På en busstur fra Mosjøen til Brønnøysund sammen med musikk fra en gjenoppdaget Sasha kom denne inngangsportalen:
Samme hvordan det gikk fikk det bare gå. Hun var lei av veloverveide beslutninger. De tok for mye tid. Brukte derfor kjøttøks-metoden. Grovhakket avgjørelsene. Jobben ble gjort, perfekt eller ikke. Perfekt var uansett en løgn hun visste ikke fantes. At de i etasjen over overlevde på løgner var uten tvil.
En ukes tid senere kom ideen om hendelser uten årsak … og verden ville bli gjenoppdaget og ødelagt.
Del 1
Oddvar kunne ikke si hvor han var da skredet begynte, for det var ham ukjent. Det kom sakte gjennom i hvert fall de siste 65 årene. I så måte kunne det knapt kalles et skred, heller mer en utglidning, som likevel ikke skjedde i jordsmonnet, men bak et urimelig og ukjent forheng han aldri fikk befatning med. I tillegg fikk det sitt utløp etter hans død, 97 år gammel. Oddvar er derfor heller ikke en del av denne historien. Fred over hans minne.
Din og min verden er i det ingen av oss vil kalle virkelighetssektoren. Vi kaller den bare ‘verden’ siden vi ikke vet bedre. Hadde vi visst bedre ville vi forkastet alle religioner og bygget videre på faktabøker, om de som sitter bak forhenget og styrer våre liv. Mange av oss ville gått fra vettet, siden ideen om at livet er styrt og kontrollert er urimelig. Noen vil si den er grotesk. Andre igjen ville sagt at livet fortsetter som før, bøkene om teoretiske guddommer har allerede bastant dokumentert dette i tusenvis av år. Amen og ʾamīn.
Vår utvikling var ment å være basert på en følt illusjon om fri vilje, som gir større muligheter for å overleve og føre gener videre. Slik skulle vi leve uten å stille vanskelige spørsmål. Det har skapt furore bak forhenget at vi, eller et sterkt mindretall av oss, har brukt vår frie vilje til å fritt velge kjønn. Et lite problem eller poeng i og for seg, men siden vi har nådd over hundre har noen på den andre siden valgt å slå politisk mynt over temaet. Det skjelver i styringssektoren, maktbalansen vaier og ingen seter er trygge.
Argumentasjonen bak skredet av opprørte stemmer var at gruppen som satt bak kontrollene ikke kunne se noe feil, hva som egentlig skulle være så galt med flere kjønn. I generasjoner var det lagt opp til at virkelighetssektoren skulle gjøre det som falt dem/oss naturlig. Inkludert i det som løst ble kalt fri vilje, skulle være en naturlig biologisk utvikling, basert på nevrologiske beslutninger, som likevel var programmert i dem/oss. Videreutviklet arv kontra miljø. Virkelighetssektoren hadde utviklet seg/oss et stykke inn i dataalderen og seg-et hadde begynt å flyte og blitt mer vassent. Mindre biologisk, mer digitalt. Mer universelt etter som verden emosjonelt stadig ble mindre.
Da balansen i styringssektoren hadde skjelvet og vaiet ferdig hadde makten byttet hender. Visse var pekt ut som skyldnere. De visse var forvist fra sine plasser og nye koster blitt satt til å feie i gangene. Politiske mynter var kjøpslått og over hundre kjønn var forhandlet ned til åtte, i løpet av bare et par av virkelighetssektorens generasjoner. Imens gikk de automatiske systemene og kontrollene stødig videre og sikret at livet og utviklingen foregikk etter forskriftene. Verden var igjen stabil.
Del 2
Etter at de som tok over etter «den store kjønnsskandalen» hadde jobbet med virkelighetssektoren i fire av sektorens generasjoner, begynte detaljfikseringen å tære på, når noe måtte overstyres. De hadde begynt å innse at ikke alle mønstre måtte styres. Alt gikk likevel omtrent som det skulle gå, det aller meste automatisert. De begynte å bli lei veloverveide beslutninger ingen egentlig brydde seg om. De tok for mye tid og brukte heller derfor kjøttøks-metoden. Grovhakket avgjørelsene. Jobben ble gjort, perfekt eller ikke. Perfekt var uansett en løgn de i etasjen over levde på. Nå var det de unges tur til å spre nye og fornuftige mønstre. Samme hvordan det gikk fikk det bare gå under tidspresset. All erfaringen de hadde gjort denne tiden viste at livet i virkelighetssektoren neppe kunne bli påvirket av avrundede hjørner. Hvorfor skulle de bry seg, virkelighetsdronene som slepte seg rundt i sine dagligdagse, monotone gjøremål?
Det var nettopp denne innstillingen som ble starten på slutten på det hele.
Gerd Julsrud visste ingenting om noenting, annet enn alt som foregikk i lokalpolitikken, hva alle i familien foretok seg, hennes venner, deres venner, kulturlivet og multer. Sistnevnte hadde nå bragt henne ut i myrlendt landskap, sen sommer, med tre tiliters bøtter, for å fylle gjenværende plass i fryseren. Været var over all forventning, bærene bugnet og kart ikke å se. Den ene halve bøtten ble fylt med ulike typer sopp. Legal eller ikke syntes Gerd blant annet fleinsoppen var den beste medisinen for hjertet og sjelen. Ettermiddag stundet mot kveld, bøttene var fulle og myggen mett, hun rettet ryggen og fant veien tilbake til bilen. Da hun kom ned på skogsveien måtte hun fortsatt gå en liten kilometer. Nesten fremme oppdaget hun en fremmed bil som stod fint parkert inntil trærne, et par meter utenfor veien. Det så ikke ut til at bilen var skadet. Litt merkelig siden det ikke burde være mulig å sette den der, siden den måtte forsere både en solid steinkant og en grøft. Da hun kom nærmere kunne hun se en mann i førersetet med hodet mot rattet. Enda nærmere så hun at interiøret og vinduene var dusjet med blod. Gerd fant det fornuftig å småløpe til sin egen bil der hun kunne sette fra seg bøttene og ringe politiet.
Etter å ha avgitt forklaring til politiet ble Gerd sendt hjem. De tre politifolkene på stedet fortsatte sine undersøkelser, sammen med ambulansetjenesten. Primært så skadene på mannen ut til å være forenlige med en kraftig kollisjon. Problemet var at det ikke var en skramme på bilen, selv på siden inntil trærne. Ingen merker i veien etter verken bremsing eller annet ferdselsbeskrivende. Bilen ble tauet inn til tekniske undersøkelser, mannen fraktet inn til obduksjon. Hendelsen ble holdt hemmelig for media.
Dagen etter skulle bilen bli videre undersøkt på politiets verksted. Da de åpnet porten og slo på lysene, ble de møtt av et totalhavari. De skadene som burde ha vært der dagen før hadde oppstått over natten. Det samme var skjedd på ulykkesstedet, med flere meter med skrensing etter bil i fart, veltede kantsteiner og skadet trærne. Også politiets bilder fra dagen før viste de oppdaterte skadene. Chassisnummeret stemte med det som var notert. Minnene til politifolkene var fortsatt de samme uforandrede. Betjent Olsen følte seg matt og dro hjem for å ta seg av kone og to barn.
I tiden som fulgte skjedde mange forunderlige ting rundt om i verden, uten at noen kunne koble dem sammen. For å nevne noen få: Fru Gonzalez kom inn på kjøkkenet onsdag morgen og fant kopper, tallerkener, kokekar og bestikk tilskitnet, selv om ingen hadde laget mat siden siste oppvask. Helene og Claus våknet ukjent for hverandre i hver sin leilighet, forelsket. Året etter fikk de sitt første barn. I og for seg kanskje ikke et godt eksempel på hendelsene, men de henger sammen. Et fly ble funnet uten skrammer på en fjellhylle, med 138 døde passasjerer og en besetning på fem, med brannskader og avrevne lemmer i setene der er hørte hjemme. Raymond ryddet rundt huset etter 15 år. Flere rustne vrak av snøfresere, flere båter, vinduer, to boblebad og mye annet skrot ble fjernet uten at noen av naboene hadde bedt ham om det.
Men Gerd Julsrud så det.
Del 3
I stedet for å dra hjem, dro Gerd opp til hytta. Siden den var i nærheten av hennes favoritt turområde kunne hun også følge med på veien når politiet dro derfra. Hun satte bærene på kjølerommet og åpnet en flaske rødvin. Etter et glass og noen runder med strikkepinnene satte hun på en risotto, siden solen var på vei ned. Tenkte over det hun hadde sett mens dampen steg under lokket. Tok enda et glass til maten, sittende ved kjøkkenvinduet og så ut over fjorden og veien som gikk langs med. Å se et menneske i sin egen bil, dekket i sin egen blodsprut … Hun la i sjokket ikke merke til så mye, men politiet bekreftet at han var død. Hun fikk beskjed om å ikke si noe til noen, bare komme til oppfølgingsintervju hos dem i morgen formiddag.
Risottoen var klar og iblandet gode grønnsaker. Et av livets mer stabile gaver. Det hun hadde sett ble stadig mer bisart etter som hun tenkte på det. Kunne bisarr pluss bisarr gi mening? Fleinsoppen hadde aldri skuffet henne før. Bare gitt henne klarhet, noe multene aldri hadde fått til. Det er grenser for hvor mye multer kan tilfredsstille. Multesyltetøy, -kaker og -vin er flyktige nytelser. Selv kombinert for et lystig lag kan ikke gledene vare evig. Soppens evne til innsikt i liv og univers derimot, gir et liv av erfaringer bare på noen få timer.
Endelig kunne Gerd se blålysbilene dra fra stedet, med den blodstenkte bilen på henger, innpakket i presenning. Med voksende eufori tok hun på skoene og jakken for å småløpe den halvannen kilometeren det var tilbake til stedet. Da hun tok av fra asfalten og inn skogsveien fikk hun følge av den krypende tåken. Dens vennlighet var en god følgesvenn opp til der bilen hadde stått. Politiet hadde ikke gjort annet enn å knyte dobbelt sperrebånd over veien noen meter før. Ellers så stedet ut som tidligere på dagen. Selv i tussmørke var det lett å kjenne igjen. Med den tykke tåken føltes det som å gå i samlet flokk.
Hun satte seg på en stein bortenfor. Lurte på hva mer politiet kunne ønske å snakke om i morgen som de ikke selv hadde sett. De som hadde lupe. Hun som der og da var redd. Hun som var rådløs der politiet hadde ro. Hun som bare hadde tåken. En tåke som nå begynte å lage spor i veien og veltet steinene som stod langs grøften, som etter en bil som hadde skrenset. Knakk greiner og skrapte opp barken på trærne som om de var truffet av en bil i høy fart. I noen sakte sekunder, som i en optisk bedøvelse, var også bilen der med knasende metall og glass som ble smadret, med en mann som ble kastet rundt og skamfert, som i panikken hjelpeløst klamret seg til halspulsåren. Før alt ble stille. Bilen forsvant og tåken trakk seg tilbake. Gerd var alene med trærne, opplyst av stjernene.
Tilbake på hytten tok hun en ause kald risotto. De siste tre glassene med vin ble stille drukket ut over kvelden og natten, sammen med radioens jazzkanal. Det hun fikk se i tåken stemte ikke med det hun så tidligere på dagen, men hadde på følelsen at noen ryddet i fortellingen. Som selvsagt var umulig.
I grålysningen pakket Gerd bilen. Bærene måtte renses og fryses. Politiet måtte besøkes. Men først måtte hun kjøre bortom stedet igjen for å se med edru øyne. Men der ble hun vinket videre, da hun sakket farten. Det hun antok var en sivil politibil stod på tvers i krysset inn til skogsveien. Videre innover kunne hun se minst tre til. Hvis dette var politiets forsøk på å være diskret var det mindre vellykket. Hun snudde og kjørte tilbake til byen. På veien fikk hun telefon fra politiet om at intervjuet var avlyst. De ville komme tilbake med ny innkalling, siden de trengte mer tid til å samle informasjon.
Fire uker senere fikk hun komme på intervju. Der gjentok hun det hun så tidligere på den aktuelle dagen og nevnte ikke det hun så senere. Hun merket seg at spørsmålene fisket etter noe annet, men hun nektet, tilsynelatende uforstående. Takket bare politiet i det stille for bekreftelsen.
En uke senere lot politiet de etterlatte få sin gravleggelse. På et lite sted der ikke nødvendigvis alle kjente alle, ble det likevel av mange stilt ubesvarte spørsmål om hvorfor det tok så lang tid. Det ble en rolig markering med urnenedsettelse.
Dagen etter gravleggelsen fikk Gerd validering på at universet var skakt; naboen ryddet rundt huset. Han som hadde samlet på skrot i minst 15 år, hadde flere rustne vrak av snøfresere, flere båter, vinduer, to boblebad, mye annet skrot han hadde flyttet på grensemerket for å få plass til. Han hadde fått ånden over seg, kunne han stolt fortelle over gjerdet. Han som verken var religiøs eller brydde seg om naboenes klager de selvsamme 15 år. Han hadde brydd seg like mye om eget utseende, men var nå ikledd klær uten hull og hadde velfrisert hår. Han var tåkete i blikket. Det var bevis nok for Gerd.
Del 4
Furore i det stille. Mykt kaos. Fattet stress. Papirene gikk riktig signert og stemplet, fra riktig avsender til riktig mottaker. Bomturer fantes ikke. Skulle det være panikk, skulle den være tilmålt og beregnende. Varsellampene hadde fått nye, friske lyspærer.
Det ble i styringssektoren lagt merke til at en Gerd i virkelighetssektoren hadde lagt merke til mer enn hun burde. Hennes tankemønster avslørte at de var avslørt, at hun hadde brukt naturlige vekster å skjule seg bak mens hun observerte. Hun var nå svært ivrig på å samle inn historier lik de hun selv hadde erfart, fra hele verden. Slik spredte tankemønsteret seg ukontrollert. Ulikt konspirasjonsteorier kunne stadig flere fortelle og halvveis dokumentere ulike- og noen ganger samme observasjoner. Selv om den gemene hop gjensto å bli overbevist (selv om svært mange hadde fått med seg oppdagelsen av det uskadde flyet fylt med døde kropper på fjellhyllen), ble opplevelseshastigheten i sektoren ble satt ned til et minimum og en ny kommisjon opprettet for å finne løsning på problemene.
De som ble satt inn for å rydde etter «den store kjønnsskandalen» for bare få generasjoner siden, ble satt av og erstattet av dem de selv erstattet. Ungt pågangsmot ble erstattet av gammel erfaring. Problemene ble gjennomgått og det var enkelt å avsløre at de som tok over ikke hadde satt seg godt nok inn i hvordan virkeligheten fungerte og ble oppfattet. Løssluppen kontroll og slapp behandlingen av hendelsene var roten. For å nevne noen av de tvilsomme hendelsene:
– Mannen i bilen Gerd så i skogen hadde utspilt sin rolle. Meningen med hans eksistens var fullført. Han levde på overtid og planla å overta kompisens restaurant, som ville ha gitt ham ideer til konsept som hadde ført feil personer sammen.
– Før fru Gonzales våknet og møtte rotet på kjøkkenet, møtte herr Gonzales det samme rotet. Han skulle, før han gikk på jobb, se at kona ikke var perfekt, noe han fortalte kollega herr Ortega, som igjen reddet hans forhold til fru Ortega og barn og barnebarn som ellers aldri ville sett dagens lys. Barnebarnet skulle vokse opp til å utvikle kunstig intelligens som reddet livet til Theresa Petersson og mange andre.
– Helene og Claus måtte finne hverandre som kjærester og få barn, fordi barnets død og Claus’ insisterende pågangsmot skulle føre til revolusjon i kuren mot lymfekreft.
– Da Gerds nabo ryddet førte det til at leiligheten i nabohuset ble solgt, etter å ha stått tom lenge. Den nye eieren likte seg så godt i nabolaget at engasjementet hun brakte smittet over på de andre naboene. Nabogutten skulle 63 år senere bli skjenket Nobels fredspris.
– Flyet som ble funnet uskadet på fjellhyllen med 143 døde var utelukkende slurv. Ingenting godt skulle komme ut av det, spesielt siden deler av oppdagelsen ble vist live for 1,2 milliarder mennesker.
Forslagene på løsninger i kommisjonen florerte: Skjerpe rutinene og la problemet dø ut i løpet av noen generasjoner. Plante en pest som rydder ut alle. Heve verdenshavene og sakte drukne alle. Heve temperaturen og gjøre verden ubeboelig. Skape dårlig stemning og satse på at verdenskrig løser problemet. Nullstille alt og begynne om igjen. Åpne mellom sektorene og gå blant dem som guder. Etter lange drøftelser og nøye vurdering ble avgjørelsen tatt. Løsningen ble satt til å ta hundre av virkelighetssektorens år.
Del 5
De som merket endringen først i virkelighetssektoren, var astronomene. Den akselererende utvidelsen av universet de hittil hadde observert, stoppet opp. En observasjon om at fargen på universets ytterpunkt hadde gått fra rød til blå skapte selvfølgelig avisoverskrifter, men mest et skuldertrekk. Det ble anslått at en eventuell krymping av universet kunne ta milliarder av år – ingenting å bekymre seg for. Et par dager senere kunne astronomene melde at sammentrekningen så ut til å skje i en alarmerende fart. Det ble foreslått at konsekvensene vil bli merkbare i løpet av bare fem år. Om ti år vil galaksen bli slått sammen med andre nærliggende galakser. Om hundre år vil alt vært glemt.
Nyheten satte selvsagt livet og verden i nytt perspektiv. Der noen ville redde situasjonen ved å skyte atomvåpen mot det krypende universet og gudenes vrede, kom andre med mer fornuftige forslag om samhold i tiden som var til overs. Gerd ble et kjent TV-fjes, der hun gikk fra å fortelle historier, både sine egne og andres opplevelser mellom sektorene, til å være en viktig stemme for å holde roen i befolkningen. Noen sluttet i arbeid. Pensjon ble unødvendig å planlegge. Foreldre tok barn ut av skolen. Det som var viktig forble viktig. Fokus ble stilt inn på familie og venner. Alle trengte mat, husly og noen å være sammen med. Daglig kom astronomene med siste nytt og bilder fra teleskopene. Visstnok hadde hastigheten mellom de roterende galaksene økt. Gerd ble generalsekretær i FN.
Månen kom nærmere, det var det første de uten teleskop merket. Eller, det var effektene som ble merkbare. Solformørkelser kom oftere og ble lengre. Med høyere tidevann og lavere fjære, ble båtlivet ettertraktet blant de som fortsatt levde. Det samme gjorde høyfjellet. Byer, land og kontinenter ble oversvømt 12 timer hver dag. Den saknende jordrotasjonen gav også lengre flo, fjære, dag og natt. Naturen fikk kort tid til å omstille seg. Drikkevann ble en mangelvare, sammen med mat. Stadige jordskjelv og vulkaner ble for mange dråpen som fikk livet til å renne over.
Det var mye de i virkelighetssektoren kunne være lykkelige over å gå glipp av, hadde enda noen av dem teoretisk kunne vært i live: Økende temperatur i universet. Solen forsvant. Jorden krympet. Jorden ble ødelagt av gravitasjonskreftene. Jorden kolliderte med naboplanetene. Universet trakk seg stadig raskere sammen. Massetettheten økte. Atomene ble revet fra hverandre, bare de grunnleggende partiklene gjenstod. Universet bestod til slutt av flytende plasma, før alt kollapset i en liten dirrende ball.
Da også dirringen gav seg, eksploderte ballen i et tredje forsøk.