Du vet i filmer der det dyttes en mystisk lapp under døren, vedkommende mottaker tar seg god tid, leser lappen som har en vag trussel, åpner etter hvert døren og det er ingenting utenfor, bortsett fra vinden og uendeligheten.

Mitt tilfelle går mer drastisk til verks.

I stedet for å plukke opp lappen røsker jeg opp døren med det samme, og lapphunden hopper på meg, gir meg ingen sjanse, tvinger meg inn og pådrar meg blodige sår. Så leser vi lappen sammen, høyt og i verste mening.

Rydd opp etter deg, får han meg til å rope i kor, mens han presser lappen mot ansiktet mitt, selv om rydd er skrevet med én d og jeg får meg ikke til å korrigere ham. Budskapet er mottatt. Om enn litt vagt, men han forklarer.

Frisørdamen var ikke fornøyd med gårdagens date. Pizzaen jeg serverte satte sjelelige spor, for hver bit mistet hun litt av sjelen kunne hun gråtkvalt fortelle, sier han, hennes venn. Slik skal ikke pizza være, var de enige om. Min forklaring med at det var en temaoppskrift, basert på Pablo Picasso, Salvador Dali og Steven King overbeviser ham ikke. Henne rakk jeg ikke si det til i går, før hun svært stille trakk seg unna, gikk uten å knyte skoene og jakken over armen, uten å lukke døren. Bilene bråbremset. Jeg drakk rødvinen hun hadde igjen. Hun hadde hatt forhåpninger sa hun, sier han. Hun ville bli bedre kjent med min personlighet, hadde sett fram til det, hadde hørt bare bra ting. Var forberedt på en lokal verdensmester. Hele natten hadde hun ikke sovet, han hadde holdt henne med selskap på sofaen, passet på at hun ikke fant på noe dumt. Ikke vært på jobb hele dagen, kunder gikk skuffet fra salongen stygge på håret. Kjøleskapet minnet henne om opplevelsen, den kubiske, absurde og skumle opplevelsen og tok fra henne all matlyst. Ta ansvar. Rydd opp, sier han rolig.

Før han går retter han opp kjøkkenstolen som veltet og tar kaffekoppen opp fra gulvet og setter den på kjøkkenbenken. Døren blir lukket stille. I vinduet ser jeg han tålmodig venter med å krysse veien til bilene stopper.

Jeg hadde lest henne som en uskolert, som om hun hadde stått foran meg med skrivefeil. Som en felles kunstner på hvert vårt felt uten å innse at der hun var dronning var jeg hoffnarr.

Uten mer enn en forlenget metthetsfølelse forspiller jeg restene av ernæringsbevisene fra gårsdagen. En halv skuffpizza til overs så det tar timer, både lunsj, middag og kvelds før levningene er fortært. Ingen andre skal behøve å gjennomgå dette, men oppskrift og bilder ligger stolt publisert på bloggen, tagget som eksperiment og WTF. Jeg gjør så du slipper kommenterer jeg, uten å nevne frisører.

Med en uggen fornemmelse i magen går jeg til sengs med en uselvisk følelse om at frisørdamen skulle slippe slike traurige opplevelser.

Neste morgen, i det solen jazzer opp hustakene, stiller englebarna og jeg med tente lys foran huset hennes. Til vakker sang åpner hun verandadøren, slipper morgensolen og dagen inn og smilet og latteren ut. Inviterer meg inn. Mens kaffetrakteren fyller luften med morgenlukt mer en godtar hun min beklagelse, samtidig som stekeovnen varmes til 225 grader og vi sammen forbereder frokostpizza med litt havre i deigen, nydelig tomatsaus, tre typer god ost, fersk basilikum og naturlig kvernet kjøttdeig. I det det dundrer på døren.

Febersvett og i bare underbuksen åpner jeg døren ut mot gaten, tilbake i min egen leilighet. Frisørdamevennen presser seg gjennom åpningen. En tilsynelatende lyst til å dytte meg unna avbrytes med et stirrende blikk og påpekning om at jeg har neseblod. Som raskt viser seg å stemme. Han setter seg på kjøkkenstolen. Forteller uten videre at hun er død. At politiet er på stedet. At alt er min feil. I mangelen på flere stoler lander jeg på gulvet.

Hva enn han sier etterpå forsvinner i tåken og når den letter stirrer han på meg med et glassaktig blikk, tømt for alt liv. En skarp gjenstand ligget på gulvet mellom oss og OBH Nordica har laget tomatsaus. Basilikumplanten er ribbet. Med blodige fingre assisteres jeg av den sedvanlige lykkelige akkompagneringen fra NRK P13 og kjøkkenmaskinen, i videre foredling av ferskt kjøtt til -deig. Norvegia, Selbu blå og bøffelmozzarella er henholdsvis raspet, skvist og kuttet. Når jeg forsteker kjøttet finner jeg hår i maten. Det hadde nok hun satt pris på.

I det jeg skal montere tomatsaus på ferdig hevet pizzadeig innser jeg at jeg ikke har pizzadeig.

Å lage lasagne er ikke aktuelt.