Gunnar vil gjøre litt for mye for kjærligheten (og tryner) før han kommer seg på bena (og redder nabolaget).

Da jeg like før denne skrev Barskapssaken tente det en skrivegnist i meg igjen, for første gang på fem år. Før jeg dro til Island denne sommeren (2014) hadde jeg allerede noen ideer som jeg noterte videre på underveis, men begynte å skrive først da jeg kom hjem igjen. Mener å huske tittelen kom først og at jeg på en eller annen måte ville ha med en islending. Runer er også fint å bruke til symbolske titler. Dessuten fikk jeg hjelpe en kvinnelig nabo med hagen hennes denne sommeren.

del 1 :: Gebo

Det som hadde vært en lys og varm sommerdag i midten av august gikk etter hvert over. Ut over kvelden drev blåsvarte skyer inn over fjellene i øst og da den svarte natten omsluttet ham begynte å lyne i det fjerne. Få minutter senere hamret regnet mot verden. Likevel våt av svette brydde han seg ikke. Spadetak fulgte spadetak mens den sterke lommelykten gav akkurat tilstrekkelig med arbeidslys. Den herlige, hyggelige, sexy damen skulle tilfredsstilles, først på den ene måten, forhåpentligvis senere på den andre. Han hadde sett det i øynene hennes, den ektefølte takknemmeligheten over å få hjelp i hagen sin til å fjerne store steiner og røtter. I timevis holdt de på med spett, hakke, sag og øks. Da hun etterpå snakket lenge og varmt om å kunne fullføre sine plenplaner, hvordan bedene skulle se ut, hvor mye ekstra jord hun trengte og penger hun behøvde for å dekke over grus og småstein, skjønte han hva som måtte gjøres. Visst skulle hun få det grønt fram til innkjørselen sin. Hans eget lille jordstykke bak huset lå likevel ubrukt. Hva skulle vel han med femten kvadrat plen som likevel ikke fikk føle kjærtegn av nakne tær? Nei, med Moder Jord skulle kjærlighet bygges. Lass på lass ble i ly av mørket trillet de firehundre meterne gjennom nabolaget, kjærlig dumpet foran huset hennes og varsomt raket utover med jernriven. Vasstrukken ruslet han etterpå glad og fornøyd hjem, tok en etterlengtet dusj og var spent på hva morgendagen ville bringe.

Det intense lyset vekket ham. Siden det var mørkt da han fant sengen glemte han å ta ned persiennene og trekke for de tykke gardinene. Han gledet seg ikke nødvendigvis til mørkere årstider, men sommerens lys og varme kunne være utfordringer når det gjaldt søvn. Det samme kunne nabohundens intense, hissige bjeffing være. Klokken fortalte at han bare hadde fått ligge fire timer i fred for omverden, likevel følte han seg uthvilt. Lys våken nærmest spratt han opp av sengen. Dagens viktigste måltid ble flyktig inntatt over brødfjølen. Stolt som en hane tok han lange skritt gjennom nabolaget, kastet et skjult glimt rundt et hushjørne og så at hun stod oppe på verandaen. Hjertet hamret i det han stilte seg opp nedenfor.
– «Hva synes du? Ble det greit?»
– «Hei! Hva har du gjort? Det ble jo kjempefint!»
– «Jeg håpte du likte det.» Han hadde på sitt bredeste smil. «Så nå kan du få den plenen og blomsterbedene du snakket så mye om.»
– «Jeg skjønte jo ingen ting da vi stod opp i morges og så ut kjøkkenvinduet. Du er så snill, Gunnar.»
– «Joda…» Sa hun virkelig ‘da vi stod opp’? Hadde hun søsteren på besøk? Eller… han ville ikke fullføre tanken, men hjernen jobbet for raskt. «Skulle jo bare mangle. Hva gjør man vel for en god nabo.»
– «God dagen.» En høyreist, veltrent, fremmed, kaffedrikkende mann stod plutselig i døråpningen. «Du som har fikset dette?» Mannen snakket med en litt merkelig aksent uten å ofre Gunnar et blikk. Tok bare en solid slurk av koppen og så ned på de mørke områdene på den utvidede plenen.
– «Er visst det. Gunnar.»
– «Hallgrim.» svarte han og løftet koppen.
– «Island,» sa Gunnar etter å ha tenkt seg kort om.
– «Det er rett.» Hallgrim ofret et smil til Gunnar.
– «Vi må vel gå nå om vi skal rekke…» sa Janne.
– «Jeg må bare finne et par sokker,» sa Hallgrim og forsvant inn.
– «Du er kjempesnill, Gunnar. Du får si hva du skal ha for jobben. Vi må gå. Tenk på det og send meg en melding på Facebook.»
– «Det er greit, det var en gave,» svarte Gunnar og angret med det samme. Janne la hodet på skakke, hånda på hjertet og smilte rørt, før hun gikk inn og lukket døren bak seg. Gunnar var igjen alene.

del 2 :: Teiwas

Det var en sånn dag derpå der kroppen føltes som den hadde gått i oppløsning. Enkelte indre organer hadde da også i all tydelighet gitt opp. I frykt for å bli blind satt Gunnar på toalettskåla med lyset av og angret på de syv siste drinkene. Hadde han hatt mer væske igjen i kroppen skulle han i tillegg ha felt en tåre. Når i helvete hadde Hallgrim oppstått og hvorfor fikk ikke Janne hjelp av han i hagen, i stedet for å gi Gunnar falske forhåpninger? Det fantes ingen finere enn Janne, i hvert fall på utsiden. På innsiden hadde hun frekkhetens nådegave og en skitten sjel. Men det var en frekk og skitten sjel Gunnar hadde villet takke ja til om den ville ha ham. Hun måtte ha blitt blendet av at han var en eksotisk utlending, noe nytt og spennende som liksom garantert måtte være bedre enn det trauste norske. Gunnar ville ut av skyggen og den eneste måten å gjøre det på, måtte være å rydde det blendende lyset av veien. Før han reiste seg visste han hvordan det gapende hullet på baksiden av huset skulle fylles.

‘Kjenn dine fiender, kjenn deres vaner, så kan du lettere lure dem i fellen.’ Gunnar innså at han ville vært en dårlig spion. Dessuten var han redd for å bli sett av de andre naboene dersom han snek seg rundt husene. Da han var liten var de mange barn som lusket rundt hjørnene og gjemte seg bak busker for å se hva de andre drev på med. Men barn er små og voksne menn har større problem med å beholde sin tilstedeværelse skjult. Skulle han bli oppdaget var det ingen andre voksne som ville se på det som søt lek og snu seg for å gjøre middagen ferdig. I stedet ville de anta han var en pervers overgriper, ringe politiet og i mellomtiden ta med balltre for å ha en alvorsprat med ham. Så hvordan Gunnar skulle bli kvitt Hallgrim var ikke bare et spørsmål, det var et ganske solid utropstegn: Skaffe pistol og storme inn ville neppe gjøre Janne imponert, kniv samme resultat, leie noen til å kidnappe ham og grave ham ned i skogen ville innebære å kjenne noen som gjorde slikt og passe på at ingen sladret i ettertid, få de underjordiske til å skremme ham ut ble ikke engang vurdert, lure ham i en felle slik at politiet tok seg av ham ville kreve både mye forarbeid og ta tid, jage ham ut av byen ved å uavbrutt snakke om hvor dyrt Norge er ville også ta uforholdsmessig lang tid. Hva med å ta seg en prat med Janne? Møte henne ærlig, ansikt til ansikt, for å snakke ut? Gunnar gikk på Facebook og avtalte å treffe henne.

Kvelden kom. Gunnar hadde ingen forhåpninger om å overbevise Janne om noe som helst. Hva hadde vel han å stille opp med mot en som Hallgrim, i hvert fall når det gjaldt fysikk. Intellektuelt og hvordan Janne ble behandlet var en annen sak. Kaffen og en skål smågodt stod på bordet da han kom.
– «Så det er bare oss her?»
– «Jeg skjønte det slik at det var bare meg du ville snakke med. Nå er han gått på jobb på Prikken. Hva var det du ville snakke med meg om?»
– «Egentlig om deg og meg.»
– «Hva da om meg og deg?» spurte Janne i en vennlig og avventende tone.
– «Jeg trodde jo at vi kanskje hadde noe. Noe annet enn vennskap. Sånn som da vi jobbet her ute i hagen og du ble så glad for å få hjelp. Gav meg en så hjertelig klem. Du vet at det smilet du har kan få en mann til å gå til krig for deg.»
– «Gi deg nå.» Janne tygde ettertenksomt på en lakrisstang. «Hvis jeg har gitt deg inntrykk av noe mer enn normal vennlighet og takknemlighet så beklager jeg det. Du er jo Gunnar, den gode naboen! Jeg er utrolig takknemlig og setter stor pris på at du finnes og kommer hit og gir meg hjelp. Men det vil aldri bli noe annet enn vennskap mellom oss. Du er rett og slett bare ikke typen jeg faller for.»
– «Skjønte jo det etter hvert,» svarte Gunnar likegyldig. «Men er Hallgrim snill mot deg? Jeg vil ikke du skal være redd for å si fra om du trenger hjelp. Jeg kan få ham til å forsvinne om du vil. Trenger ikke få noe igjen for det, så lenge jeg vet du har det bra.»
– «Nå gjør du meg redd. Slapp av! Herregud… Ja, han er en snill mann, jeg ville ikke vært sammen med han hvis han hadde mishandlet meg. Han er jo typen som hjelper gamle damer over gaten. Han er dritflink til å lage mat, takker ja til overtiden han blir tilbudt på jobben, i tillegg til at han trener guttelaget i fotball og…»
– «Men hjelper ikke til i hagen.»
– «Nå roer du deg. Han har nettopp kommet tilbake etter å ha vært tre uker hjemme i Hafnarfjörður. Det var første gang han var hjemme på nesten to år. Og vet du hva, nå oppfører du deg svært sjalu og det er det jeg finner aller minst attraktivt med en mann. Og du oppfører deg rart og gjør meg redd. Jeg vil du skal gå nå.»

del 3 :: Raiðo

Å snakke ut med Janne gikk ikke som Gunnar håpte, men nå visste han i det minste hvor han hadde henne. Og hvor Hallgrim jobbet. Det var logisk at han hadde fått seg jobb i servicenæringen, det var vel der man fant alle utlendingene, i hvert fall de skandinaviske. Mulig vi var best til å yte service. Så fikk polakkene bygge hus og folk fra de britiske øyer legge asfalt og brostein. Nordmenn var best til å drikke og bruke penger så Gunnar bestemte seg for å ta en øl.

Prikken Pub var ikke et sted Gunnar hadde for vane å gå til siden han regnet stedet som litt for harry. Den lå i andre etasje over en skobutikk. En gang i tiden, da puben ble åpnet, var det musikkforretning i underetasjen, drevet av en brite som het Ian Richardson. Dermed falt navnet på puben seg naturlig, mente driverne. De få gangene Gunnar hadde vært innom var for å få en avslutning på en sen kveld med kompisene, siden andre utesteder hadde nektet dem adgang. De var snille sånn sett, men klientellet var da også deretter. Derfor overrasket det ikke at det satt et par slitne, godt voksne menn ved bardisken med hver sin halvliter, selv om det bare var torsdag. Etter stemmene å dømme var det også langt fra dagens første. Ved biljardbordet var tre menn i tjueårene godt i gang. Gunnar fant en riksavis og tok et ledig sete ved disken.
– «Gunnar. God kveld. Sjelden mann å se her,» sa Hallgrim i det han kom ut av kjøkkenet.
– «Jo. Tenkte jeg skulle komme meg en tur ut av huset. Så det er her du jobber, ja.»
– «Litt over et år nå. Hva kan jeg gi deg?»
– «En øl hadde vært godt. Gjerne en IPA hvis du har.»
– «Jeg har fått importere en ny fra Island,» sa Hallgrim og bøyde seg ned til skapene bak disken. «Den er fra Borg Brygghus. Har du hørt om fenrisulven fra vikingesagaene?»
– «En gang på barneskolen. Husker jeg likte de timene veldig godt.»
– «Da vil du kanskje finne denne interessant. Den heter Fenrir. 6% og er den nyeste de har gjort på Borg.» Hallgrim helte den i et glass og satte den foran Gunnar.
– «Er det vikingemjød du serverer?»
– «Hei! En til!» ropte en av de andre mennene som satt ved disken.
– «Smak,» sa Hallgrim, smilte til Gunnar og gikk for å hjelpe den trengende. Gunnar løftet glasset og stakk nesen over. Var dette IPA var den funnet bak et nedbrent bål. Den luktet røkt, men hadde fortsatt den bitre humlelukten. Smaken var bedre. Fortsatt veldig mye røyksmak. Ikke verst, men han hadde smakt bedre. Mye bedre.
– «Ikke verst, men var uvant mye røyksmak,» sa Gunnar da Hallgrim kom tilbake. «Sikkert noe man kan bli vant med hvis man tar flere.»
– «Kan du gjette hva de har brukt for å røykte malten? Sauebæsj.»
– «Ah. Visste jeg kjente igjen smaken,» spøkte Gunnar.
– «Drikker du flere av dem skal du se at skjegget vokser.»
– «Med tanke på hva som er i den det er kanskje magestabiliserende også.»
– «Det skal du ikke se bort fra.» Hallgrim smilte og gikk ut på kjøkkenet igjen.

Gunnar fikk drikke ølen og bla gjennom avisen i fred, men leste den ikke. I stedet prøvde han å analysere om Hallgrim virkelig var så trivelig eller om han anstrengte seg. Gjorde han seg til fordi Gunnar kjente Janne? Han klarte ikke å komme til en konklusjon, så han tvang i seg resten av ølen. Etter en stund kom Hallgrim ut igjen med engangshansker på, med en svak eim av rengjøringsmidler etter seg, og krysset av på en arbeidsliste.

– «Du skal vite at både Janne og jeg setter pris på det du har gjort. Det var virkelig snilt av deg å komme med jord til plenen hennes. Men du forstår at det er jeg som må få lov til å fullføre?»
– «Klart.» Gunnar ble litt satt ut av det plutselige skiftet av tema. «Jeg skulle bare… ville…» Han visste ikke hvordan han skulle fullføre setningen.
– «Hvor fikk du jorden fra, forresten?»
– «Det var bare noe jeg hadde liggende bak huset.»
– «Som sagt veldig snilt av deg. Du skjønner det blir litt rart om du fortsetter, siden det er meg Janne er sammen med.»
– «Ja…» Gunnar hadde mest lyst til å kjefte på Hallgrim, kalle ham stygge ting og kaste noe i ansiktet hans. Hvorfor måtte han ta opp dette nå og på en så rolig måte? Hvorfor kunne han ikke være mer truende slik at Gunnar kjente seg igjen i situasjonen og kunne forsvare seg?
– «Vet du hvordan jeg møtte Janne? Jeg lagde mat til henne. Veien til en kvinnes hjerte går gjennom handlekraft og å vite hvordan man lager mat.»
– «Sier du det.»
– «Det sier jeg. Da jeg så henne på butikken, og hun smilte tilbake til meg, spurte jeg om hun kunne noen gode fiskeoppskrifter. Da hun svarte ‘nei’ sa jeg ‘da vil jeg be deg på en skikkelig fiskemiddag’. To dager senere spiste hun hjemme hos meg. Og hun kom tilbake enda en gang. Og enda en gang. Og nå har vi vært sammen i halvannen måned.»
– «Okay,» svarte Gunnar likegyldig og tok fram lommeboken. Han hadde fått nok og ville hjem bak de mørke gardinene igjen.
– «Du kan få en fiskeoppskrift av meg. Jeg garanterer at damen du får med hjem kommer til å bli værende,» sa Hallgrim, gjorde klar betalingsterminalen og gav den til Gunnar.
– «Okay, greit.» Mens Gunnar satte i kortet og trykket kode og OK, var Hallgrim inne på den bærbare PCen han hadde bak disken og skrev ut et ark.
– «Her skal du få.»
– «Takk skal du ha,» sa Gunnar halvhjertet, tok arket og begynte å gå ut.
– «Ha en god kveld,» ropte Hallgrim etter han. Gunnar hilste med løftet arm som svar, uten å se seg tilbake.

del 4 :: Hagala

– «Vet du hva som er galt med deg? Du er faen meg blind for det som skjer rundt deg! Hva skal du med en slik kamphund uansett? Kan ikke være for kosens skyld!»
– «Det kunne jo være for å holde naboene unna!»
– «Den klarer jo ikke det en gang! Hadde du bare klart å ha litt kustus på den hund-djevelen hadde du både latt oss få sove skikkelig om morgenen og unngått å skamfere barna våre!»
– «Skamfere? Hun fikk jo knapt et skrubbsår! Hadde bare de teite ungene dine hatt litt vett til å holde fingrene unna gjerdet når hunden bjeffer etter dem, hadde de sluppet dette!»
– «Holde fingrene unna, du vet selv hvordan den hunden er! Dette er ikke første gang den glefser etter folk! Først er den helt stille så folk kommer bort for å hilse på, før den bare plutselig hopper opp og glefser til! Hvordan i all verden er det du behandler hunden din som gjør den så mannevond?»
– «Nå er det faen meg like før du får deg en på tryne!»
– «Å, kom igjen, det vil være meg en glede å knekke nesen på deg!»

Gunnar lå i sengen og hørte på nabokrangelen. Han ble vekket av sint bjeffing tjue minutter tidligere, raskt etterfulgt av barnehyl, gråt og nå en opphetet diskusjon mellom hundeeier og barneforeldre. Og ja, det var ikke første gang den hunden hadde lyst på småbarn til frokost. Et par måneder tidligere hadde også politiet vært innom uten å gjøre stort. ‘Forsvarlig sperret bak nettinggjerde, kun adgang for eier med nøkkel. Har hengt opp skilt som advarer mot hunden. Barn som stikker inn fingrene bør få formaning av sine foreldre. Andre voksne i nabolaget er av den formening at hunden er mordlysten, men at små barn også er nysgjerrige. Intet straffbart forhold.’ Fastlåst situasjon. Ingen var lykkelige.

Gunnar hadde våknet til krangling, hørt på den mens han lagde kaffe og prøvd å ignorere den da den skulle drikkes. Han var søvndrukken, anspent og morgengretten. Uten forvarsel banket noen hardt på døren, samtidig som ringeapparatet ble satt på en krevende prøve, noe som resulterte i at Gunnar sølte småvarm kaffe på låret. Rolig reiste han seg, bestemte seg for ikke å skifte før han åpnet, så den djevelen fikk se hva den hadde stelt i stand.
– «Jaha? Hallgrim? Ser du hva…»
– «Hva i helvete fikk deg til å skremme Janne i går kveld? Vet du hvor bekymret hun var da jeg kom hjem etter jobb og hvor lang tid det tok før jeg fikk roet henne ned?» Hallgrim holdt døren oppe og satte foten innenfor.
– «Hvis…»
– «Har jeg virkelig fremstått som en brutal type som mishandler kvinnfolk? Hva? Var det derfor du kom ned til puben i går kveld, for å se hvordan jeg virkelig oppførte meg når ikke Janne var i nærheten? Hva fant du ut? Fant du en skikkelig grunn til bekymring?»
– «Jeg gjorde det jeg mente var rett overfor henne! For alt jeg visste kunne du være en slesk, innpåsliten kar som klarte å skvise seg inn, som hun ikke turte å si nei til. Hun har jo til og med holdt deg hemmelig!»
– «Så du tror ikke hun klarer å bestemme selv, at hun ikke kan stole på sine egne avgjørelser?»
– «Jo, men… Gå inn.» Gunnar flyttet seg så Hallgrim, om enn noe nølende, kunne komme inn i huset. «Vil ikke stå i døråpningen, det har vært nok offentlig skittentøysvask i nabolaget denne morgenen.»
– «Det er greit, jeg har hørt dem selv. Noen burde gjøre noe med den hunden. En dag kommer det å forsvinne et barn.»
– «Tenkte det samme. Men… hvis jeg kan få forklare meg: Janne har lenge være spesiell for meg. Hun har vært en venn når jeg trengte det, grei å snakke med og sjeldent sagt nei til en kopp kaffe. Dessuten er hun så pen at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg syntes det var rart hun ikke nevnte at dere hadde blitt sammen. Har møtt andre som har vært i et voldelig ekteskap, men klart å holde det skjult i frykt for hva mannen ville gjøre om noen fant det ut.»
– «Skjønner hva du sier, men… ja, det er rart at hun ikke har sagt noe til deg. Kanskje hun bare trenger litt tid før hun gjør det offisielt. Noen damer er sånn. Vi har bare hatt besøk av et par av hennes venninner siden vi ble sammen.»
– «Skjønner. Det kan jo godt være.» Gunnar var glad det roet seg. Morgenen hadde vært nok høylytt. «Kan jeg vise deg noe?»
– «Hva da?»
– «Bare bli med ut på baksiden.»

Gunnar lurte på om han skulle være stolt eller flau, men tenkte at ærlighet, som vanlig, ville vare lengst. Skulle han komme videre var det ingen vei utenom. Hallgrim betraktet den maltrakterte plenen med et smil om munnen.

– «Så det er slik kontroll Janne har over deg.»
– «Ja. Vel, ikke bare Janne, men damer som viser meg oppmerksomhet. Ikke at alle får noen lass med jord, men tror jeg har en tendens til å gå litt for langt. Det er første gang jeg har gjort dette.»
– «Du merket det vel ikke, men vi stod i vinduet og så på da du kom med de fem lassene med jord.»
– «Seks.»
– «Seks? Uansett; da det lynte og regnet som verst var det som å se Igor jobbe for dr. Frankenstein, slik du holdt på. ‘Must find brain for master’,» mimet Hallgrim og krøket seg sammen som en med pukkelrygg.
– «Å ja?» Det var da ingen hyggelig kommentar, tenkte Gunnar. Han så spaden stod reist opp etter veggen og vurderte et øyeblikk å gjennomføre planen med å fylle hullet med islandsk fyllmasse, men slo det fra seg. Mannen var jo egentlig hyggelig og det eneste han gjorde var å ta vare på Janne. Han innså at det ikke var sunt å holde på slik han hadde gjort og at han, for å komme videre, måtte legge Janne bak seg. «Heller en Igor enn en ond vitenskapsmann.»
– «Tulling.»
– «Takk. Uansett trenger dere ikke bry dere om meg mer.»
– «Vi kommer fortsatt til å lage kaffe.» Hallgrim var stille en stund før han fortsatte. «Du må slutte å sette damer på en pidestall. Der oppe blir de bare uoppnåelige.»
– «Du har vel rett.» Gunnar kjente på den friske morgenluften, trakk den dypt ned i lungene. Det begynte snart å gå mot høst.  «Apropos kaffe…»

del 5 :: Kano

Drevet fram av solvarme i ryggen og kjærtegnet av en følsom bris, hermet Gunnar etter fuglene mens han spankulerte mot byen. Han smilte til blomstene og biene, forbigående skolebarn, til den søte, ukjente, sannsynligvis sommervikarierende postdamen som passerte i sin elektriske mopedfarkost.
– «Hei,» sa hun.
– «Hei,» svarte han, enda de ikke kjente hverandre. Smilet hennes varmet mer enn solen. Hennes øyne sa ham mer enn hun forstod. Han måtte gripe sjansen, nå eller aldri, begynte å si noe til henne, men aldri før hadde en lyd blitt så oppslukt av en annen. Aldri før hadde Gunnar blitt så brutalt revet fra Disney til Grimm. Aldri hadde så mye ondskap blitt spredt av en hund som mer enn noe annet ønsket å drepe. Før Gunnar fikk summet seg hadde postdamen forsvunnet rundt svingen og resten av dagen føltes som om det lå et lavt skydekke rundt hodet hans. Dyret som hang mot nettingen fortsatte å kaste sikkel i alle retninger. Den ble aldri lei av å gjø aggressivt mot alt som var utenfor den rekkevidde. Et par minutter ble Gunnar stående og stirre dypt inn i de intenst rødglinsende øynene, til han merket at eieren gløttet bak gardinene. Dagen som hadde sett så lys ut etter det forløsende besøket av Hallgrim hadde med ett blitt et monster. Han fortsatte etter hvert på sin bytur, men over alt hvor han kom møtte han sure mennesker. Den frekke ekspeditrisen på kafeen slang ut en nedverdigende versjon av ‘ha en god dag’, i kassen på matbutikken fantes det ingen form for høflighet. I stedet følte Gunnar på hatet han mottok og gjengjeldte det med et olmt blikk. Resten av veien hjem var det ingen som turte å møte øynene hans.

Gunnar var svak for kvinnelige musikere, både de som hadde en tydelig mening med tekstene sine og de som var lekne med instrumentene. I så måte falt Regina Spektors sanger ofte i begge kategoriene og var en dame han kunne høre på om han trengte tilgang til et smil om munnen. Men denne ettermiddagen bestemte han seg for å høre på musikk med aggressive gitarer og pågående rytmer som kalte på urinstinktet. Skulle noe gjøres, skulle det gjøres skikkelig. Kaffetrakteren ble fylt og tømt to ganger. Notater ble tegnet og skrevet, flere forkastet, noen godkjent. Slik holdt han på, kikket ut vinduet, pønsket og planla, til mørket hadde falt på og det var helt stille utenfor.

Han var ikke stolt av det, men han skjemtes heller ikke. Hvorfor skulle han det når ingen visste at han hadde rohypnol gjemt i skapet. Gunnar mente å huske at han fikk det av en kompis en lørdag som bikket over mot søndag, for å kunne ‘få seg noe’. Sikkert godt ment, men Gunnar hadde lagt det i lommen og gjemt det lengst inn i klesskapet da han kom hjem. Nå hadde han brukt det som krydder på en biff og håpte hunden fortsatt var sulten. Kjøttet hadde han skåret opp i biter slik at det skulle komme gjennom nettingen. Kledd i svart fra topp til tå var han for en gangs skyld glad for at kommunen var treig med å skru på gatelysene. Han stanset noen meter fra buret og håpte ikke hunden ville lage lyd. På trygg avstand kastet han de fem kjøttbitene mot buret, men tre av dem traff stålstrengene og falt på plenen utenfor. Gunnar lyttet. Var hunden der? Han hørte den ikke. Pokker. Eieren hadde sikkert tatt den inn for natten. Han lusket bort til buret, lyste med lommelykten og fant bitene som hadde falt utenfor. Han begynte å dytte dem gjennom nettingen og håpte i det minste den fikk seg en overdose av stoffet i morgen tidlig. Men så skjedde alt veldig fort. I ettertid kunne han ikke huske å ha hørt hunden de første sekundene, bare sett de rasende øynene, kjeften som hogg etter ham og kjøttet som blodig ble maltraktert i gapet. Da han lå i grøften forsikret han seg lykkelig om at alle fingrene var i behold før han spratt opp og løp hjem.

Han leste på nettet at det kunne ta to timer før sovemedisinen hadde full effekt på et menneske. Hva da for et muskuløst lite beist? Han ville vente de to timene og gå bort og se. Å ha kastet i seg mengden med kaffe kom nå godt med. Det samme gjorde The Expendables 2 som fikk tiden til å gå med latter og action. Da rulleteksten kom stålsatte han seg. Gunnar skjønte at ikke alt var mulig å planlegge og at enkelte ting aldri ville gå etter planen. Det fikk gå som det måtte. Det han var bekymret for var om hunden i det hele tatt hadde tatt agnet. Resten fikk han ta på sparket.

I mørket listet han seg langs asfaltkanten med avbitertang og avslått lommelykt. Etter hvert som han nærmet seg eiendommen prøvde han å puste kontrollert og passe på at skrittene ikke lagde lyd. Da han nesten var framme hørte han en stemme og en gitterdør som ble lukket.
– «Hva er det de har gjort med deg, Buster? Faen…»
Faen var det rette ordet. Gunnar var rådvill et øyeblikk, før han bet tennene sammen, spratt som en katt over gjerdet og ødela lommelykten i bakhodet på den jævla naboen. Både mannen og Buster var helt stille der de lå på plenen. Gunnar rettet seg opp og strakk på ryggen. Kjente til sin overraskelse at pulsen var rolig. Lommelyktbiter fikk være lommelyktbiter, de var uansett umulig å finne i det svake lyset fra halvmånen. Omrisset av dyret var tydelig nok. Han løftet opp hunden. Kunne ikke veie mer enn 20-25 kilo. Til alt hell møtte han verken folk eller biler på vei hjem.

For å i det hele tatt kunne se noen ting, hadde Gunnar hentet den lille led-lampen han en gang kjøpte som leselys. Innendørs, under strømbrudd kunne den skjære i øynene når han prøvde å lese. Her ute, med den svarte jorda, var det som om mørket slukte lyset. Men det holdt. Han resonerte seg fram til at hullet måtte bli dypere, så ikke andre dyr fikk teft og ville grave. Idet lyset begynte å blinke faretruende følte han at hullet var klart. Han la en hånd på hunden. Kjente hvordan kroppen hevet og senket seg når den pustet. Den burde selvsagt ikke graves ned levende. Kanskje den ikke hadde vært menneskets beste venn, men den fortjente bedre. Dessuten ville ikke Gunnar risikere at den klarte å grave seg ut i løpet av natten. Han tenkte på hvordan det føltes å skulle drepe et annet levende vesen. Burde han gjøre det? Ville han havne i Helvete? Ville det tømme karmakontoen? Gi syv års ulykke? Han sukket tungt og skulle til å strekke på bena idet hunden rørte litt på seg. Gunnar slengte ut med armen, nådde øksen og deljet stumpenden i hodet på hunden. Den gav med det samme fra seg et lite klynk. Han kunne ikke ta sjansen på at det holdt, snudde skarpenden til og tok i. To. Tre. Fire ganger. Hodet ble skilt fra kroppen. Hunden var ferdig. Med adrenalinet rasende gjennom kroppen pustet Gunnar raskt. Nesten ærbødig la han dyret ned i hullet og gravde igjen. Han fikk planere og gjøre det finere i dagslys. Nå var det nok. Nå var det natt.

Neste morgen spiste Gunnar frokost ute på terrassen. Han hadde smurte seg rundstykker, kokt egg og helt seg et stort glass appelsinjuice. Det var en rolig lørdag og humøret var lett etter en god natts søvn. Han hørte barn leke et sted i nabolaget, gamle jazzklassikere kom gjennom det åpne vinduet, men ingen hund var å høre. Ingen skremte barn. Ingen sinte voksne som kranglet. Gunnar kjente sommerfuglene kile i magen.

Etter frokosten, da han satt med bena høyt og leste i en bok kom endelig politibilen. Det var den han hadde ventet på og ville ha med seg spetakkelet. Den tidligere hundeeieren kom ut på gaten for å møte betjentene. Så hadde han i hvert fall ingen fysiske mén, observerte Gunnar. Naboen tok med seg politifolkene inn i hagen og forsvant bak trærne. Selv om Gunnar aldri så mye ville, turte han ikke gå bort. Fem minutter senere kom herr Pedersen gående forbi med sykkelen. Med den gamle melkekassen på bæreren var han et kjent syn i byen. Etter at han ble pensjonist hadde han som hobby å vite mest mulig om flest mulig, og var ofte observert i ivrig samtale, hengende over et gjerde. Uten blygsel parkerte han sykkelen ved politibilen og ble en stund stående og stirre. Han snakket uten at Gunnar kunne høre, men plutselig skar stemmen til hundeeieren gjennom nabolaget:
– «Nei, de er ikke her for ‘å endelig ta hunden’, noen har allerede tatt den!»
Den gamle mannen sa noe, fant rolig sykkelen igjen og ruslet videre. Da han passerte Gunnar kikket han opp og smilte. Gunnar hilste og fikk et lurt blunk og hevet tommel som svar, før herr Pedersen forsvant bak hjørnet. Gunnar ble nervøs et øyeblikk. Hadde han sett noe? Selvsagt hadde han det, Pedersen så alt. Gunnar satte likevel sin lit til at han hadde Pedersen på sin side. Tommel opp betydde gjerne det.

Da politiet hadde vært på stedet en halvtimes tid begynte flere nysgjerrige naboer å samle seg. Gunnar tok sjansen og gikk bort, han også. Han fikk ingen flere lure blink eller andre indikasjoner på at noen visste noe. De færreste enset en gang at han var der. Politiet hadde plukket opp bitene fra den knuste lommelykten. Gunnar kom på at han fortsatt hadde resten av den ødelagte lykten hjemme og bestemte seg for å kvitte seg med den, så fort som mulig. Den var vel umulig å reparere uansett. Han skulle til å gå da hundeeieren, kona hans og politiet kom ut av huset.
– «Vi skal få tak i en leser til sporingsbrikken, men vi må også vite konkret hvor vi skal lete. Jeg tror rekkevidden på en sånn leser bare er noen centimeter.»
– «Fint. Bare gjør det. Så skal vel jeg finne ut hvor dere kan lete.»
– «Ikke gjør noe før vi er tilbake. Husk at det fortsatt er noe som heter ‘skjellig grunn til mistanke’. Og at det ikke bare er å invadere folks privatliv,» formante politiet.
– «Å ja? Slik som ikke mitt privatliv ble invadert i går kveld? Dere kan jo begynne med å arrestere og avhøre de som står utenfor. Dere sier jo at den skyldige alltid vender tilbake til åstedet.»
– «Det har vi aldri sagt. Det er bare sånt de sier på film. Vi er straks tilbake med leseren.»

I det politifolkene satte seg i bilen løste mengden seg opp. Gunnar fant det også lurest å gå hjem.

Helvetes sporingsbrikke! Var det sant eller var det et triks for å se hvem som fikk panikk og løp hjem for å grave? Gunnar kunne ikke ta sjansen. Hagen på baksiden var likevel diskret nok skjult for innsyn. Han fant raskt de blodige restene i den løse jorden og begynte å føle seg fram til sporingsbrikken. Brukte de ikke å sette den i nakkeskinnet? Han undersøkte først hodet. Det var det mest ekle han hadde gjort siden… han kunne ikke komme på noe han hadde gjort som var verre. Fant ingenting. Gravde så opp kroppen og kjente langs kanten der hodet hadde vært. Han fant noe hardt, avlangt og smalt. Endelig. Han la brikken fra seg på en stein, gravde ned hunden igjen og planerte med riven så det så fint ut, i tilfelle noen skulle komme. Men hva hvis de oppdaget at plenen var gravd opp og ville grave i jorden? ID-brikke eller ikke, et dekapitert hundelik var et dekapitert hundelik. Han gikk med raske skritt inn og fant en svart søppelsekk på kjøkkenet, gikk ut igjen og la hunden oppi. Men hva nå? Han kunne ikke bare vandre gjennom nabolaget med den. Hadde han enda hatt en bil…
– «Trenger du hjelp?» hørte Gunnar bak seg og kjente hjertet stoppe noen sekunder. Han tenkte på et par ukvemsord, men klarte ikke uttale dem. Det var uunngåelig; han måtte snu seg. «Det kunne se ut som du har problemer. Noe jeg kan hjelpe med?» spurte Pedersen. Han stod på plenen, lent opp mot sykkelen sin. «Bruk melkekassen min så går vi til vannet.»
– «Jeg… herregud. Enda bra jeg er ung og har godt hjerte. Takk. Vent her, jeg må inn og hente noe.» Gunnar løp inn og hentet lommelykten. «Jeg må ha med denne også.»
– «Må si du har gjort et kunststykke. Riktignok dumdristig, men alle naboene ville ha takket deg om de visste hva du hadde gjort. Vel, alle utenom en. Var jeg ikke lur som hadde med et pledd og litt jernrask for å dekke over?»
– «Skulle tro du hadde forberedt dette bedre enn meg.»
– «Trolig har jeg det. Legg et par steiner i sekken og riv et par hull i den, så den synker når vi kaster den uti.» Han rotet i kassen og fant en taustump. «Knyt igjen med denne også.»

Sammen gikk de, som to gode naboer, til vannet 20 minutter unna. Det lå akkurat passe kronglete til så de fikk være uforstyrret. Sekken ble kastet uti og sank, og ville forhåpentligvis aldri dukke opp igjen. Om så var hadde i det minste fingeravtrykkene forsvunnet.

Da Gunnar kom hjem møtte han politifolkene og hundenaboen, på vei fram fra den oppgravde plenen. Hundenaboen marsjerte rett forbi uten å si noe.
– «Som du sikkert har hørt er vi på leting etter en antatt kidnappet, muligens drept hund,» sa den ene politimannen. «Et tips førte oss til hagen din, men vi kan vel trygt fastslå at ingenting kan være nedgravet her, siden all jorden likevel ligger spredt utover.»
– «Absolutt. Her er det ingenting å se,» svarte Gunnar uten å tenke seg noe særlig om. «Bare… løs jord. En litt flau historie, men jeg har gitt bort noen lass til en dame jeg liker godt lenger nedi gaten. Men så hadde hun type, gitt.» Gunnar lo en uvant latter. «Dere kan få navn og adresse hvis dere vil.»
– «Gjerne. Like greit å ha alle historier bekreftet.» Da politiet hadde fått sitt takket de for seg. Gunnar takket stille alle de han kunne, både i den fysiske og åndelige verden. Herr Pedersen måtte få hva enn han ønsket seg.

del 6 :: Sowulo

Etter å ha sittet hjemme og smilt som en Ivo Caprino-figur et par timer, fant Gunnar det for godt å ta seg en tur ut i verden igjen. Han hadde søkt tilflukt i boken, men selv om han bladde gjennom i tilnærmet normalt tempo hadde han ikke fått med deg noe av handlingen. Nervene trengte å roes. Kroppen trengte noe å gjøre, hodet noe å tenke på. For å unngå å tenke på feil ting gikk han motsatt vei av hvor vannet lå, men han klarte ikke å bryte ned det fårete smilet. Om det virket ekte var tvilsom, men han brydde seg ikke. Han var ute av myren for denne gang. Forhåpentligvis ville hunden forbli en godt bevart hemmelighet. I det minste slapp han å ha et spøkelse bjeffende i bakgården ut over de mørke høstkveldene.

Turen tok ham med til sentrum av byen, der godt lønnede fedre og mødre var i full gang med å forlate butikker og kafeer etter nok en vellykket lørdagshandel. På kiosken kjøpte han seg en softis og satte seg på benken utenfor, mens han så byen tømmes for folk. Hvilken som helst annen lørdag hadde han vært en av dem, men funderte på om livet ble kastet bort hvis han ikke reiste rundt i resten av verden for å oppleve det som var annerledes og mer spennende.
– «Hei,» hilste damen, nå uten postuniform, og svinset videre før Gunnar fikk tungen ut av isen. Hun var vel også på vei hjem regnet han med, til hun entret matbutikken på hjørnet. Isen fristet plutselig ikke lengre. Dessuten var alt strøet for lengst spist opp.

Gunnar forsøkte å gå diskret gjennom butikken. Rad for rad stirret han nedover, bærende på en tom handlekurv uten å se henne. Han nappet med seg en pose kaffe og en boks creme fraiche for å ikke bli oppfattet som snodig. Hun hadde heller ikke gjemt seg bak brødhyllene. Gunnar la nedi et kilo ost og fant et glass grønn pesto, mens han funderte på hva han skulle si når hun dukket opp. Å brase ut med invitasjon til fiskemiddag ble en smule panikkert. Dessuten var han ikke overbegeistret med tanken på å koke fisk, selv med Hallgrims oppskrift foran seg. Var det andre retter han var god på? Han lokaliserte henne krokbøyd over kjøttdisken, mens hun fisket opp en pakke karbonadedeig. Da hun sjekket datoen stilte han seg tilfeldig ved siden av henne.
– «Hva er det beste du har smakt på en pizza»?
– «Kjøttdeig?» Pakken ble holdt demonstrativt opp mens hun smilte hjertelig. «Går det an å ha på noe annet? Hei igjen, forresten.»
– «God dag, kyllingvinger?» Smilet hennes smittet over.
– «Så lenge de ikke har fisk på grandiosaen,» sa hun og lo hjertelig.
– «Har du noen gode hjemmelagde oppskrifter på lur?»
– «Blir kjøttdeig, da. Eller karbonadedeig. Pizzasaus, ost, pizzakrydder. Paprika?» Hun heiste på skuldrene og fortsatte å smile. «Det vanlige.»
– «Da vil jeg spandere en mye bedre på deg.» Gunnar kjente hjertet øke på tempoet og kontrollen over livet forsvinne. «Hvis du vil, da. Du kan jo tenke på det og…»
– «Klart jeg vil,» avbrøt hun. «Høres jo spennende ut.»
– «Okay? Vil du… nå?» Han følte seg som en desperat dust som lik så gjerne kunne ha lusket i buskene med bare frakk på seg.
– «Har ikke noe annet som venter. Jeg må bare hente noe,» sa hun, satte fra seg kurven og forsvant inn i lokalet. Gunnar benyttet sjansen til å finne en pakke chorizo-pølser fra skapet bak seg. Et øyeblikk etter var hun tilbake og holdt opp en sekspakning med øl. «Lørdag.»

Karmakontoen måtte ha fått en solid påfylling etter hendelsene de siste dagene. Gunnar hadde ingen annen forklaring på hvorfor kvelden gikk som den gikk. Da de kom hjem insisterte jenta på at hun ville bli kalt Therese, selv om hun var døpt Maria Therese. Gunnar sa han ville tenke på det. Å ignorere sine foreldres valg på den måten var å tøye strikken litt langt, tøyset han. Hun parerte ved å stjele det siste pizzastykket fra fingrene hans. Siden Therese var året yngre enn Gunnar prøvde han seg med å si ‘fy unge dame’, og fikk bare latter til svar. Hun var ikke damen hans, det gjorde hun ettertrykkelig klart da han, etter at ølpakken var fullbyrdet, la inn en klåfingret anmodning om noe mer enn bare et kyss. Hun ville bli bedre kjent først. Det måtte lages mer lørdagspizza. Selv ville hun spandere en nydelig fiskemiddag på onsdag. Gunnar turte ikke å spørre hvor hun hadde fått tak i oppskriften.

~ ~ ~

Sommerfugler! Med varsomme fingre hadde Therese plantet en liten rosebusk midt på den nysådde plenen. Enda de bare så vidt hadde kommet i gang med april fløy to gulgrønne sommerfugler forbi. Hun tok det som et godt tegn og følte at fruktbarhetens guder smilte til henne. Det var Gunnars smil hun virkelig så fram til. Rosebusken var en overraskelse til ham og en forskjønnelse plenen virkelig kunne trenge. Da hun endelig klarte å lokke ut av ham hvorfor plenen var som den var, syntes hun det var litt vanvittig, men mest søtt gjort. Hun skjønte i det minste at Gunnar ville være dedikert og gi alt for kjærligheten, selv om han kunne være litt ivrig. Men hun skulle nok få lært han opp; de hadde jo bare vært sammen i snart åtte måneder.

En annen som var godt i gang med sin opplæring var den hundeeiende naboen. De hadde fått seg en ny og denne gangen insisterte fruen på å velge rase. Når hun selv ikke kunne lufte den ble han observert, gjerne i rask gange, iført hettegenser og med hetteskjult, skamfullt ansikt. De var et perfekt dårlig sammensatt par, den bredryggede mannen og den lille chihuahuaen. Men naboene koste seg. Dens søte bjeff mot større og mindre farer ble mottatt med kjærlig glede. Alle barna elsket den og siden hunden aldri ble plassert i bur når den var utendørs, var kos lett tilgjengelig. Helt til damen bad om skilsmisse, tok med seg hunden og reiste fra ham. Det gikk da ikke mange ukene før han solgte huset og forsvant fra byen.

Den morgenen han kjørte spiste Therese og Gunnar årets første frokost på terrassen, med hvert sitt glass appelsinjuice. Ut vinduene strømmet musikk. Det så ut til å bli en god dag.

Some said the local lake had been enchanted
Others said it must have been the weather
The neighbors were trying to keep it quiet
…
Regina Spektor – Genius Next Door