Langt borte på veien så jeg ham komme gående. Jeg hadde ventet lenge, var gjennomvåt og skalv litt. Men fingrene holdt hardt om revolveren i jakkelommen. Der kom han, og jeg var klar. I tre timer hadde jeg ventet bak buskene og poststativet, sugen på hevn. Jeg kjente varmen bre seg gjennom kroppen; hans død hvilte i min lomme. Og snart ville naboene få nyhetssendingen avbrutt. De ville storme ut og i forferdelse se et lik og finne blodspor på sine pent oppsatte postkasser. Fru Iversen ville le for seg selv, det var jeg sikker på. Hun ville se at pengene hadde gjort nytten. Vi ville danse usynlig rundt ham og synge gamle seierssanger. Han var nær, jeg kunne høre han pustet tungt. Gåstolen skrapte mot asfalten og han ynket seg. Jeg tok hånden opp av lommen. Regnvannet hadde blandet seg med håndsvetten så jeg tok et ekstra tak så revolveren ikke skulle glippe. Jeg stakk stokken under armen og grep om våpenet med begge hender. Tre meter, to meter, stokken begynte å gli, en meter, stokken falt i asfalten. Han stoppet opp. Jeg pekte revolveren mot ham og trykket så hardt jeg kunne på avtrekkeren. Han så forundret på meg. Hendene mine ristet. Pistolen fyrte av. Et skrik hørtes gjennom nattemørket. Han tok seg til hjertet og segnet om. Det striregnet. Jeg svettet. Han rørte seg ikke. Skriket fortsatte. En dame med barnevogn kom hylende fram fra buskene på den andre siden av veien. Den ene armen hennes hang rett ned. Jeg la revolveren tilbake i lommen, plukket nervøst opp stokken og gikk så fort jeg kunne til fru Iversen. De tre neste dagene holdt jeg meg inne.