Virkeligheten endret seg fem år tidligere. Hun var som snytt ut av nesen på sin mor, selv om det trolig var en annen kroppsåpning hun var snytt ut fra. Plassert der noen måneder tidligere av han som nettopp hadde latt barnevakten ta seg til rette. Formanet henne om å bruke Netflix for det den var verd og tømme brusflasken og skålene med potetgull og smågodt, mens de voksne slo seg løs på et av byens jazzhull. Den nå fem år gamle engelen pustet med lukkede øyne, jevnt og rolig under dynen, med døren på gløtt.

Englevakten må ha duppet for hun våket av sang. Femåringen satt ved siden av og sparket lykkelig og rytmisk med de små føttene i den store sofaen, og sang med til Youtube og Baby Shark. Brun rundt munnen jublet hun «du-du-du-du-du-du» så potetgullbitene frøste. I hver hånd holdt hun det den nyvåknede måtte studere seg frem til – to flak salt og pepper potetgull og mellom dem klint nugatti sammen med en skive syltet jalapeño. Den lille rakk så vidt å stappe de små fingrene inn i munnen før hun sittedansende triumferte «Daddy shark du-du-du-du-du-du!». Da hun oppdaget at barnevakten endelig deltok kjørte hun den gjenværende potetgull-hånden inn i munnen hennes, mens hun storøyd stirret på henne full av forventning. Den innleide beskytteren tygget med et skeptisk ansikt. Den lille lo og pekte hysterisk og klarte knapt å hikste frem «grandma shark». Du-du-ene forsvant i latterkramper. Englevakten himlet med øynene. Hvorfor var dette det beste hun hadde smakt?