En / No

Han hadde helst sett at døden var ingenting, ikke noen ting, bare null, et mørke der verden eksisterte uten ham og hans bevissthet. Å sjelelig flyte som en energistrøm i et dunkelt og lydtomt landskap, etterlatt i en mørk bjørkeskog var ikke den døden Hendrick hadde sett for seg. Å finne hjem ville bli problematisk. Der han fløt rundt følte han seg som vrakgods som drev uten mening, langt fra land.

Det var til han stille og, for sjåføren, umerkelig ble dratt inn i et passerende baksete.

Etter som baksetet nærmet seg kjente trakter, vokste verden tilbake i ham. Utenfor vinduene grodde skiftende hus og folk, lyder og lukter ble stadig mer tydelig.

Følelsen av kroppens tyngdekraft mot skinnsetet økte til gamle proporsjoner.

Ufrivillig haiket han tilbake til en virkelighet og et liv som insisterte på hans tilstedeværelse.

Både Hendrick og verden var tilbake for fullt.

Sjåførens hardt oppspilte øyne i bakspeilet konkurrerte mot foten på bremsen. Hendrick takket forsiktig for skyssen, åpnet døren og steg ut. Bilen kjørte rolig videre og forsvant.

Et par timer ut i feiringen hadde Hendrick og glass nummer fire med Glenfiddich havnet på bord med Marita, en dame fra Svolvær som ikke visste bedre. Det var det hun sa selv, etter å ha seilt alene ned til Oslo og nå var på vei hjem igjen. Hun snakket mye og om alt. Strikking i vindstilla, vått tøy, de tullete folkene i Arendal, å være for sen for noe i Bergen. Hendrick slet med å følge med i samtalen, men hun hadde i hvert fall tenkt seg om flere ganger hadde hun visst hva turen egentlig innebar. Og gjort turen på nytt, med erfaringer i bagasjen. De tok turen videre, hjem til Hendrick.

Hendrick kjente på en forvirring rundt tidsfølelsen, det kunne dreie seg om noen dager. Eller var det timer siden hun gikk? Hva var det hun het igjen? Han hørte ivrig mumling og plastposer som ble åpnet, fylt og pakket ned. Var de i boden? På badet? En gutt i hvit kjeledress som kanskje fortsatt gikk i åttende klasse, stakk kroppen inn på kjøkkenet og klappet følelseskaldt skulderen til den uniformerte politimannen, som passet på at Hendrick holdt seg rolig på kjøkkenstolen. Marita var det. Dette var andre gang for dagen politiet var på besøk og denne gangen fant de visst noe.

Bjørn Andreas (kall meg B.A.) med den strenge uniformen og de myke øynene spurte når Henrick sist innbefattet seg med gås. Hendrick tenkte seg tilsynelatende om, kanskje litt for lenge, men husket ikke og landet på aldri. Aldri burde være lett å huske uten å nøle, kontret den korsarmede politimannen. Hendrick insisterte på at hans liv ikke favnet om gjess. De driter for mye, som hunder. Hva skjøt du sist, spurte politimannen. Aldri skutt, innrømte Hendrick. Aldri. Om universet til slutt trekker seg sammen til en brennhet ball, begynte Bjørn Andreas, eller vider seg ut og fryser til, er utfallet uansett uunngåelig – menneskeheten vil dø. Det er derfor meningsløst av deg å ikke innrømme noe. Det er vel da i så fall like meningsløst av meg å innrømme noe i det hele tatt, siden vi alle skal dø snart likevel, kontret Hendrick. Snart er å ta i, sa politimannen. Hendrick heiste på skuldrene. Men så er det vel alt det meningsløse som gir livet mening.

Da Hendrick igjen var alene luftet han ut lukten.

Når var det hun gikk? Var ikke meningen med en razzia å fengsle den som besitter forbudsvarer? Når ble rutinen å lete, finne, holde kjeft om det og dra? Hadde hun, Marita, lagt igjen noe og selv tipset politiet? Men en gås? Eller fem fjær? Han ville bli konfrontert. Esken i skapet på soverommet med hårbånd og scrunchies han hadde funnet og samlet gjennom årene, var der fremdeles. De la opp til en idiotbingo der bare de selv kjente alle triksene og kom til å vinne. Historien stod på et platt underlag.

Kunne ikke være lenge før de kom at hun gikk. Han var knapt våken. De holdt rundt hverandre i sengen. Nykokte egg hvilte i kaldt vann og hun skjenken i kaffe, men måtte rekke sørøsten. Dette kunne ikke være offisielt politiarbeid. Idiotbingo.

B.A. Reksten var bitter. Hele saken hadde kommet ut av kontroll. Hans ry som høyt betrodd polititjenestemann var i risiko. Hva enn denne Marita hadde forsøkt å bidra med, hadde bare gjort alt værre, ikke minst etter å ha blandet inn denne Hendrick. Mengden dødvekt av løse tråder forsinket hele prosessen. Det eneste B.A. ville nå var å banke dem ned til et håndterlig nivå. Blant annet måtte Hendrick dø. Dessuten var girstangen klissete.

Hendrick var ikke helt ukjent med å sitte i en bil med hodet tildekket, men det var første gang han samtidig var redd. Det virket veldig offisielt og ekte da B.A. var på døren med papirer og håndjern. Naboene virket overbevist og skulte stygt og holdt seg unna, mens Hendrick på ingen måte hang med. De to i stemmeskiftet på hver side av ham i baksetet snakket stille ivrig om morgendagens matteinnlevering, til B.A. bad dem holde kjeft. Dette kunne ikke være offisielt politiarbeid. Hendrick merket på humpingen at de hadde forlatt asfalten og hjertet hamret litt ekstra når tankene raste tilbake et par dager tidligere. Han ble smertelig klar over skog da de uvørent dro ham ut av bilen og røsket av hetta.

Omringet stod Hendrick utenfor bilen uten at noen sa noe. Bladene på bjørketrærne blafret. B.A. hvilte hånden på pistolskjeftet i beltet. Hvor er Marita? Sørøst, svare Hendrik perplekst. Vind fra sørøst, hun seiler nordover, sa hun. Kaffen var ferdig, jeg vet ikke. Hvorfor hadde du en kniv med blå flekker skjult i boden? Blodflekker? Jeg har ikke … kniv? Blå flekker, påstod B.A. Blå. Fargen blå. Ikke blod. Og hvorfor fant vi .308 kaliber løsammunisjon hjemme hos deg? Fordi … jeg vet ikke, insisterte Hendrick. Fordi du hadde lyst? En knyttet neve landet på hans venstre kinnben slik at han deiste inn i bilen og falt sammen. Guttene kniste.

Vet du hvem Marita er, spurte B.A. da Hendrick igjen var oppreist. Hun er ei jeg møtte i går da jeg feiret med Glen. Hvis det var i går. Glen, kommenterte det ene kvisetrynet. Enda en vi må ta oss av. Glenfiddich, korrigerte Hendrick. Whisky. Jeg møtte Marita på byen og hun ble med meg hjem. Men ta dere gjerne av Glen likevel, han har ikke noe godt med seg uansett. Hun fortalte meg, sa B.A., at dere kunne hjelpe meg i min beskjeftigelse, men at du måtte rydde opp i gåsejakten først. Det er ikke jaktsesong på enda tre måneder. Så hun jobber i politiet, spurte Hendrick. Nei, svarte B.A. Jeg tror heller dere lurer meg opp i stry.

Hva skjer i Stryn, spurte Hendrick, etter å ha tenkt ekstra om, i en plutselig følelse av modighet, før alt igjen ble svart.

Til lyden av harde spadetak våknet Hendrick ved roten av en bjørk. På rygg lå han, men fløt ikke i et dunkelt og lydtumt landskap. Enda, innså han. Innså hva som ventet. Historien gjentok seg. Kan jeg få pisse? Piss i vei, svarte han som hadde tatt pause fra gravingen. B.A. var ikke å se. Så hjelp meg opp. Han hjalp Hendrick opp. De passet på mens han lente seg inntil et tre, åpnet smekken og begynte å tisse. Hva faen, ikke se på! Homo eller? De snudde seg troskyldig vekk. Hendrick sprang. Løp. Levde. Skrapet seg opp på flere steder enn han brydde seg, men levde fremdeles. Løp videre. Hørte stemmene løpe etter. Falt. Reiste seg og løp videre. Lukket smekken. Ble lyst opp av deres lommelykter, nektet å stoppe. Løp. Løp. Løp. Til stemmene for lengst ble stille bak ham, ekkoene blant trærne døde ut. Det ble mørkt og han sakket på.

Et rolig hvitt lysblink. Et til. Hendrick huket seg ned. De stoppet ikke, men var for kraftige til å være fra lommelykter. Rytmisk ble trærne flerret av et gjennomtrengende lys som sveipet lydløst gjennom skogen. Sakte. Igjen. Og igjen.

Et fyrtårn. Selvsagt, tenkte Hendrick. Han stod på stien og kikket opp mot tårnet med det roterende hvite lyset. Det var jo mørkt og en tid da fyrtårn skal være et signal om riktig lei. Han var bare uvant med plasseringen midt i en skog. Det blunket sakte, inviterende. Framfoten var knapt i bevegelse før han fikk en pistolmunning presset mot bakhodet. Hei, Tobias, opp i tårnet og sjekke været? Hendrick rakk ikke å svare. Any famous last words? Lyset fra fyrtårnet virket ekstra intenst da det sveipte over dem igjen. Hendrick krummet nakken mot pistolmunningen. Sisten, sa han og tok armen bak, for å få det overstått. Armen famlet og traff ingen å gi den til.

Det var stille i mørket. Nytt lys sveipte over skogen. Hendrick kastet et glimt uten å se noe som rørte seg. Snudde seg helt rundt og var alene. Flink bisk, visket han mot fyrtårnet. Ruslet tilbake mot bilen. Lysene fulgte ham hele veien.

Han hørte bilen lenge før han så den. Egentlig var det ungdommene han hørte. Eller musikken de hadde på full guffe mens de satt i hvert sitt framsete og sveipet på mobilene. Hendrick fant seg til rette midt i baksetet. Musikken ble skrudd ned såpass at han hørte ene ungdommen spørre om alt gikk bra, sjef? Gikk fint, bare kjør, svarte Hendrick. De i framsetene kvapp til, men bilen ble snart startet, snudde og de var på vei tilbake.

Etter som baksetet nærmet seg kjente trakter, svinnet verden rundt ham.

Utenfor vinduene visnet hus og folk. Lyder og lukter ble stadig mer utydelig.

Følelsen av kroppens tyngdekraft mot baksetet ble stadig lettere.

Snart var hans rolle i verden ikke noen ting, bare null.

Den eksisterte uten ham og hans bevissthet.

~——~—‐–~——~

Det regnet på Torunn selv om solen skinte. Det hadde lenge vært uvær mellom dem, men han, Bjørn Andreas, prøvde i hvert fall. Fånyttes holdt han saftisene mens hun festet setebeltet. Vennlig overtok hun isene mens han startet bilen. Mer enn gjerne lot hun den ene smelte over girstangen. Beklager.

De møttes som barn, hun som tannløs jente på en boks leverpostei, Bjørn Andreas som en superglisende lanounge med hodet fullt av skum. Ukjent, navnløs berømmelse, for evig skøyet med av de nære, de som visste. Det måtte bli dem og ble det. Det kunne ikke ende bra, og det tok henne 17 år å bli lei av at Bjørn Andreas fortsatt hadde hodet fullt av skum.

Det eneste Torunn ville nå var å finne en øde øy med to kanoner, så hun kunne få være i fred og skyte gås.