De som banket på døren ble sluppet inn uten spørsmål. For tre dager siden, mens Otto enda levde ble besøkende møtt med mistenksomhet, der ingen overlevde å komme uinvitert. Nå var det fremdeles mistenksomhet, men alle ble med keitet vennlighet ført inn i dagligstuen etter å ha hengt av seg regnvåte ytterklær og gitt fra seg personlig skyts. Enkelte mot avkrevd kvittering og slettes ikke uten lang diskusjon. Innøvd ble de anmodet om å slappe av og føle seg som hjemme. Bare et fåtall turte følge oppmodingen fullt ut. Her var de bitre fiender inntil mottatte lovnad fra den vage invitasjonen ble fullstendig bevist.

Mannskapet i organisasjonen gikk tvunget og klønete som uvante servitører og verter. Passet på at misnøyen ikke fikk gro. Vertene ville ikke underbygge gammel hevngjerrighet, selv om de visste med sikkerhet at alle ernærte seg på svakhet og at ergrelse vokste som ugress. Ingen skulle mangle noe, minst av alt god mat og drikke. Buffeen ble stadig fylt opp.

De som kom sist hadde ventet et par timer og stod med whiskyen ved stuevinduene og småpratet og stirret olmt. Den lange ventetiden gjorde ingenting bedre, men de visste mer eller mindre hva de hadde i vente.

Det regnet fremdeles hardt på syttende timen. Med likegyldighet godtok Rhonny det lik en dødsdømt som velvillig og forventningsfullt rusler uhjulpet til giljotinen, kneler og ønsker det styrtende bladet velkommen. Ottos regjeringstid var endelig over og en ny tid inne.

Gerald hadde jobbet for organisasjonen i tretten år. Siste fire som Ottos høyre hånd og dette var hans kveld i rampelyset. Litt nybrottsarbeid, litt motvillig, egentlig hadde han håpet på et annet utfall. Han hadde ikke sovet på snart tretti timer, men han var for kåt for å være trøtt. Kåt på livet og kåt på dama. Litt ‘caught by surprise’ av situasjonen som var lagt på ham siste uken. Tatt på sengen. Gud, som han savnet dama. Men nå fikk han nikket fra kjøkkendøren, klarsignalet til å sette i gang.

– Mine damer og herrer, om jeg kan få deres oppmerksomhet.

– Det er ingen damer her! ble det ropt tilbake.

– Hold kjeft, Rhonny!

– Føkk deg, Gerald!

– Det er forbeholdt madamen.

– Og hun er ikke her!

– Likevel forbeholdt henne! Men jeg tar poenget! Mine herrer! Vår kjære sjef gjennom trettisju år har takket av.

– På tide, ble det mumlet bak i lokalet.

– Det som er på tide er at vi gjør en telling over hvor vi er og hva vi vil. Over hundre og tjue år har vi og de som var her før oss drevet denne byen til vanvidd.

– Men med god fortjeneste! ble ropt tilbake til jubel og klapp fra flere.

– Veldig god fortjeneste! kvitterte Gerald og løftet glasset til en rask og stille skål. – Til både vår og sikkert deres overraskelse var det Ottos siste ønske at fortjenesten og de godene vi i vår organisasjon har opparbeidet oss, skulle deles. For å skape en mer fredelig hverdag for den vanlige byboer.

– Min fortjeneste ligger hos den vanlige byboer, hvis det er det vi kaller dem for tiden.

– Han var sikkert trett. Gamle menn er ofte det. Hvordan vet vi at grådigheten deres ikke lager en ny krig? ble det spurt fra salen.

– Kjeften! Som dere vet var Otto gudfar til en lang rekke barn. Et par av dem har rukket å vokse opp, som Harald der borte, noen går fortsatt i bleier.

– Som Harald der borte, slengbemerket Rhonny til latter.

– De resterende syv går i dag på samme skole og har om to dager åpen dag med underholdning, aktiviteter og salg av diverse, til inntekt for reisen de skal på.

– Til Bolivia? Vi trenger kurerer.

– Nei, din kuk. De skal med buss mot sør-øst i seks timer, så da kan til og med kanskje du forstå hvor de ender opp. Anyway! De trenger vår hjelp! Det var Ottos siste ønske at gamle kolleger og fiender skulle komme sammen og gi noe godt tilbake til samfunnet. Og før noen tenker på å betale seg ut ved å tilby sine skitne penger; det har vi allerede prøvd og blitt fysisk kjeppjaget ut av skolen. De som trodde lærere hadde glemt hvordan spanskrøret fungerer tar feil. Så la meg introdusere (kjøkkendøren gikk opp) mel, egg, sukker, melk, smør og alle deres assosierte venner!

Det ble trillet inn bord med det som behøvdes av bakeutstyr og plassert i beste reality bake off-posisjon. En blanding av stille undring, høyrøstet latter og forbannede benektelser bredte seg i lokalet. Noen reiste seg i forfektet oppgitthet.

– De som ikke ønsker å delta, vit at de som passer døren bærer våpen og har ordre om å bruke dem. Vel å merke diskré i et tilegnet naborom.

De som hadde reist seg satte seg igjen, i skuffet oppgitthet.

– Hvor mange tør innrømme at dere har gjort noe liknende før? Gerald så seks hender smyge i været. – Flott, da blir dere sjef på hvert deres bord. Så deler jeg opp de andre i vilkårlige lag. Og jeg gir faen i om du kommer på gruppe med den som skjøt broren din for tolv år siden eller snøt deg på det forrige diamanttyveriet. Vi er her for å samarbeide, bli mer sammensveiset og lære å jobbe sammen. For kakebaking er bare første steget mot en bedre og mer innbringende hverdag for oss alle. Vi snakker deling av info og ressurser, samarbeid og deling av gevinster. Otto var kanskje gammel og sliten, men han visste hva som betydde noe.

Rhonny var allerede borte ved sitt bord og veide opp mel og sukker. Et sted mellom de sytten livene han hadde på den tidvis dårlige samvittigheten, de utallige ranene og tyveriene han knapt brydde seg om, hadde han også kokt, stekt og bakt seg gjennom familielivet. Det var et slags under at BMI-en nektet å gjenspeile matgleden. Dette kunne han. De helvetes barna skulle vel for faen komme seg på skoletur! Hvis det måtte en hel landsby til for å få dem av gårde, hva sa vel det om kommunens motvillighet til å bidra? Å ordne det fikk bli neste punkt på agendaen.

Vel vitende om potensiell pistol mot bakhodet, deltok de fleste med frastøtende entusiasme. I hvert fall i begynnelsen. Etter hvert tok angsten for egne prestasjonsevner over for motvilligheten til oppgaven. Frustrasjoner kom sigende med eggeplomme der det bare skulle være hvite, der det var brukt for lite melk i røren eller pynt som kunne vært finere. Alt lot seg ordne. Til slutt kunne de fylle kjølerommet med vakre kreasjoner. Gamle fiender med melis i skjegget tok hverandre fornøyde og lykkelige i hendene, og klappet hverandre på ryggen. Nye koalisjoner kom i stand om fremtidige brekk.

To dager senere møtte de alle opp på skolens åpne dag. Det ble utvunget klappet høyt etter teater og blokkfløytespilling. Iherdig innsats ble lagt i ringkasting og sekkeløp. Kaker ble stolt skrytt av til de oppmøtte foreldrene. Smilet bredte seg lett hos den vanlige byboer. En representant fra kommunen kunne stolt, redd og haltende fortelle at kommunen ville tredoble beløpet som ble samlet inn i løpet av dagen. Og selv om ikke barna ble vervet der og da var det flere som vokste opp til å bli gode kjeltringer.