I 2005 skrev jeg på «noe» i 6 måneder, som til slutt ble 30 A4-sider med «ingenting». Historien var tullete, men deler kan stå på egne ben, som dette avsnittet.

Kristina Nilsen vokste opp på en liten gård ca. tre mil utenfor byen, sammen med sine foreldre, to eldre søstre og Jesus. Hun vokste opp i en verden full av lykke, der alt og alle var gode og snille og aldri noen problemer oppstod. Da hun var ferdig med ungdomsskolen var hun dritt lei av det livet. Tiden som elev på videregående skole og fersk bydame innledet hun med tilfeldig sex, fyll og småklammeri med politiet. På et eller annet vis klarte hun også å fullføre skolegangen. Selv om hun hadde fornektet sine foreldre helt fra første steg i byens gater, anså hun seg etter endt skolegang som fullstendig uavhengig. Ingen i hele verden skulle kunne bestemme over henne. Hun fant seg en 60 % stilling som sekretær, noe som gav henne muligheten til å fortsette livet hun hadde blitt vant til.

Å jobbe for advokat Ginnung var en lek. Vanligvis var han aldri på sitt kontor og når han av og til stakk innom var det for å få de tilfredsstillelsene hans kone ikke lengre ville gi. Når Kristina kom på jobb lå det hver morgen en ny e-post til henne med dagens gjøremål. Oftest bestod de i å forfatte brev ut fra hans stikkord, sende av gårde månedens regnskap eller å rydde kontoret. Stadig oftere, mens han var innom, snakket Ginnung om å gå fra sin kone for å innlede et stabilt liv med Kristina. Da han hadde snakket om det i ett år gav hun opp, uten å si noe til ham. I stedet begynte hun å gjøre små bevisste feil i brevene, noe som førte til mange sinte telefoner fra klientene og advokaten. Hans sinne prellet av på henne. Sexen ble tøffere og bedre. Han lovte stadig å gå fra sin kone.

En dag, under en særdeles heftig omgang av brutte ekteskapsløfter, fortalte Kristina hvordan hun hadde skrevet og postlagt et særdeles stygt brev til Ivar Henriksen, en mann de begge visste ville finne på særdeles stygge ting under særdeles pressede situasjoner. Advokat Ginnung måtte bruke særdeles harde metoder for å finne ut i hvilken postkasse hun hadde lagt brevet. Kristinas redselsfulle hyl ble til slutt dempet av en sofapute og to høye smell på bakrommet.