1) Klokken 1.38, natt til langfredag.

– Du har så fin en aura.
– Takk, men vi er her for å undersøke oppringingen vi fikk om slossing. Kjenner du til den?
– Du er politi?
– Om ikke uniformen røpte meg; ja. Var du her da det skjedde, Elisabeth?
– Ikke skikkelig.

Det var allerede alt for sent og betjent Jim Bird kjente på en gryende mangel på tålmodighet.

– Du var ikke skikkelig her? Var du utenfor og ikke inne på festen?
– Jeg var her. Fysisk, altså. Inne på TV-stuen. Men det var ikke så viktig det som skjedde der inne. I naborommet.
– Så du var klar over det som skjedde? Hva hørte du?
– Det var noe roping. Det er så mye av det i verden.
– Men du hørte hva de ropte om?
– Det er bare så lite viktig i den store sammenhengen. Jeg hørte ikke etter.
– Sa de andre noe til deg etterpå?
– Bare noe om at de ikke hadde sett snurten av Lillemor. Jeg hadde heller ikke sett henne. Jeg vet ikke hvor hun var, så jeg kunne ikke si noe. Jeg trodde hun var her. Tuppen var visst sint for noe.
– Tuppen? Og Lillemor heter egentlig?
– Anniken. Lillemor.
– Og Tuppen?
– Marianne? Hun heter Marianne.
– Hva var mer viktig?
– Hva mener du?
– Du sa du hadde noe viktigere å følge med på mens kranglingen pågikk.
– Å. Ja, den lille matbutikken som er den eneste i byen holder på å gå konkurs, fordi de har kjøpt inn mange stabler BlueWhite lemon juice med jordbær, som alle hater. Jason har nettopp fridd til Alexandra, selv om begge egentlig er forelsket i Chad. Alex har nettopp fått innvilget tre år på skole i Italia, men tør ikke si det, ikke en gang til sine foreldre. Chads mor er gravid igjen, men vet det ikke enda, så det er skummelt at hun drikker så mye. Thereas hund, Possum, hater de rosa sokkene med mønster hun insisterer på at den må gå med. Og Theresa tvinger også sjefen sin til å gå med rosa slips, ellers nekter hun å ligge med ham, selv om hun har klamydia.

Jim Bird gav opp å notere.

– Siste episode?
– Ja. I sesong sju, jeg har binget alt på to uker. Jeg er så sinnsykt spent på sesong åtte!

 

2) Tuppen fikk tatt seg en dusj, selv om det var vondt.

Lillemor hadde natten før fått et godt tak i tommeltotten til Tuppen. Den hadde fått seg et kakk og en strekk, og blitt blå, kanskje bristet eller knekt. Tuppen ville bruke dagen til å se det an, ellers ble det en tur til legevakten. Selv stavret hun seg arg hjem med Lillemors hårtotter i neven. Det var ikke første gang de var i tottene på hverandre, men denne gangen kjentes det. Det var noe annet enn da de var små, da filleting skilte dem i skolegården og de fant sammen igjen dagen etter.

Hvordan kunne Lillemor tillate at noen fikk se snurten av henne? Greit nok, de var så godt som voksne mennesker. Tuppen gremtes stadig mer jo oftere hun tenkte på det. Og Snuppen av alle. For det måtte vær ham. Lillemor burde passe bedre på! Tuppen innrømmet for seg selv at hun også kunne ha vært mer tilgjengelig og aktsom for sin kjæreste venninne, men hun var jo ingen superkvinne som kunne være til stede overalt til enhver tid. Samtidig hadde hun selv, ufrivillig, fått kjenne på Snuppens framstøt. Snuppeluppen, som alltid var ute etter mer enn bare å se på jentene, mer enn å bare være venner, mer enn å komplimenter at «så vakker du er» og «takk, den shortsen gjorde alt for meg i dag» og «wow, i natt kan jeg sove godt!».

Men hva kunne hun gjøre? Hva kunne noen av dem gjøre? Gjemme seg, liksom? Snurt var snurt og sett var sett.

Ingen virkelig skade var vel egentlig skjedd. Tuppen innså det. Lillemor måtte godta at Tuppen hadde overreagert og nå angret seg. Som så mange ganger før. Hun sippet på den store tekoppen og stirret ut vinduet uten å se på noe. Bare én ting var sikkert: Snuppen måtte få svi.

 

3) Fittetryne!

Faen ta, Tuppen! Og føkkings Snuppen! Lillemor dro luen lengre ned selv om hun var alene og ingen kunne se den hårløse flekken i bakhodet.

Å gå fra kjekling til fysiske skader var førstegangsopplevelse for dem begge. Selvsagt angret Lillemor. Det ene hadde tatt det andre. Ett glass vin for mye og snurten hadde blitt synlig for hvem som helst. Hadde bare Tuppen kommet tidligere på festen. Men Lillemor kunne ikke klandre henne. Lillemor visste også at Tuppen visste. Såpass samkjørte var de etter et helt liv med små krangler og stort vennskap. Hun skulle passet bedre på selv. Spesielt når hun visste Snuppen var i nærheten. Tuppen hadde bare passet på, på sitt vis. Hun kunne gjort det uten å rive ut hårtotter. Og Lillemor, innså hun, kunne svart uten å knekke tommeltotten hennes. Denne gangen krevde det konsekvenser. Snuppen måtte få svi.

 

4) Snuppen

Eller André som moren kalte ham, fikk ikke sove. Ingen nektet ham, han fikk det bare ikke til. Eneste han tenkte på var å ha sett snurten av Lillemor. Nå ville han se den igjen og aller helst mer.

Han øynet ønskedrøm i oppfyllelse da Lillemor ringte og ville møte ham på kjellerlemmen i deres gård.

 

5) Lenge så han mørk ut.

Første gang Lillemor fikk Snuppen til å skli på kjellerlemmen kjente han en viss sitring i mellomgulvet. De neste gangene, da hun lot ham skli alene, fikk han bare stadig mer flis i rumpa. Eller lot, han hadde ingen valg. Både Lillemor og Tuppen hadde satt styggøynene i ham, så han turte ikke annet. Han så hvordan de røk i tottene på hverandre kvelden før og ble skremt. Og samtidig imponert. Han ville gjøre som han fikk beskjed om, skulle han se snurten av noen igjen.

Da de etterpå tvang ham opp i treet begynte han å få anelser om noe foruroligende. Ikke nødvendigvis for å få mer flis, de tvang ham høyere til han kjente grenene svaiet. Da han endelig ramlet ned lo de av ham, for han knakk ingenting, fikk bare slått pusten ut av seg. Ikke fikk han se snurten av noen heller, verken oppe fra treet, eller på rygg nede på bakken.

Da de slet ham ned under kjellerlemmen fikk han ikke se noenting, til dagen han gav opp å puste.