– Og, fortsatte han, – det regner! En bit av koteletten falt ut av munnviken og ned på duken. Han lot den ligge og tygget ferdig mens han iherdig stirret på de andre. En og en, som for å utfordre dem til å protestere. Motargumentene uteble. Han brøt blikkontakten, plukket opp kjøttbiten og la den på tallerkenen, før han krydret den med salt og pepper, førte den gjennom ketsjupen og kastet den i seg. Tygget. Gjenopptok stirrekonkurransen. – Vel?
– Er vel greit.
– Hva? skrek han som om halvkloningen hadde fiket til ham.
– Vi gjør det i morgen.
– Vi kan ikke gjøre det i morgen. Jeg er på jobb i tolv timer i morgen. Du kan gjøre det i morgen. Det ble stille rundt bordet mens alle spiste ferdig. Tallerkenene ble skyllet og satt i oppvaskmaskinen.
– Da går jeg alene, sa poden før han gikk ut av kjøkkenet. – Det er ingen som liker deg der ute likevel.