Har kommet ut av tellingen hvor i rekken årets festival havner, må være i hvert fall tiende. Syvende etter at jeg flyttet fra byen. I år var det 120 filmer + flere never kortfilmer å velge blant. 18 av dem havnet på topp ønskeliste, 20 på OK-lista. 11 av topplista kom med og tre fra OK-lista, for å fylle de fire dagene jeg har satt av til festivalen. Ni dokumentarer, fem spillefilmer. Og en tur på Den Nasjonale Scene for å se Bowie.
Spenningen ligger oftest i om jeg treffer basert på festivalomtale, trailer og andres synsing på IMDb. Litt for ofte havner terningsnittet på fire. Ikke dårlig, men setter mer pris på høyere. Uansett fint med en bytur, en kjærkommen avveksling i et år som gjerne kunne utviklet seg annerledes.
Torsdag
Etter å ha blitt skremt opp kvart på seks av DumDum Boys og «God morgen, Satan», ruslet jeg under gatelysene til flyplassen. Tidvis duskregn. Begge fly i skarp rute, gudene så langt på min side. Etter å ha funnet meg dårlig til rette i jetflyet til Bergen, kjente en av gudene min brennende mistrivsel og såre knær. De ordnet ledig plass ved nødutgangen, så da widerøevertinnen før avgang tilbydde meg nytt sete, fikk hun et tydelig svar. Hurra for benplass. I byen litt før halv 11, første film kl 11.
Carbon – The Unauthorised Biography. Karbon – vår kjære lille utro venn. Binder seg til mange av de andre grunnstoffene. Finnes- og trives i alt levende, både planter og dyr. Gir du den fra deg (hvis du dør eller brenner opp) finner den raskt en annen. Ute i det fri en tendens til å skape trøbbel for klimaet. Takke for alt og fysj og phøy! Terningkast: ev svak femmer.
Hardt å gå rett av bybanen etter litt for kort natt og rett på kino. Duppet bare så vidt.
Etter filmen; tidlig middag med torsk fra Nord-Norge hos Egon.
The Happy Worker. Det ble under andre verdenskrig laget en sabotasje-manual av OSS (forløperen til CIA) for hvordan ta fra fienden motet. Denne manualen er i fullt bruk i dag og sågar utvidet. En ikke veldig fengende dokumentar om hvordan arbeidsdagen kan forstyrres av unødvendige møter, sjefer i mange ledd å måtte forholde seg til, e-poster og andre forstyrrelser. De mest forstyrrende scenene var toåringer kledd opp som kontorrotter, plassert i barnestol i avlukker og fratatt alt som en gang var moro. Ville satt pris på mer dypdykk i bakhistorien til manualen. Terningkast: en slapp firer.
Brainwashed: sex-camera-power. Subjekt og objekt. Mannen ser på kvinnen. I filmverden har kvinnen til alle tider vært objektifisert, noe stadig flere blir kjempelei av. De har nå laget en dokumentar som dokumenterer det de har gravd seg frem til i filmarkivene. Seere som verken tåler kvinnehud eller kvinnekamp, bør ikke se denne filmen. Terningkast: en fatal femme.
Lazarus. Før David Bowie takket for seg skrev han dette teaterstykket, sammen med Enda Walsh. Det fortsetter der filmen «The man who fell to earth» slapp og 18 av sangene hans blir med oss gjennom handlingen. Jeg har aldri hatt hang til å se på mann i truse som drikker gin og sliter med gamle minner i 100 minutter, så det hjelper at han er god til å synge. For de av oss som satt bakerst på de billigste setene var det en god løsning at forestillingen primært foregikk live på skjerm som dekket hele scenen. Da de etter hvert åpnet for sceneopptreden digget jeg hvordan de løste det. Terningkast: en solid femmer.
Jeg har trolig ingen dekning for følgende påstand, etter å ha observert hva som ramler innom en kinosal: BIFF lokker ut alle, også de som ikke er faste kinogjengere. På lik linje (slår det meg) med de som bruker den digitale dingsen sin en gang i året (når skattemeldingen kommer). Takk for i dag.
Fredag
Endelig kino i en kinosal! De tre filmene i går var i mer eller mindre ukomfortable møbler på studenterkvarteret og Verftet. Hurra for gode og myke seter.
Klondike. Dette var en av OK-filmene, noe å se siden jeg ikke hadde noe bedre. Viste seg å være den sterkeste så langt. 2014. Irka er gravid i syvende måned og bor sammen med ektemannen Tolik på den ukrainske landsbygda. Invasjonen fra Russland har nettopp begynt og separatistnaboen har klart å lage et stort hull i husveggen deres. Så faller et nedskutt fly på vei fra Nederland til Malaysia ned bortenfor huset. Tolik vil ha henne på sykehus og bort fra krigen. Irka vil ha huset i stand og et mest normalt liv. Lange, dvelende scener som tviholder og tvinger deg til å ta inn grusomhetene gjør at filmen setter harde spor. Terningkast: en sterk femmer.
Mellom dagens første to filmer hadde jeg fire og en halv time å slå ihjel. Og fritid er kjærkommen i en ellers tilnærmet travel festivaltid. Å slippe stress, å løpe mellom filmene (det kommer likevel senere i kveld). Og timen før neste film hadde jeg selskap av Ella Marie Hætta Isaksen, i samtale med NRK, om «RAHČAN – Ellas opprør», som jeg ser på søndag.
The Killing of a Journalist. Drap på journalister er et økende problem og et gigantisk angrep på ytringsfriheten. «Killing of a journalist» handler om drapet på Jan Kuciak og hans forlovede, som lenge skapte svære demonstrasjoner i Slovakia. Rettssaken tok et par år å få i stand og denne dokumentaren følger prosessen frem til den, gjennom intervjuer, politiopptak og nyhetsklipp. Bakmannen blir fra starten identifisert og indisier og bevis stablet oppå hverandre. Til det kjedsommelige. Hvor enn tragisk historien er kunne den vært mer effektivt fortalt. Terningkast: en slags firer.
I god tradisjon tok jeg med tørrfisk fra Nord-Norge til Bergen. Som den store pysen jeg er turte jeg ikke åpne den på kinoen og ventet til jeg var utenfor. God turmat til rolig rusling på gatestein.
The Banshees of Inisherin. Jeg er tapt for ord for hva jeg synes om denne filmen. Kjempeirsk, morsom, trist og rar. Som en del annet Colin Farrell har vært med på (se «Lobster»!). To venner på øya Inisherin er plutselig en dag ikke venner mer. Colm har uforklarlig bare bestemt seg og klar til å gå til ekstreme lengder for å holde det slik. Terningkast: en merkelig femmer.
Inisherin var totalt utsolgt og dermed utsatt 15 minutter, for at publikum skulle klare å innfinne seg. Dermed kikket jeg mot slutten ekstra mye på klokken, siden det skulle være ti minutter mellom dagens to siste filmer. Lykken skulle ha det til at Inisherin var litt kortere enn oppsatt, og at regissøren (antar jeg) til neste film var på besøk, sa noen velvalgte ord og holdt den tilbake til jeg kom.
The pez outlaw. Hva gjør man ikke for å skape sin egen lykke og tjene til livets opphold, for seg selv og sin familie. Steve Glew oppdaget på tidlig 90-tallet at pez-dispenserer kunne skape furore og selges for både tusenvis- og titusenvis av kroner til samlere. Hint om dispensere som bare morselskapet lagde og USA ikke importerte pekte raskt mot turer til Øst-Europa. Et avglemt hull i det amerikanske pez-patentet lot Steve importere som han ville. I starten. For han ble raskt grådig uglesett. Dette er en god historie om galskap og vanvidd. Og om enkelte mennesker med litt for god råd. Terningkast: en søt femmer.
Lørdag
Tempomessig den mest behagelige dagen, med et par timer mellom filmene. Tid til å ta inn mat og et Bergen i finvær. Også en lang film («Decision to leave»), så det fikk holde med tre filmer.
De Humani Corporis Fabrica. Festivalsjefen kom inn med en advarsel før visning og sa denne ikke var for sarte sjeler. Han virket samtidig litt skuffet og overrasket over mangelen på medisinstudenter. Og vi fikk det vi betalte for. Kroppen og legevitenskapen kan være brutal, og nå har jeg vært med på hjernekirurgi, keisersnitt, undersøkelse av morkake, flere kikkhulloperasjoner, legedialogen du ellers aldri får høre, kreftdiagnose under mikroskop, rablingen blant beboere på dementavdelingen og stelling av lik. Og en liten fest på slutten. Fransker kan dette med å lage uortodokse filmer. En formiddag med utfordrende bilder og lyder. Trond-Viggo Torgersen tapte denne kampen. Terningkast: en småkvalm og interessant femmer.
Decision to Leave. Å nei, den sørkoreanske krimen var nesten en halvtime kortere enn jeg først hadde notert meg! skrev han ironisk, siden filmen sluttet å gi mening. En politidetektiv etterforsker dødsfallet til en klatrer. Enken virker ikke særlig sørgmodig. Var det ulykke eller ikke? Drepte hun ham? Og hva er egentlig hennes forhold til etterforskeren? Jeg fryktet før filmen mye lesing og tidvis trøtte øyne og fikk rett. Muligheten for å ha gått glipp av en nøkkelscene er relativt godt tilstede. Terningkast: en intetsigende firer.
The menu. Leste omtalen og interessen ble vekket. Så traileren og ble sikker. Spekket med filmstjerner (uten at det nødvendigvis betyr kvalitet) og et rimelig interessant plott ble dette en må se-film. Med voldemort som kjøkkensjef burde alle være en smule skeptisk. Når menyen overraskende består av detaljer fra ditt liv kunne du bli beæret, eller, helst, rygge unna hvis du er usikker på om du er på godfot med chefen. Terningkast: en smakfull sekser.
Søndag
Children of the Mist. Regntåke i Bergen i dag, ellers ingen sammenlikning til dagens første film. Kidnapping er her strengt regulert, til og med ulovlig. I motsetning til hos hmong-folket i de vietnamesiske fjellene. Ved nyttår er det fritt fram for guttene å ta med seg drømmedama hjem. Aldersgrense ingen hindring. Begge er tross alt allerede 14. Neida, skal ikke stjele deg, men vi får se hva vi finner ut i morgen. Heldigvis har jenta noe hun skulle ha sagt etter en natt med kyss, klapp eller klem, det spørs bare om det blir tatt hensyn til. Foreldrene på begge sider blir også ivrig med i drøftelsene. Guttens er lysten på at minstemann endelig skal få fast følge, jentas mor redd for å selv måtte mate dyrene i stedet for å kunne drikke seg full. Det er i det hele tatt mye drikking i landsbyen, barna må da også enten skåle for å godta å bli gift eller slå opp. Overraskende sterk dokumentar som var på OK-lista mi. Terningkast: en regntung femmer.
RAHČAN – Ellas opprør. Ella Marie viser at en pen syngedame kan være noe mer enn bare en syngedame. Hun er en sterk, ung stemme i saker som gjelder urfolk, truede natur- og reindriftsområder. Alt dette samtidig med livet hun lever mellom Oslo og Finnmark, både som artist og privatperson. Da Nussir etter år med planlegging fikk klarsignal til kobbergruvedrift og å dumpe avfallet i fjorden, var det på sin plass å vise motstand. Etter mer enn tre måneder med fastlenking og sitte i veien for maskinene, ble arbeidet avsluttet og miljøforkjemperene kunne juble. Men et vinn er kun midlertidig, et tap permanent. Kampen fortsetter. Terningkast: en ren femmer.
Lynch/Oz. Alle er vi produkt av vår oppvekst. David Lynch hører der hjemme i 50tallet, en tid da «Wizard of Oz» ble stadig mer populær, til å i dag være en klassiker. En film som selvsagt har formet livet til mange amerikanske filmskapere, som så gjenbruker elementer i egne filmer. Lynch har alltid operert i parallelle verdener og da er ikke den gule brosteinsveien til Oz langt unna. I seks segmenter forteller seks andre filmskapere om deres syn på filmhistorie, med spesielt fokus på Lynch. Klipp fra både Lynch’ og andres karrierer drar inn sammenlikninger med «Wizard of Oz». Det er 90 minutter fortellerglede, filmhistorie og gode gjensyn. Terningkast: en fin femmer.
Aftersun. Sofie bor hos sin mor, men nå er far og datter på sin årlige ferie i Tyrkia. Datter er på vei til å oppdage ungdom- og voksenlivet. Far har brukket hånd, demoner og lite penger (eller nok til øl og et gulvteppe). Hvilke demoner far sliter med blir ikke vi (vaffal ikke jeg) klok på. Kvalitetstiden de har sett frem til blir ikke som den pleier. Denne filmen har fått mye skryt for sin gode skildring av far/datter-forhold og gryende pubertet. For meg var dette festivalens eneste skuff. Terningkast: en midt på treet treer.
Mandag
Alt i alt en veldig god festivaltid. Poengsnittet lander på 4,7 noe jeg er svært fornøyd med.
Under reisen og festivalen har jeg lekt med kamera, både i og utenfor kinosalen. Etter rootsfestivalen fikk jeg lyst til å prøve mer sakte film, i kombinasjon med klipp i kort lukkertid. Og klipp fra filmene jeg har sett (utenom de to førpremierene med fotovakt). Hva det ble til kan du se øverst i saken.