Som tirsdager flest tidlig i april var Stein usikker på om han skulle bruke lue. Han lot være.

Frisørdamen rakk akkurat å spørre om han som vanlig ønsket maskinklipp i nakken og på sidene, og han rakk akkurat å svare «ja» før han fortsatte med «et øyeblikk», da telefonen ringte. Det var manageren som ringte. Ikke hans egen, for han hadde ingen, men Marielles. Manageren insisterte på å ha Stein på sitt kontor om en time. «Det er noe vi trenger å snakke om.» Mer nektet han å si over telefonen. Stein var ingen fan av plutselige endringer. Han ønsket forutsigbarhet og stabilitet. Han hadde andre planer, men godtok formaningen slik at dagen kunne gå videre.

Mens frisøren endelig kunne gjøre sitt sjekket Stein instagram. Marielle, hun han delte livet med, hadde lagt ut et bilde av en eske med angrepiller og formulert at «ikke alle valg er like vanskelige #reparasjonavsteinsprut». Stein anså innlegget som vel privat og åpenhjertig, selv for en lukket gruppe på sosiale medier. Han ville selvsagt være med på leken, tok et bilde og kommenterte at «da blir det ny sveis og nye sko #ikkespredningsavtale #pengertilovers». Men det føltes ikke riktig. Det føltes veldig feil. Var et barn med ham virkelig så forferdelig? Hvordan presterte hun å legge ut en så følelsesmessig avstumpet melding, i stedet for å si det til ham i morges før hun gikk hjemmefra? Var det derfor manageren ringte? Stein kunne ikke sitte stille så han reiste seg, lenge før sidene var ferdig trimmet. Ikke hadde frisørdamen begynt på toppen heller. Situasjonen var uvant for henne så hun rygget og protesterte. «Men jeg er jo ikke ferdig!» Han gestikulerte mot døren. «Men jeg må gå.» «Men da du må betale først.» Stein betalte.

På managerens kontor stoppet den dobbeltprisvinnende spellemannsprisartisten midt i en setning han likevel var usikker på hvordan burde fullføres. På den måten var Steins avbrytelse på grensen til kjærkommen. Manageren så ikke hendelsen likens. «Marielle er ikke her. Derfor jeg bad deg være her om …» Han måtte se på klokken. «20 minutter.» Den dobbeltprisvinnende spellemannsprisartisten tok på seg solbrillene og gikk. Manageren ville ikke det. «Hei, ikke gå! Du og jeg kan redde verden!» «Ring Bob Geldof», repliserte artisten før glassdøren sakte lukket seg bak ham. «Hvorfor er vi her om 20 minutter? Hvorfor kunne ikke bare Marielle og jeg ta dette mellom oss», ville Stein vite. «Siden jeg sitter på all info ville hun at jeg skulle ta dette under seks øyne.» Stein gjorde noe han bare tidligere hadde sett på film; løftet opp den tunge lampen på skrivebordet og satte den så hardt ned at kaffekoppen veltet. «Hvorfor i helvete skulle du mene noe som helst om at vi prøver å bli gravid?!» Manageren virket vant til affekterte handlinger, tok situasjonen med ro og rettet på koppen. «Det visste jeg ikke. Gratulerer. Men det jeg vet er at hun skal til New York i seks måneder, for å turnere, spille inn noen sanger og ta en velfortjent ferie.» Stein tok opp mobilen og viste ham innlegget. «Fortsatt god grunn til at vi har to tekstforfattere på henne, skjønner jeg. To streamingrekorder har ikke hjulpet på formuleringsevnen», repliserte manageren. «Hvordan da», spurte Marielle med Deli de Luca-koppen i hånden og hodetelefonene hvilende på skuldrene. «Du skal til New York?» Stein holdt instagram mot henne. Livet sitret gjennom Marielle. I et jubelhyl løp hun bort og hoppet på ham, klamret seg fast med armer og bein. Manageren befridde den dryppende pappkoppen fra henne. «Du vil ikke bli gravid», konstaterte Stein. «Ikke tid til det nå. Jeg skal til New York.» Hun kysset ham. «Er det flere piller igjen i esken», undret Stein. Før Marielle rakk å svare hadde nabolandet gjort alvor av trusler som lenge hadde brygget. Flyalarmen gikk. Manageren stirret ut vinduet. «Nå skjer det.» «Nå?! Men jeg skal jo til New York!»

Selv om bomberommet var like trangt som seteradene på en Boeing 747, var det lite annet som gav Marielle assosiasjoner til suksessfulle fremtidsutsikter. Noen hadde forsøkt å sette i gang allsang med hennes nyeste låt, men målgruppen hennes var sterkt underrepresentert i forsamlingen. Datamaskin manglet de også. Men frisørdamen var der og alle hennes kolleger, som hadde evakuert fortsatt iført sine verktøysbelter. Stein hadde allerede betalt.