Arnfinns hund lukter rart, gamle damer lukter muggost og enkelte gjerninger smaker mer bittert enn søtt.

Jeg hadde lyst til å skrive noe igjen, et par år etter siste historie. Et vindu i leiligheten min er punktert, noe som plutselig slo meg som litt poetisk (punktert liv, vanskelig å se osv). Da jeg også rotet i papirene med 1001 små ideer fanget en setning meg, som til slutt endte opp med å bli et lite komma, men som likevel fikk ideene til å spinne. Tror for øvrig jeg skrev om starten fem ganger.

del 1 :: Arnfinn

Jeg hadde hatt Løvinnen i fjorten år. En lubben, stadig mer subbende, langhåret og uinteressert hund som luktet rart. Tankene hadde begynt å helle mot å la henne få subbe og lukte rart i det hinsidige, men ikke enda. Virkeligheten hadde forandret seg og verden blitt utydelig, og inntil det klarnet ville jeg ha henne ved min side. Jeg trengte støtten selv om hun ikke sa stort. Det som i ni år hadde vært en trygg og stabil hverdag ville nemlig ubønnhørlig bli røsket vekk når arbeidsplassen snart ikke fantes mer. Psykologen hadde anbefalt mer sosial omgang og nære venner å prate med om følelser og tanker, men hvem det skulle være visste jeg ikke. For tre uker siden ble jeg foreldreløs i en alder av førtito da min far gikk bort. Mine kolleger hadde jeg ikke for vane å snakke så mye med. De var greie nok, men de hadde sine liv, gjorde sine ting, hadde sine hobbyer. Når vi noen ganger møttes på fritida var det likevel for å snakke om dagens jobb, framtidens jobb eller stereotypisk drukne oss i øl og fotball.

Jobben var ikke noe jeg skrøt av i sosiale sammenhenger, men det var ikke stort annet å få i denne byen for en tidligere yrkesmilitær infanterist med benprotese. Å fylle- og pakke hermetikk med lapskaus og joikakaker var en ærlig jobb. Noen måtte gjøre den og arbeidet fikk dagene til å gå. Det meste var automatisert og på samlebånd, men noen måtte trykke på knappene og dra i spakene og kjøre bort paller og klargjøre for videre transport. Gjenta med de samme knappene, de samme spakene, den samme kjøreruta, time etter time, uten å kunne snakke med noen gjennom øreklokkene som holdt fabrikkstøyen ute. Jobben var et nødvendig onde og gjorde sin misjon som pengekilde. I løpet av de ni årene jeg var ansatt hadde over halvparten blitt oppsagt etter hvert som maskineriet ble oppgradert. Pauserommet ble stadig tommere og vanligvis var vi bare to som spiste samtidig. Og nå skulle fabrikken flyttes til Slovenia, selvsagt på grunn av millionene som ble spart i lønninger og skatt. Eierne hadde allerede ridd av stormen i media om all maten som måtte transporteres ut av landet og importeres igjen ferdig pakket. De fikk det til å høres logisk ut, som om det var til alles beste og hadde til og med fått takkekort fra det slovenske sentralskattekontoret for utenlandssaker.

Byen var inneklemt mellom høye fjell og hadde fra før måttet se store deler av sine innbyggere bli tiltrukket av større byer. Byer som ikke var inneklemt mellom noe som helst. Der husene bare dekket for hverandre. Byer der det fantes mer å ta seg til. Men jeg vegret meg for å emigrere. Størrelsen på hjembyen var akkurat passe og mengden mennesker mer enn stor nok til å tidvis mate fobien. Men hvem behøvde vel nå en ettbent tjenesteudyktig uutdannet blikkbokspakker med dysleksi? Flyttingen av fabrikken kom til å fjerne stabiliteten i livet mitt. Framtiden ville bli ubetydelig. En ting var opplagt. Jeg ville ikke være den som tapte på dette. Det skulle fabrikkeierne.

del 2 :: Damp

Thormod var en som naturlig, og på flere måter, tok ledelsen. Som tillitsvalgt tok han ledelsen hardt og brutalt, noe som lenge hadde beholdt bedriften i byen. Det var før sjefene kom på at de hadde en styringsrett som lot dem øke den lokale arbeidsledigheten med ytterligere en prosent. Han ledet og arrangerte også på fritiden samlinger blant de ansatte med fagforeningsmøter eller fotballtreninger. Det hendte også, en og annen fredag, at hans kone bakte kaker som de serverte i kantina, etter arbeidstid.

Selv om det enda var en uke til fabrikken skulle legges ned hadde Thormod invitert noen av de som hadde jobbet lengst hjem til seg på gravøl. Den svært uformelle invitasjonen ble forsiktig overlevert muntlig i garderoben fredag, og føltes mer som en befaling. Jeg var den siste som kom til duk, dekket bord og gratis drikke i kjellerstua hans, nesten en time senere enn instruert.
– Ja, sorry. Ble heftet av bikkja. Tror snart det er jeg som er mest ivrig etter å gå tur og tømme blæra utendørs.
– Pass på så du ikke blir tatt for blotting igjen, Arnfinn. Eller da hadde du for så vidt visst hvor du skulle sitte de neste månedene, kommenterte Thormod stående med bred beinstilling og hendene på hoftene. – Vi trenger alle noe å gjøre når jobben legges ned.
– Kjeften, sa jeg med et flir. – Jeg blottet meg ikke. Mari trengte en grunn til å slå opp. Hun gjorde det enkelt for meg. Hvor har du pilsen?
– Står på bordet. Sikkert varm nok for deg nå.
I sofaen satt André, Dag, Bjørn, Geir og Tore, stille som mus med Kveldsåpent mumlende fra radioen i bakgrunnen. Blant tallerkener med kakesmuler og kopper halvtomme med kaffe stod hver deres øl. Et og annet shotglass var også framme for anledningen. De trakk seg sammen slik at jeg fikk plass ved siden av Tore.
– Siden du nå endelig er her kan jeg si hva vi har kommet fram til, sa Thormod.
– Har det vært drøftelser? Trodde vi bare skulle være kameratslige slippe ut litt damp.
– Det er flere måter å slippe ut damp, sa Dag og kikket alvorlig på meg. – Vi har bestemt oss for å møtes i morgen kveld. Tore strakk seg etter flaska med Gammel Opland og satte et glass foran meg. Jeg åpnet ølboksen.
– Hva skjer i morgen kveld?
– De tror de skal spare penger på å flytte, brøt Thormod inn. – Vi vil sørge for at de tar feil.
– Dæven. Hadde nettopp den samme tanken da jeg gikk fra jobb i dag. Lapskaus og joikakaker er det norskeste vi har, og så sender de det til Slovenia. Jeg vil ikke tape på dette. Det skal faen meg fabrikken få gjøre.
Jeg klasket neven i bordet, forsiktig så jeg ikke veltet noe. De andre lo, noen klappet.
– Det er bra du er med. Thormod smilte. – Har du tenkt på hvordan? Hva vil du gjøre for at de skal måtte betale?
– Har ingen konkrete ideer enda. Men… kanskje sabotere bilene, gjøre noe med transporten så de ikke får sendt ut de siste tonnene med hermetikk? Blir å koste dem millioner i tapt fortjeneste, reparasjoner… så lenge ikke noen blir skadet, sant? Kanskje det er slemt gjort. Mulig mer dårlig presse hadde gjort samme nytten.
Jeg lente meg tilbake i sofaen og løsnet øverste knappen i skjorta. Det ble stille. De andre i sofaen kikket spørrende på Thormod. Jeg nippet til akevitten før den ble skylt ned med en slurk øl.
– Fint. Thormod klappen hendene sammen. – Da sier vi det sånn. Vi møtes i morgen kveld klokken ti på fabrikken.
De andre tømte det de hadde igjen i glassene og reiste seg.
– Var det… Jeg så spørrende på dem. – Har jeg… bør vi ikke snakke mer om dette? Forslaget mitt er ikke akkurat ferdigtenkt.
– Vi fikk som sagt tid til å snakke før du kom. Det høres ut som vi er enige i at noe må gjøres. Vi finner på noe når vi møtes i morgen, sa Thormod.
– Hva snakket dere om? Har dere noen mer konkrete planer?
– Vi tar det i morgen.
– Men…
– Gå. Jeg skal tidlig opp. Ta med deg ølen.

del 3 :: Støkk

Et lett regndryss gikk over til å bli sol før klokken passerte ni. Sittende ved kjøkkenvinduet var jeg allerede godt i gang med å koble skikkelig av med en rolig lørdagskaffe. Løvinnen hadde vært unormalt ivrig etter å komme ut, var usedvanlig opptatt av bilen og snuste iherdig rundt hele. Prikkbelastningen ville hagle som kistespiker dersom hun kom til å markere bilen som sitt territorium. Hun kikket opp på meg, på bilen og ut på gaten, snuste opp i luften, før hun etter hvert dumpet ned på en solflekk på plenen. Først da oppdaget jeg at dekkene var flate.

Barn? Ville de gjort slikt? Det ene reservedekket var lite hjelp i og den lokale bil- og dekkforhandleren åpnet igjen mandag. Jeg gjentok Løvinnens bevegelser, kikket meg rundt, så om noen kunne ha mistet noe avgjørende bevis. Ingen ting, ingen gjenglemte lommebøker, ingen gjørmete fotavtrykk, ingen fremmede lukter i luften. Politiet kunne heller ikke se noe, men de noterte min forklaring, tok bilder, nevnte et eller annet om å holde øynene oppe og lovte å ringe om de hørte noe.

Ingen fra kvelden før svarte. Hva enn de var opptatt med måtte det være viktigere enn å være i nærheten av telefon eller andre sosiale medier. Drosje var utelukket dersom fabrikkreisen skulle være usynlig for omverdenen. Halvannen mil å reise så jeg ikke fram til å bruke den rustne sykkelen som stod lenge ubrukt i garasjen, selv om det var flat vei. Dessuten var protesen grunnen til at den ikke ble brukt. Ingen umulighet, bare fantastisk klossete. Likeså hadde kroppens kondisjon fått være uutfordret noen år. Geir bodde bare to kilometer fra meg, så sykkelen ble smurt og dens og min helsetilstand testet ved å oppsøke huset hans. Ingen svarte da jeg ringte på.

Hva skjedde i går? Jeg klarte ikke fri meg fra følelsen av å være holdt utenfor, selv om jeg var bedt inn. Var det en test? Måtte jeg bevise min lojalitet etter å ha blitt invitert?

Jeg beregnet nitti minutter. Jeg klarte turen på førtifem og belaget meg på å vente like mange på de andre. Til min overraskelse og smått ergrelse kjørte bil etter bil opp en halvtime før tiden. Mens de steg ut stod jeg ved porten og ventet. Bagasjerom og bakdører ble åpnet. Thorgeir sa navnet mitt. Da jeg kom bort gav han meg en tyngende pappeske med innhold som hørtes ut som grus, tok selv en bag og ledet an mot fabrikken. Bortsett fra raslingen var det stille.
– Hva er det vi har med oss, hvisket jeg. Ingen svarte.
– Straks tilbake, sa Geir med det samme vi var innenfor døren. Han satte ned det han hadde med seg og småløp ned korridoren og inn på toalettet. Ytterdøren smalt igjen bak oss. Jeg fikk et slag i bakhodet som la meg i bakken.
– Hva faen gjør du, Dag? André var den eneste som reagerte mens de andre så på.
– Hold kjeft. Hvordan i helvete kom du deg hit uten bil? Dag virket personlig fornærmet og det gikk et par lys opp for meg. Jeg ble tørr i munnen og tiden kjentes ut til å stå stille.
– Syklet.
– Protesen kunne ikke ha gjort det enkelt for deg. Dag tok fram en kniv fra beltet. Som en jeger som skal flå sitt bytte bøyde han seg ned, skar opp buksene mine, løsnet protesen og røsket den av. – Du får bli her til vi finner ut hva vi skal gjøre med deg.
– Vi må skynde oss, sa Thormod. – Vi har ikke hele kvelden. Gi foten til Bjørn. Bjørn, når Geir kommer ut sender du han opp. Du blir her og passer på Arnfinn.
Thormod, Dag, André og Tore gikk med fulle armer opp til fabrikklokalene i andre etasje.
– Hva skjer, spurte jeg da vi var alene.
– Metallspon og glass knust i småbiter. Homseforslagene dine med å stikke kjepper i hjulene på bilene kommer aldri til å funke om vi vil ha skikkelig virkning.
– Men i helv… metall og knust glass i maten? Det rammer jo ikke akkurat fabrikken!
– Joda. Hvem tror du vil tørre å spise lapskaus og joikakaker igjen? Ingen. Noensinne. Fabrikken går konk. Og ingen kan bevise hvem som stod bak.
Geir kom ut fra toalettet og tørket hendene på buksen. Bjørn gav ham protesen.
– Jeg går opp. Bli her med Arnfinn, sa han, tok den siste esken og løp. Geir kikket storøyd fra protesen og over på meg. Jeg øynet en mulighet.
– Det klødde, sa jeg og strakte ut en arm. Geir gav meg protesen tilbake.
– Okay..? Så vi står her og passer døren?
– Noen må gjøre det også. Tror for så vidt jeg klarer det alene om du ville ta en tur opp.
– Det tror jeg også. God vakt, sa han og begynte å gå. Jeg belønnet ham med å stjele hans ulåste bil. Gode råd var nå ikke dyrere enn at jeg fant skjul i mitt fars tomme hus.

del 4 :: Bitter

Min far hadde alltid vært stor fan av Tanita Tikaram, hadde alle hennes utgivelser på vinyl, CDer var bannlyst. Helt siden en eller annen musikkjournalist på grunn av hennes utseende omtalte henne som Elvis’ ukjente datter, var hun arvtakeren til toppen av kransekaken. Alt utenom, bortsett fra Elvis selv, ble annen- og tredjerangs. Han fikk se henne live fire ganger. To uker før han la inn årene, bukket under og takket pent for seg gav jeg ham hennes siste plate og en ny stift til spilleren. Det var regelen hans. Den gamle gikk i arv.

Nå skulle også resten gå i arv. Jeg utsatte i det lengste å gjennomgå huset. Gamle minner dukket opp over alt. Mye fra et langt liv, mye kjøpt av min mor, mye de hadde kjøpt sammen. Mye fra min barndom. Fotoalbum med bilder i papir, kaffekvernen, sofagruppen fra førkristen tid, broderier på veggene, suppeskåler og nips. Som enebarn var jeg ikke vant til å dele, men noe kunne risikere å bli donert til bedre formål. Det eneste jeg for øyeblikket følte for å annektere var barskapet med Gammel dansk. Siden min far ikke var en bitter mann ønsket han å ty til remedier for å fremstå så sur som er forventet av en enkemann. Han ble det aldri, bare lykkelig. Det jeg trengte var å koble av, roe ned og tenke.

Med den gjensatte sykkelen registrert i Falch sykkelregister ville det være kort tid før jeg ble koblet til sabotasjen mot fabrikken. Medvirkning til drap kom til å stå skrevet i panna mi og i alle landets aviser. Med seks personer mot en i odds hadde jeg ikke mye å stille opp med uten å kunne ty til våpen. Men hva kunne jeg ha gjort? Ringt politiet, selvsagt, men det ville vært ord mot ord om hvor involvert jeg var. Men det ville ha forhindret utsendingen. Men jeg kunne risikere samme straffen som de andre. Men det ville kanskje være en liten pris å betale med tanke på de som ble spart for mage- og tarmsår. Men hvis jeg delte fengsel med de andre ville de kunne hevne seg. Det kunne komme til å gjøre vondt.

Ettersom natta gikk ble jeg stadig mer bitter, selv etter et par øl. To timer med filmen Synecdoche New York fikk dreid meg over til depresjon og inn på ideen; fuck everything. Og ideen føltes god. Til helvete med alt. Jeg kjente en som hadde tilgang på dynamitt. Blås det til himmels. Med et smell kunne alt løses, både hevnen mot fabrikkeierne og den stygge sabotasjen til mine kolleger. Yes! I morgen søndag skulle det skje. Ingen på jobb, ingen ville bli skadet. Ett smell. Ferdig.

Neste morgen våknet jeg inntullet i gardinene jeg hadde vokst opp med på gutterommet. Med angeren herjende legemlig og rasjonelt ringte jeg politiet og fortalte alt. Tre timer senere var jeg påført skjult kamera og mikrofon, og ble sendt ut i verden for å jakte tilståelser.

del 5 :: Skogens ro

I enden av en sti, i enden av en landevei, i enden av all veifarende tålmodighet stod jeg og myste på den laftede hytten et par hundre meter unna. Lyng og åpent ulendt terreng spredte seg så langt øynene kunne se. Kunne de ikke hatt klubbhuset i Thormods kjellerstue? Og hva forventet jeg skulle skje? På kjøreturen hadde jeg tenkt på hva jeg ville si, eller burde si for at de skulle slippe meg inn. Jeg luftet Løvinnen og gikk meg tilfeldigvis på dem? Jeg føler meg alene, kan vi leke sammen? Jeg synes det dere gjorde var skikkelig bra likevel, kan vi være venner igjen nå? Kan dere snakke tydelig slik at politiet får tilståelsen på tape? Det ville sikkert komme noe smart når vi først begynte å snakke. Kameraet jeg hadde i skjorta så ut som en ekstra knapp. Jeg sjekket at det fortsatt satt fast før jeg fortsatte å gå.

Løvinnen virket å ha mer spenst i stegene enn normalt. Det så ut som landskapet passet henne bedre enn å trave langs veiene inne i byen. Kanskje var det luften. Jeg tenkte vi fikk ta flere turer ut hit framover. Rundt hundre meter fra hytta hørte jeg dem rope et eller annet. – Hei, ropte jeg tilbake og fortsatte å gå. Det kom nye rop med ugjenkjennelige ord. Jeg løftet en arm i været. – Vent til jeg kommer nærmere, gaulet jeg. Tretti meter senere hørte jeg en dump lyd av noe som traff, brøkdelen av et sekund før jeg hørte skuddet og stoppet.
– Jeg sa stopp! Det var Dag som ropte, lent ut av vinduet. – Hva vil du? Jeg kjente etter om jeg var truffet. Jeg kjente ingen ting. Nummen. Skjøt de virkelig på meg? – Hva vil du, ropte han igjen.
– Snakke!
– Hæ!?
– Snakke!
– Vent! Dags hode forsvant inn. Fem sekunder etter spratt døren opp. Med en rifle høyt hevet kom han marsjerende mot oss. Pinnestiv ble jeg stående og stirre panisk mot geværløpet som stadig kom nærmere. – Så snakk!
– J-jeg tror dere hadde rett, stammet jeg. – Sånn likevel. Fabrikken må blø. Eierne må blø. Og betale for at de tar fra oss jobben. Og de som kjøper maten og støtter dem må også blø. Dere gjør det som er rett. Har dere det fint her på hytta? Dag stirret meg rakt inn i øynene med rifla hvilende mot skuldra.
– Gå, sa han. – Ta med deg bikkja. Jeg klarte ikke å slippe kontakten fra det harde blikket hans. Jeg rygget og dro i båndet. Hun rikket seg ikke. Jeg dro hardere og kastet et glimt ned. Jeg glemte rifla. Løvinnen lå livløs i lyngen. Fra hodet rant det en stripe blod. Jeg så opp igjen. – Du trodde det var et skremmeskudd, sa han og smilte.
Bena gav etter og jeg falt på kne. Far var borte. Jobben var borte. Nå var også min eneste følgesvenn tatt fra meg. Verden var punktert. Luften gikk ut av den og jeg fikk ikke puste. Alt svartnet, men da jeg kom til meg selv igjen stod jeg med rifla i hendene mens jeg holdt den i feil ende. Dag lå svimeslått på bakken og så ikke ut til at han kom til å reise seg på en stund. Foran hytta på stod de andre ute på treplatten og så på, så jeg gikk mot dem. De begynte å gå mot døren igjen.
– Bare hold dere ute så jeg kan se dere! Rifla ble nå holdt måten den var skapt for. Det manglet en. – Hvor er Geir?
– Han er ikke blant oss lengre, sa Bjørn.
– Dag som har tatt seg av han også? Bjørn nikket. – Fordi han lot meg gå? Bjørn heiste på skuldrene. – Sett dere. De satte seg. – Det jeg vil dere skal gjøre nå er å forklare meg hvem som gjorde hva. Hvem foreslo at dere skulle ha all den dritten i maten, hvem skaffet det.
– Jeg. Thormod holdt ublygt opp en hånd. – Jeg overbeviste de andre før du kom hjem til meg på fredag. En lærer fra yrkesskolen skaffet meg jernspon, det knuste glasset fant André da han var på miljøstasjonen for å dumpe noe.
– Gavepakke, smilte André.
– Du sa jo selv du ville at fabrikkeierne skulle betale for seg, fortsatte Thormod.
– Ja, men faen, ved å skade uskyldige folk som bare vil ha billig mat på bordet?
– Vi ville jo ha stoppet det eller gjort noe før det kom så langt.
– Hvordan da? Ved å gjemme dere her?
– Nei… Thormod ble alvorlig i blikket og så ut til å tenke seg om. Det ble stille. Jeg snudde meg og kikket på Dag. Han lå fortsatt i samme posisjon. Hva skulle jeg gjøre nå? Bare gå? Jeg hadde fått tilståelsen jeg kom for. Og jeg hadde rifla så de kunne ikke gjøre meg noe.
– Hvilken ost da? Gauda, liksom, spurte Tore med ett Bjørn, og var tydeligvis midt inne i en samtale som hadde blitt avbrutt.
– Muggost, svarte Bjørn. – Type skikkelig blåmugg. Sånn som sikkert bare gamle damer liker.
– Og hun danset du med? Tore kikket skeptisk på ham.
– Jo, men jeg visste jo ikke at hun luktet mugg da hun bydde meg opp. Jeg var jo motvillig med ut på gulvet siden jeg overhodet ikke kan danse. Og da vi satte oss etterpå skulle jeg bare klø meg litt i ansiktet; roquefort. Bjørn gjorde rocketegnet. – Resten av kvelden ble i hvert fall bra. Hyggelige folk.
– Så hvor har dere gjort av Geir, spurte jeg for å få avsluttet.
– Bahamas med dama, svarte Thormod. – Dag ville ha han så langt unna som mulig så han ikke skulle føkke opp noe mer.
– Ja vel…
– Hva vil du gjøre nå, spurte Bjørn og holdt opp en hånd for å skygge for solen som hadde kommet rundt hjørnet. Hva skulle jeg gjøre? Hva kunne jeg gjøre? Jeg tenkte på det som allerede hadde hendt og det som ville bli avgjort i dag, på hva som var riktig. Jeg tenkte på Løvinnen. Hun burde få en verdig begravelse.