festival.

Plastic People

Dette er ikke en dokumentar som gir deg godfølelsen. Tema blir stadig mer aktuelt og viktigere – plastikk er overalt og i stadig mindre biter. Den er i naturen og derfor også i menneskene. Vi får den i oss fra mat og drikke, spedbarn får den i mors melk. Den stopper ikke i magesekken, men fortsetter inn i cellene og i hjernen. Den skader viktige kjemiske forbindelser. Produksjonen av plast skal tredobles de nærmeste årene. Dette er ikke et problem som vil gå over snart eller av seg selv. 7/10.

Etter filmen insisterte Frk Schmidt på kjøttkaker.

Skjenket på frk Schmidts vin. Pisset i rommet til herr Schmidt. Bare en film til, så finne sengen.

Strange Darling

Dette er en av filmene fra greit-lista og kanskje den kan holde meg våken en tidlig fredag kveld i et mørkt rom. Skrekk er sjelden min sjanger, men siden den er basert på en sann historie fra virkeligheten går den sikkert an. Og heldigvis kunne sidemannen sette stemningen med knekkebrød. Under hele filmen. Vel vel: Kvinne og mann møtes for hyggelig stund. Ting sklir ut og dop og våpen blir involvert. Spoiler: roller snus på hodet. Svært få av de som introduseres tidlig overlever. 7/10.

|: Bare én whiskey til, så finne sengen :|

Lørdag 19. oktober

Soundtrack to a Coup d’Etat

Å tørre å klokke inn en musikkdokumentar på 2,5 timer bør dette være en fengende historie.

1960. Kongo fikk kjempe hardt for å befri seg fra sine belgiske koloniherrer. Noe som fikk USA til å steile i frykten for å miste tilgang på plutonium. Ev. frykte mer at Sovjet skulle slå kloa i den. Ingen kan lage plott som CIA, så tiden etter frigjøringen var «veldig turbulent», både I Kongo, på FNs talerstol og blant svarte i gatene i USA. Malcolm X og jazzartister er blant de som står på barrikadene. 7/10.

Og så er det heldigvis bare 15 minutter mellom dagens to første filmer.

Tax Wars

Det påståes at alle har – eller får – bedre liv av å betale sin rettferdige andel skatt. Men ikke alle som tjener gode penger har lyst til å bidra. Eksempelvis store, multinasjonale selskaper som bruker dårlige unnskyldninger for å betale minst mulig. Helst null. Heldigvis har de siste årene kommet med en minimumsskatt i Europa på 15 %. Fortsatt svært lite, men mye mer enn null. Jeg savnet å høre fra den andre siden, fra selskapene, deres advokater eller -skattejurister. 6/10.

Talent fra vest

Det gror godt i yngre garde. Ti korte på to timer. 7/10.

Etter filmen fikk jeg med andre omgang der Glimt tapte 0-0 mot Tromsø.

The Shrouds

David Cronenberg er et ofte repetert navn i filmverden. The Shrouds har pådratt seg godt under 6 (av 10) på IMDb. Selv om tema er gjennomførbart, om enn lettere groteskt og eksperimentelt, var jeg villig til å møte opp under sterk tvil. Kan umulig være sååå dårlig? Vel. Filmen går fryktelig fort fram, tar seg ikke tid til å smyge inn med tema eller ideologi. Her, se på skjermen min avdøde kjære råtne i sin grav minutt for minutt. Oi, noen har neste dag ødelagt gravstedet, må være et statlig angrep fra enten Kina eller (gud forby) Ungarn. Halveis måtte jeg på do og brydde meg ikke om å komme tilbake. 6/10.

Søndag 20. oktober

Vær- og vindmeldingen for morgendagen gjør meg allerede skeptisk til om jeg kommer hjem.

The Sparrow in the Chimney

Marcus skal feire bursdag og har kommet til barndomshjemmet, der hans søster Karen nå bor. Far er for lengst død, under uklare omstendigheter. Mor er nylig gått bort (virker det som). Med huset fullt av voksne og barn dukes det til feiring. Men under overflaten koker en tydelig giftig atmosfære, drevet Karen og en vond morsarv. Merkelig film som gir masse rom til tolkning, spesielt siste kvarte filmen. 7/10.

Pingvinen hadde etterpå gravet opp en blåkveite, såpass at mann kunne få seg lunsj.

Thelma

Det er vanskelig og (noen ganger) vondt nok å bli gammel, skal man ikke samtidig være lett å lure til å gi fra seg penger. Thelma, 93, blir ringt opp av en som later til å være barnebarnet. Han er i desperat nød for penger og mormor stiller selvsagt opp i panikken. Bare at nei. Dermed tar mormor saken i egne hender (og vennens scooter) og starter jakten på bakmennene. Tidvis morsom, litt trist, litt vond, mest «ta vare på dine eldre». 7/10.

Godt besøkt film, kanskje fordi det er en enkel historie som på omtalen alene er lett å like. Det var på forhånd oppfordret at godt voksne kunne ha moro av denne. Aktuell i tiden osv.

Fine Frk Schmidt kunne etterpå servere hjortegryte. Selv om det var søndag kom den med en Cuvée Dissenay Pinot Noir 2023.

Endelig viser Bergen gamle kunster og et regn en uten paraply er totalt uforberedt på. Kanskje for å markere ettermiddagens brannseier 2-1 mot Rosenborg.

My Favourite Cake

Til festivalen jakter jeg på fengende, gode historier. Samme hvor de kommer fra, hva de handler om, om de hører hjemme i festivalens program for eksempelvis klima, arkitektur, musikkdokumentar, skeiv propaganda, eller internasjonal fiksjon. Gi meg gjerne noe ekstraordinært som sparker med venstrefoten. Iransk romantisk komedie er sjelden vare. Så derfor.

Mahin er 70 og har vært enke i 30 år. Barna har for lengst flyttet til Europa. Hun bor alene, men har besøk av naboer og venninner. Inspirert av venninnepraten over matbordet, tar hun mot til seg og setter i gang mannfolkjakt. Valget faller på den jevnaldrende taxisjåføren Faramarz. De får en meget hyggelig kveld hjemme hos henne med mat, dans og vin. Føkk moralpolitiet. Bare for å spoile slutten dør han i det stille når det gjenstår ti minutter av filmen, og hun gravlegger ham i hagen. Dette kunne ellers vært en svært morsom og rørende historie med lykkelig slutt. 7/10.

Kontroversiell nok i massevis i Iran, til at moralpolitiet for lengst har besøkt filmskaperne og forsøkt å konfiskere filmen. Andelen iranere i salen var uvanlig – men totalt ventet – høy. De fikk ledd høylytt, sukket, sunget og klappet an mass. De siste ti minuttene var knappnålsstille.

Oversetteren skulle hatt seg et spark, siden ‘left’ konsekvent ble erstattet med ‘center’ gjennom hele filmen. My kids center for Europe … 🙄

Mandag 21. oktober

Reisen hjem

Tar med meg nesten 7,2/10 i snitt, og sier meg godt fornøyd. 4,3 på en mer folkelig terning.

Gjør sterk kuling, storm og orkankast at hjemreisen går fortere enn de 4 timer og 15 minutter den er ment å ta?

Avreise Flesland 13.50 14.15, ankomst Værnes 14.50 15.17. Avreise Værnes 17.15 19.00, ankomst Brønnøysund 18.00 19.42. De prøvde å booke meg om til et fly nærmere kl 22, men bommet.

Fotoprosjekt

I korthet; arbeidstittelen er «looking back» og konseptet er ingen bilder av ansikt. Det har vært hele planen, mer enn det har jeg aldri fundert på. Hva som ellers skal være kuriosum får komme med erfaringen. Under er et par prøveskudd fra turen.